«Ni av ti ulovlige innvandrere sier at amerikansk statsborgerskap selvfølgelig ville vært hyggelig, men at anerkjennelse som aksjeselskap vil gi dem de fulle godene av å bo i USA,» rapporterte amerikanske The Onion nylig.

Dermed artikulerte de en snikende erkjennelse av at ikke bare er noen dyr likere enn andre, men at de likeste ikke nødvendigvis er dyr. Satiren antyder noe vesentlig om kapitalens evolusjon og den enorme veksten i sosial ulikhet i Vesten de siste tiårene.

Løfter blikket
Om ikke sosial ulikhet allerede sto på toppen av dagsordenen, har Thomas Piketty ettertrykkelig plassert problemet der med boka Kapitalen i det 21. århundre. Pikettys store bragd er å ha etablert det mest omfattende empiriske materialet om formues- og inntektsulikhet tilbake til slutten av 1700-tallet.

I motsetning til økonomifagets tendensiøse forelskelse i modeller, hvor empirien ofte kommer inn i etterkant for å bekrefte det modellen har forutsatt, tar Piketty utgangspunkt i tallmaterialet for å gi tentative forklaringer, spå ulikhetsutviklingen i det inneværende århundret og foreslå løsninger på den voksende ulikheten som han anser som en direkte trussel mot dagens vestlige demokratier.

I takt med oppmerksomheten har Piketty fått en del kritikk, både for hva han har utelatt, og for at de tentative årsaksforklaringene er mangelfulle. Mye av kritikken har Piketty selv tilbakevist, mens andre deler retter seg mot aspekter han ikke tar opp. Til Pikettys forsvar er fenomenet komplekst og vidtrekkende, samtidig som han ikke foregir å utlegge den ultimate teorien om ulikhetsvekstens årsak.

Det nye med Piketty er at han vektlegger formuesulikhet som den sentrale ulikhetsskapende faktoren.

Pikettys bok er uansett et kjærkomment utgangspunkt for å utvide blikket og utforske dagens forhold mellom kapital og arbeid. Ikke minst er det underliggende motivet hos Piketty viktig å ta tak i. Det presser fram en diskusjon om hvordan vi kan vinne demokratisk kontroll over økonomien, hvordan vi fordeler ressurser, belønner atferd og ikke minst hvordan vi ønsker at vi borgere skal forholde oss til hverandre: som forbrukere, undersåtter eller likeverdige borgere.

Kapitalismen skaper ulikhet
Pikettys sentrale – og etter hvert berømte – påstand er at kapitalismen har en sentral iboende motsetning, r > g, som truer et viktig fundament for vår samfunnsorden: «Når avkastningen på kapital [r] er varig større enn vekstraten for produksjon og inntekt [g], slik tilfellet var fram til 1800-tallet og risikerer å bli normen igjen i det 21. århundre, skaper kapitalismen automatisk uholdbare og vilkårlige ulikheter, som utfordrer radikalt de meritokratiske verdiene våre demokratiske samfunn er grunnet på.»[1]

Piketty viser at formuesulikheten, især i Europa, er i ferd med å nærme seg samme nivå som på 1800-tallet og før første verdenskrig.

Advarsler om ulikhetens uheldige konsekvenser har det blitt stadig flere av de siste tiårene, men de har ofte handlet om inntektsulikhet. Det nye med Piketty er at han vektlegger formuesulikhet som den sentrale ulikhetsskapende faktoren. Det gjør han ikke uten, selvfølgelig, å påpeke at inntektsulikhet også er viktig, og at den rådende økonomiske ortodoksien som forsvarer «naturlig prisdannelse på arbeidskraft» motsies av empirien. Men søkelyset han retter mot formue og arv er desto viktigere fordi det viser en åpenbart ufortjent inntekt uten arbeid.

Kan ikke forvente høy vekst
I etterkrigstiden, som i dag ofte framstilles som en slags normaltilstand, var høy vekst et utjevnende element, samtidig som verdenskrigene hadde utslettet store formuer og høyere skattlegging også bidro til utjevning. Men vi kan ikke forvente samme historisk eksepsjonelle vekst på tre–fire prosent i framtiden, selv om det er det nivået dagens forventinger ligger på.

