Når konkurranse svekker produktiviteten

Produktivitetskommisjonen har som utgangspunkt at konkurranse er et universalvirkemiddel for å bedre produktiviteten. Hvor lurt er det? Leder av den danske produktivitetskommisjonen, Peter Birch Sørensen, som nå også er hentet inn i det norske utvalget, illustrerer det ideologiske utgangspunktet: «grunnleggende tror vi på konkurranse som en viktig faktor for produktivitetsvekst»[1].

Les Lars Gunnesdal: «En produktiv kommisjon?»

I praksis kan konkurranse være et virkemiddel for å få ned kostnader, i alle fall i noen sammenhenger. Men det er ofte noe helt annet enn å bedre produktiviteten. Lønnsnedslag, sosial dumping, dårligere pensjon og liknende fører til lavere kostnader, men bedrer ikke produktiviteten, verken om en beregner ut fra produksjon per timeverk eller dagsverk.

Les intervju med Kalle Moene: «-Fagbevegelsen gjør arbeidslivet mer produktivt»

Norge skiller seg ut
Konkurranse har store begrensninger og er til dels totalt uegnet som virkemiddel for å bedre produktiviteten. Dette gjelder uansett land, men er enda mer relevant i Norge enn i land med høyere befolkning og større befolkningssentra. Norge har en svært spredt bosetning, også hvis vi sammenlikner med andre nordiske land som Sverige og Finland, der mye mer av befolkningen er konsentrert rundt få store bysentra, som Stockholm, Gøteborg, Helsinki og Malmø/København-regionen. Da min gamle jobb Ringnes sammenliknet distribusjonskostnader mellom land, var utgangspunktet i Finland at rundt 80 prosent av befolkningen kunne nås med to timers kjøring fra Helsinki. Til sammenlikning bor bare 50 prosent av Norges befolkning på Østlandet, og enda færre innenfor to timers kjøring fra Oslo.

Hvorfor skal det lønne seg med to postbud med brev til samme postkasse når ett kan ta med alt?

Det får helt andre konsekvenser å etablere flere konkurrerende distribusjonsnettverk i store millionbyer som London, Hamburg eller New York, enn i et land som Norge der vi så vidt har passert fem millioner. I byområder med konsentrert befolkning vil kostnadene ved dobbelthåndtering og parallelle nettverk opplagt være mindre enn i et tynt befolket land. Med konkurranse som overordnet mantra er da kostnadsulempene (den reduserte produktiviteten som må oppstå ved konkurranse) vesentlig større her til lands enn mange andre steder. Vi skal se nærmere på dette ved hjelp av et par eksempler.

Konkurrerende postombæring
Et nærliggende eksempel er Posten. Det er neppe rasjonelt med mange konkurrerende distribusjonskanaler for post i Finnmark eller Sogn og Fjordane. Neppe i Oslo heller. Hvorfor skal det lønne seg med to postbud med brev til samme postkasse når ett kan ta med alt? Likevel, det kan bli billigere fordi lønningene presses ned, slik vi har sett da posten ble konkurranseutsatt for eksempel i Tyskland. Der har nye aktører konkurrert med utgangspunkt i lønninger godt under 10 € i timen. Billigere? Ja. Mer produktivt? Nei.

Det er meningsløst at varer fra Ringnes eller Coca-Cola da skal leveres av mange ulike biler fra hver av kjedenes distribusjonskanal.

Likevel er det nå slik at Postens monopol på brevombæring av post under 50 gram skal fjernes, nettopp med konkurranse som begrunnelse. Den mørkeblå regjeringa presser gjennom EUs postdirektiv, selv om konsekvensene åpenbart vil bli lavere produktivitet der det blir etablert konkurrerende distribusjon. Trolig vil ikke kommersielle aktører finne at etablering i hele Norge er interessant. Kostnadene blir rett og slett for høye. Konsekvensen av liberalisering i virkelighetens verden vil derfor bli store prisforskjeller mellom Oslo-området og utkantene i Norge.