Den historiske normalen er, ifølge Pikettys tall, nærmere én prosent, noe som får ham til spå at det er «nokså usannsynlig at veksten på lang sikt i produksjon per innbygger i de avanserte landene vil bli over 1,5 prosent i året». Når avkastningen på kapital vil ligge på rundt fire–fem prosent (ut fra de historiske dataene), vil det automatisk skape stadig stigende ulikhet ettersom reallønnsveksten, i beste fall, følger den økonomiske veksten (BNP).

Fordelingen av penger er avgjørende for hvordan et samfunn ser ut.

En tilbakevendende innvending mot Piketty er at r > g i bunn er noe de fleste vekstmodeller forutsetter uten at disse med nødvendighet fører til økt ulikhet. For ifølge rådende teori vil avkastningen synke, hvis den over tid er høyere enn veksten. Pikettys empiri viser likevel at den ikke gjør det, snarere har den vært overraskende stabil de siste århundrene.

Den svært forenklede forklaringen på dette er at kapital er ulikt fordelt, langt mer enn gapet i lønnsinntekt. Dermed er ulikhet uunngåelig, fordi nettopp den ulike fordelingen av kapital er iboende i alle former for kapitalisme, som en nødvendig følge av kapitalakkumulasjonen. Den eneste måten å unngå at kapitalavkastningen vokser raskere enn den økonomiske veksten på, er derfor å sørge for at alle har samme andel kapital- og arbeidsinntekt gjennom streng politisk regulering.

Bestemmende for sosiale relasjoner
Piketty viser at formuesulikheten, især i Europa, er i ferd med å nærme seg samme nivå som på 1800-tallet og før første verdenskrig. De sedvanlige innvendingene mot slike dystre utsikter – at ulikheten mellom landene blir mindre, eller at verdens fattigste trass voksende ulikhet har det materielt bedre nå enn før – berører ikke ulikhetens fundamentale problem.

Penger er nemlig en fundamental sosial relasjon, en måte å organisere hvordan goder og posisjoner fordeles på i samfunnet. Fordelingen av penger er derfor avgjørende for hvordan et samfunn ser ut, for hvordan folk forholder seg til hverandre, hvem som har makt over andre, hva som belønnes og hva som ignoreres. Fordelingen av penger er kort fortalt avgjørende for graden av likhet i videste forstand mellom alle medlemmer av et samfunn.

Dagens økonomisk-moralske mantra om at det skal lønne seg å arbeide, er fundamentalt inkompatibelt med et samfunn der folk kan leve på avkastningen av arv.

1800-tallets rentenistsamfunn er et talende eksempel på hvordan penger som en sosial relasjon og institusjon er bestemmende for samfunnsformen. Dette ser vi i datidens litteratur, som angir nøyaktig hvor stor formue man må ha for å leve et verdig liv som rentenist. Jane Austen, bemerker Piketty, «visste at for å leve komfortabelt og elegant, for å betale for transport og klær, spise og underholdes, med et minimum av tjenesteskap, må man – ifølge hennes kriterier – ha minst tjue eller tretti ganger snittinntekten.»

På 1800-tallet tilsvarte ressursene de én prosent rikeste arvingene hadde i løpet av livet rundt 25–30 ganger livsnivået til de lavere klassene, påpeker Piketty og illustrerer maktforholdet mellom borgerne: «Sagt på en annen måte, med en slik arv, generelt fra foreldre eller ektefeller, kunne man i løpet av livet lønne 25–30 tjenere.» Mens inntektene de en prosent best betalte jobbene ga var «rundt ti ganger livsnivået til de lavere klassene». Ville man unnslippe å havne på feil side av herre- og tjenerforholdet var det, som Piketty sier, «best ikke å la sjansen passere hvis man var i nærheten av en arving.»

Rastignacs dilemma
Nettopp dette valget mellom arbeid og arv er et ledemotiv hos Piketty i form av dilemmaet Balzac stiller den unge Rastignac overfor i Far Goriot (1835). Rastignac kommer fra en landadel med en årlig rente på lusne 3000 franc og flytter til Paris for å studere jus. Her møter han skurken Vautrin, som forteller ham om samfunnets realiteter: «Kanskje baron de Rastignac vil bli advokat? Glimrende. Det er ti år til i knappe kår og i evig kamp for å få tak i de rette sakene som kan føre dem fram.»[2]

Ifølge Vautrin er det i et slikt samfunn bare to måter å komme seg opp og fram på, eksepsjonell begavelse eller korrupsjon: «De fleste kommer seg fram ved korrupsjon. Den store begavelse er sjelden. Derfor er korrupsjon alle de middelmådiges våpen, og man merker brodden av den overalt.» Studier og hardt arbeid belønnes ikke i et korrupt og immobilt samfunn, derfor foreslår Vautrin simpelthen ekteskapet som sosial mobilitet for unge Rastignac: Ved å gifte seg med den mindre attraktive Victorine vil Rastignac kunne få en arv og dermed en rente som langt overstiger den beste advokatinntekt.

Rentenisten hos Balzac er selve symbolet på et samfunn der arbeid ikke lønner seg. Vi bør bemerke at dette også gjaldt for de med mindre sosiale ambisjoner, eller muligheter. På tross av stor produktivitetsøkning, steg ikke arbeiderlønningen i industrikapitalismens tidlige fase fra 1800-1810 til 1860-tallet, slik Piketty viser. I denne lange perioden med lønnsstagnasjon, ofte kalt Engels’ pause, etter Friedrich Engels, levde arbeiderne i elendige kår, «på tross av veksten, eller kanskje på grunn av den», med Pikettys ord. Arbeidsdagene var lange og lønningene svært lave. En ny urban nød utviklet seg, mer synlig og sjokkerende og til en viss grad enda mer ekstrem enn den tidligere nøden på landsbygda.

Inntekt uten arbeid
Arbeidets lønn er et sentralt spørsmål, særlig fordi det er så fundamentalt for dagens ideologi, for «fortsatt er troen på ulikheter mer grunnet på arbeid og individuell fortjeneste, eller i det minste er håpet investert i en slik forvandling konstituerende for vårt moderne demokrati.» Dagens økonomisk-moralske mantra om at det skal lønne seg å arbeide, er fundamentalt inkompatibelt med et samfunn der folk kan leve på avkastningen av arv. Rentenisten har ingen plass i et samfunn som ser arbeidet som alle tings mål og mening. Og dette er det store problemet, men samtidig er vi langt fra Balzacs tidsvitner.

Den økende ulikheten er drevet av de rike elitenes «maktovertakelse», der de rike har stukket av med den politiske prosessen og formet det økonomiske systemet i sitt bilde.

Vår verden synes radikalt annerledes enn Rastignacs, og vi er åpenbart langt fra hans dilemma. Rentenisten er i dag en foraktet figur, og ikke minst er den store forskjellen fra Balzacs tid at lønnsarbeidet er blitt dominerende. Selv de rikeste får i stor grad sin inntekt fra lønnsarbeid, spesielt i USA, der arbeid utvilsomt lønner seg for «superlederne» som belønnes med gigantiske lønninger, bonus og opsjoner. Men Pikettys advarsel er at dette er i ferd med å endre seg i Europa, hvor arv blir stadig viktigere. Rundt 1900 stakk de rikeste ti prosentene av med 40-45 prosent av nasjonalinntekten. I 1950 var andelen ned mot 30 prosent, men nå nærmer den seg samme nivå som før første verdenskrig.

Arbeid uten inntekt
Hvis rentenistklassen truer med å gjøre comeback, er det verdt å kikke på hvordan mantraet «det skal lønne seg å arbeide» ser ut i den andre enden av det sosiale hierarkiet. Ser vi på yrkesdeltakelsen i USA, avtegnes en klar omvendt u-kurve: Andel amerikanere i arbeid steg jevnt fra 1950-tallet, før kurven begynte å peke nedover på slutten av 90-tallet og nå er tilbake på nivå på begynnelsen av 70-tallet, med kun 62 prosent av alle amerikanere i yrkesaktiv alder i arbeid.[3] Samtidig lider arbeidet under samme svøpe som vareproduksjonen, nemlig det amerikanerne kaller crapification, at kvaliteten på varene blir stadig dårligere.