Distribusjon i dagligvarehandelen
I dag har de store dagligvarekjedene som strategisk målsetting å overta all distribusjon til egne butikker, for å dermed få kontroll over en større del av verdikjeden og øke profittgrunnlaget. Særlig er den største aktøren, Norgesgruppen, aggressive. Når de har presset gjennom overtakelse av distribusjon tidligere, for eksempel fra Tiedemann, Freia/Nidar og Nortura, har produksjonsbedriftene fått økte distribusjonskostnader.

Årsaken er at direkte distribusjon fra produsent til butikk er mer produktivt i lokal skala. Et eksempel: I svært mange tettsteder, for eksempel på Bekkestua i Bærum, har både Coop, Norgesgruppen, ICA og Rema butikker, i tillegg er det flere kafeer og restauranter. Det er meningsløst at varer fra Ringnes eller Coca-Cola da skal leveres av mange ulike biler fra hver av kjedenes distribusjonskanal. Direkte levering fra produsent er vesentlig mer effektivt, en lastebil fra Ringnes kunne forsynt alle serveringssteder på Bekkestua.

For varehandelen er strategisk kontroll over distribusjonen viktigere enn produktivitet.

Samordning av distribusjon underlagt kjedene betyr også at bedrifter med produksjon i Norge faktisk blir mindre produktive, deres kostnader øker, mens importvarer blir billigere fordi de nyter godt av å «henge» seg på de store volumene som kommer fra norsk produksjon. I praksis skyver kjedene mye av regninga over på bedrifter med produksjon i Norge samt forbrukerne. I tillegg til at dette er skadelig både for miljø og produktivitet, svekker det altså grunnlaget for norsk produksjon.

Vurdert ut fra produktivitetshensyn burde store produsenter hatt direktedistribusjon i nærheten av produksjonsanleggene, slik at de kan kombinere varelevering til alle butikker i et område, i tillegg til kiosker og restauranter. Billigere og mindre miljøbelastende er det også.

Strategisk kontroll viktigst
Mens direktelevering fra produsent er effektivt i nærheten av produksjonssted, er det ikke slik hvis butikkene er lengre unna. Her burde distribusjon samordnes. Men det vil man selvfølgelig ikke av konkurransehensyn: For varehandelen er strategisk kontroll over distribusjonen viktigere enn produktivitet (og derved også viktigere enn redusert miljøbelastning). I tillegg samarbeider ikke de store kjedene om distribusjon, det får de neppe lov til av konkurransehensyn.

Vi må utvikle en modell som muliggjør en samordning av distribusjonen som ikke er underlagt de store kjedene.

Bruddet mellom bryggeriene Coca Cola og Ringnes på slutten av 90-tallet er en illustrasjon på hvor ineffektivt det kan være å dele opp distribusjon. Distribusjonsvolumet ble delt tilnærmet i to, så distribusjonsbiler som tidligere leverte fullt lass med leveranse til fire–fem butikker måtte opp i sju–åtte butikker for å levere samme volum. Lengre tid på samme tur, lavere produktivitet. Vi må utvikle en modell som muliggjør en samordning av distribusjonen som ikke er underlagt de store kjedene.

Distribusjon av bøker og blader
Reitan har nå gitt opp å opprettholde Interpress, et distribusjonssystem for bøker i konkurranse med Bladcentralen.[2] Markedsandelene ble for små, Bladcentralens stordriftsfordeler med 90 prosent av bokdistribusjon til kiosk og dagligvare ble for voldsomme til at Interpress kunne konkurrere. Resultatet kan bli mindre mangfold i bokmarkedet, siden Bladcentralen eies av de fire store forlagene Aschehoug, Gyldendal, Cappelen Damm og Schibsted. Riktignok vil Bladcentralen nå åpne for andre forlags bøker, men selv hvis dette blir realiteten, kan man stille spørsmål ved om eierskapet ikke vil ha noen påvirkning. Slik sett er denne saken en illustrasjon på at konkurranse kan føre til svekket mangfold. Ut fra et premiss om at mangfold av bøker og blader er bra, ville den beste løsningen her være å etablere et felles distribusjonssystem som ikke kontrolleres av de største kommersielle aktørene i bransjen.