Kapitalismen i sin nåværende form er elendig til å produsere arbeid som lønner seg (for arbeiderne), men flink til å snylte på andres arbeid.

De nye arbeidsplassene som skapes er ofte i lavlønte serviceyrker, blant annet i hurtigmatkjeder hvor lønningene er så lave at arbeidet ikke lønner seg og det offentlige må bruke sju milliarder dollar på sosialhjelp til arbeiderne.[4] De siste årene har reallønnen stagnert i USA, samtidig som bedriftene aldri har brukt så lite av sin omsetning på lønn.[5] Kapitalismen i sin nåværende form er altså elendig til å produsere arbeid som lønner seg (for arbeiderne), men flink til å snylte på andres arbeid.

Dette forholdet mellom kapital og arbeid har stor innvirkning. Nylig rapporterte Oxfam at de 85 rikeste nå eier like mye som planetens fattigste halvpart.[6] Organisasjonen mener også at dette på ingen måte er en vilkårlig utvikling: Den økende ulikheten er drevet av de rike elitenes «maktovertakelse», der de rike har stukket av med den politiske prosessen og formet det økonomiske systemet i sitt bilde.

Kapitalens evolusjon
Og det er her vi bør rette søkelyset, på spørsmålet om hvilke politiske prosesser som institusjonaliserer ulikhetsveksten og hvem eller hva som står bak. Et perfekt studieobjekt i sanntid er her de nye store handelsavtalene som presenteres som redningen for en døende vekst i Europa og USA: TTIP og TISA. Disse avtalene forhandles i all hemmelighet, men multinasjonale selskaper på begge sider av Atlanteren får nokså fri adgang til både å komme med forslag og bistå forhandlingene. Resultatet er at de i praksis har fått skrive forslagene, skal vi tro rapportene.[7]

Ifølge de lekkede forhandlingsdokumentene, kan avtalene tvinge fram massive privatiseringer av offentlige tjenester og virksomheter, forhindre regulering av finans, arbeidsliv, helse og miljø, og utvide de multinasjonale selskapenes grunnrentenisme med utvidelse av opphavsrettigheter og patenter. Og kanskje mest omstridt kan de ende med å få rett til å saksøke stater for politiske beslutninger i private tvisteløsningsdomstoler. Kort fortalt, vil avtalene kraftig innskrenke stort de demokratiske mulighetene til å bestemme hvordan vi vil forme våre samfunn.

Spørsmålet er om de rike og antatt mektige driver utviklingen, eller om det er selskapene som gjør det, med de rike og antatt mektige som bestanddeler, snarere enn drivkrefter. Multinasjonale selskapers budsjetter er blitt like store som gjennomsnittlige statsbudsjetter og i likhet med land kan man spørre om de ikke fungerer som organismer snarere enn å styres av enkeltpersoner.

Som en romanfigur i Thomas Pynchons Against the Day, spør: «Sett at det skjedde med oss, i den siviliserte verden, at en ’annen livsform’ bestemte seg for å bruke mennesker. Ape utvikler seg til menneske, vel, hva er neste steg – fra menneske til hva? En sammensatt organisme, det amerikanske aksjeselskapet, for eksempel, som selv Høyesterett har anerkjent som rettssubjekt, en ny levende art, en som overgår så å si alt et enkeltmenneske kan gjøre for seg selv, uansett hvor intelligent og mektig det er.»[8]

 

Denne teksten er også publisert i oktobernummeret til den norske utgaven av Le Monde diplomatique.

 

[1]Thomas Piketty, Le capital au XXIe siècle, Seuil, Paris, 2013. Alle sitater er herfra, hvis ikke annet er oppgitt.

[2]Etienne de Balzac, Far Goriot, Gyldendal, Oslo, 1975 (1835).

[3]Tall fra U.S. Bureau of Labor Statistics.

[4]Thomas Frank, «Prisen for billige burgere», Le Monde diplomatique, februar 2014.

[5]«Ti år uten lønnsøkning», Dagens Næringsliv, 22. september 2014.

[6]«Working for the Few: Political capture and economic inequality, Oxfam, januar 2014.

[7]Se «Demokratiets dårlige venner», Le Monde diplomatique, september 2014.

[8]Thomas Pynchon, Against the Day, Vintage, London, 2007.