Fravær av konkurranse gjør det lettere å utnytte stordriftsfordelene.

Lista over eksempler kunne vært vesentlig lengre, spesielt hvis vi så på infrastruktur som telekommunikasjon og jernbane. Også for svært mange av de velferdsgodene som det offentlige driver i dag, for eksempel innenfor helsevesenet, gjør fravær av konkurranse det lettere å utnytte stordriftsfordelene.

Monopol kan gi mangfold
Det finnes alternativer til konkurranse, som fungerer godt innenfor varedistribusjon og faktisk fremmer mangfoldet. Et av de klareste er Vinmonopolet. Vinmonopolet er egentlig et alkoholpolitisk virkemiddel. Men det gir også mer mangfold innenfor vin og brennevin. Polet er som kjent en monopolist med et begrenset antall utsalg. Men fordi de er offentlig eid, er de underlagt regler som sikrer et bredt tilbud og tilgang for alle kvalifiserte aktører, i det minste til prøvesalg. I praksis betyr det at Norge har flere og mer varierte produkter enn du finner i det meste av Europa. Monopolet fører også til relativt lav pris på de litt dyrere varene (ofte lavere pris enn i land kjent for billig alkohol). Årsaken er at Vinmonopolet med sine høye innkjøpsvolum forhandler fram noen av de beste innkjøpsbetingelsene i Europa. Monopolet senker prisene.

Resirk, som i dag samler inn brukt engangsemballasje av plast og metall, drives på non-profit-basis og fungerer utmerket.

Tilsvarende løsninger bør man innføre på flere områder. Vi trenger ikke å akseptere at Norgesgruppen klarer å etablere et kvasimonopol innenfor dagligvaredistribusjon, noe det i praksis er bare Norgesgruppen selv som er tjent med. Se for deg at det offentlige etablerte en stiftelse eller en annen form for non-profit-virksomhet med formål å distribuere dagligvarer. I praksis kunne et slikt selskap sikre stabil leveranse til konkurransedyktig pris til alle de småhandlende som i dag må drive butikk som franchise i Rema, Norgesgruppen eller Rimi. Det ville også gjort det enklere for produsenter av lokalt og kortreist mat, som ville fått varene sine ut i butikkhyllene til samme vilkår som matgigantene.

Også slike eksempler finnes. Resirk, som i dag samler inn brukt engangsemballasje av plast og metall, drives på non-profit-basis og fungerer utmerket. Å dele det opp i konkurrerende virksomhet ville vært meningsløst, både med tanke på miljø og økonomi.

På viktige områder er redskapet for bedret produktivitet i Norge altså mer samarbeid, ikke mer konkurranse.

 

Her kan du lese flere tekster om produktivitet.

«Norge 2015 – Verdiskaping og produksjon» kan bestilles fra Forlaget Rødt!

Delta på Manifest årskonferanse 2015: Folkets produktivitetskommisjon

 

Noter:

[1] Klassekampen 13/2-14

[2] Aftenposten 15/10 -14

  • Lab Roy

    Man kan vel her snakke om stordriftsfordeler kontra konkurranse. I mange land kan det være vanskelig å opprette flere storselskaper som konkurrerer effektivt innbyrdes. I USA er det ca 300 millioner innbyggere (60 ganger mer enn i Norge). I slike store land er det nok mye enklere å oppnå både stordrift og effektiv konkurranse samtidig.

    Hva med økt CO2 avgift? Dette vil kanskje få transportører til å gå inn for mer effektiv transportsløsninger? (Økt CO2 avgift kan feks kombineres med lettelser på andre områder for bedriftene).

    Det ser ut som høyresiden ønsker å øke innbyggerantallet i Norge til 9 millioner. Da vil alle bedrifter produsere mer, omsetting i alle bedrifter vil øke og profitten til eier i kroner og øre vil bli tilsvarende større (for å si det litt enkelt). Men vil økt innbyggerantall i Norge føre til økt BNP pr innbyggere (og spesielt når vi trekker fra kostnader for utbygging av infratsruktur etc som følge av flere innbyggere).

  • digi_owl

    Fokuset på konkurranse setter en kunstig skillelinje mellom forbruker og arbeider. En forbruker for ett firma er en arbeider for ett annet firma.

    En annen sak er størrelsen på dørstokken i forskjellige markedssektorer. Disse gjør det dyrt og vanskelig å etablere bedrifter som skal konkurrere med eksisterende aktører.

  • Per Inge Oestmoen

    Det som er helt klart, er at høyrepartiene ønsker en stor overbefolkning slik at markedene skal bli størst mulig. Samtidig ønsker de sentralisering, slik at utkantstrøkenes naturressurser kan plyndres mens menneskene presses inn i byene. Det snodige, for ikke å si perverse, i hele dette bildet er at enkelte bevisstløse «miljø»politikere tror at sentralisering og urbanisering er bra. En slik politikk går på bekostning av selvforsyning, selvberging, matvaresikkerhet og menneskers mulighet til å bo og leve slik de ønsker – alt skal underordnes markedet. Men dette systemet kan ikke overleve i all evighet.

    Til slutt vil den sårbare globaliserte avhengighetsøkonomien bryte sammen, og desentralisert bosetting og lokalsamfunn med naturbaserte levemåter vil igjen bli respektert.

  • Lab Roy

    Næringsvirksomhet som har foregått utenfor oljevirksomheten (i den såkalte oljeskyggen) har opplevd økonomiske problemer i flere år. Oljevirksomheten har vært veldig lønnsom i Norge. Men denne lønnsomhet skyldes ikke nødvendigvis høy produktivitet/effektivitet i oljebransjen. Lønnsomheten skyldes derimot rett og slett høy oljepris i verdensmarkedet. Den høye oljeprisen gjør at bransjen fremstår som å være mer produktiv enn hva den egentlig er. Oljebransjen blåser opp både lønnsnivå, kostnadsnivå og vekslingskurs i Norge. Disse forhold fører til at annen næringsvirksomhet i Norge sliter (et mulig eksempel kan være Tofte fabrikker på Hurum som ble nedlagt).

    Norge skal nå omstilles til et liv etter oljen. Men det er enda en omstilling til som vil måtte skje. Oljevirksomhet fører til at land kan befinne seg i høykonjunktur (det er stor etterspørsel etter billig olje). Når Norge nå trapper ned oljevirskomheten, så vil vi risikere at landet samtidig beveger seg fra høykonjunktur til lavkonjunktur. Vi havner da i samme situasjon som de øvrige land i Europa, dvs økonomisk stagnasjon og tilnærmet nullvekst. Manglende etterspørsel i Europa og i de vestlige land gjør at en omstilling i Norge vil bli ekstra vanskelig i disse krisetider pga svak etterspørsel.

    • Lab Roy

      En liten QUIZ:
      A: Hvilken bransje har hatt størst effektivitetsøkning i Norge i de senere år?
      B: Hvilken bransje har hatt minst effektivitetsøkning i Norge i de senere år?

      Noen som kan svare på dette?

      Jeg vet ikke, men jeg tipper at svaret på spørsmål A faktisk kan være jordbruket, og at svaret på spørsmål B trolig kan være oljebransjen (oljebransjen har vel endog hatt synkende effektivitet).

      Og hvilken av disse to bransjer betraktes som å være den mest lønnsomme og den minst lønnsomme? Nå har nesten alle investeringer i oljebransjen stoppet opp pga lav oljepris, mens investeringene i jordbruket fortsetter.