Når alarmklokkene ringer

magnusmarsdal

Alarmklokkene ringer etter Aftenpostens og andre mediers beretning om en bølge av arbeidslivskriminalitet som har rammet vårt land. Men i NRKs Aktuelt onsdag kveld møtte jeg en arbeidsminister som fortsatt ikke har våknet.

Robert Eriksson (Frp) var opptatt av å framstå handlekraftig. Det er bra. Men han vil også fortsette omtrent som før. Det er mindre bra.

Når avisene forteller om «multikriminelle» nettverk som bruker firma innen håndverk og renhold som brohode for narkotikakriminalitet og svindel, når politiet kaller den nye bølgen av mafialignende virksomhet for en alvorlig trussel mot det norske samfunnet, må vi etterspørre det politiske ansvaret. Hvem er det som ikke evner å beskytte norsk næringsliv og befolkningen mot en slik bølge av organisert kriminalitet?

Stortinget sover i timen
Etter mitt syn, hviler et tungt politisk ansvar på partitopper på begge sider for frislippet av kriminelle bander som nå dokumenteres i Dagbladet, Aftenposten og andre medier. Det er ført en politikk for deregulering av Norge som har lagt oss åpent for organisert kriminalitet på et nivå vi aldri har stått overfor før. Hele bransjer trues av konkurransen fra de kriminelle. Statskassa plyndres av momsbedragere.

Denne situasjonen har gradvis eskalert etter EUs østutvidelse i 2004. Stortinget har sovet i timen. Der har man drevet med deregulering og «forenkling» som om vi fortsatt befant oss i det gamle, trygge Norge – før Schengen-avtalen, med grensekontroll og noenlunde oversikt.

  • Vi har deregulert utleie av arbeidskraft, og nå brukes utleiefirma systematisk til sosial dumping og kriminalitet.
  • Vi har tillatt den lyssky selskapsformen NUF, etter press fra EU, som etableres i utenlandske postkasser og brukes flittig av aktører skattemyndigheten kaller «multikriminelle».
  • Så sent som 2011 avskaffet de folkevalgte revisjonsplikten for aksjeselskap under fem millioner i årsomsetning. Skattemyndighetene advarte mot at dette vil senke terskelen for kriminelle nettverk i norsk næringsliv. Stortinget overdøvet fagetaten med sin jubel for «forenkling» av Norge.

På grunnlag av naive teorier om at deregulering skal føre til vekst, har Stortinget og skiftende regjeringer ført en politikk som systematisk underletter organisert kriminalitet. Derfor er det som dokumenteres nå et politisk ansvar som må løses med politisk regulering, ikke bare med tilsyn og politi.

Det fosser kriminelle inn i bransjer som bygg, renhold og transport. Det er like før demningen brister.

Tenk på vernet mot organisert kriminalitet som en demning. Den står ved det lovlydige samfunnets grense som vårt vern. Når noe lekker gjennom demningen, har vi Arbeidstilsynet, politiet og fagbevegelsen til å fange det opp og få det vekk. Men selve demningen er politikernes ansvar. Nå er den gjennomhullet av naiv deregulering. Det fosser kriminelle inn i bransjer som bygg, renhold og transport. Det er like før demningen brister. Hva skal vi gjøre?

Demningen må tettes
Det holder ikke å ansette 20 nye personer i Arbeidstilsynet for å løpe med bøtter. Det må gjøres noe for å tette demningen. Dette er politikernes ansvar. Det kreves en tverrpolitisk oppvåkning.

I rapporten «Før demningen brister» foreslår Manifest senter for samfunnsanalyse blant annet følgende strakstiltak mot arbeidslivskriminalitet.

  • Innfør vandelskrav for å etablere næringsdrift i utsatte bransjer. Det holder ikke å kreve vandel kun i vekterbransjen, når kriminelle nettverk skaffer adgang til private og offentlige bygg gjennom renholds- og håndverksfirma.
  • Innfør minstekrav til kompetanse for å etablere næringsdrift. I dag kan «hvem som helst» etablere firma og tilby håndverkstjenester. For å luke vekk ugress, bør det innføres en kvalitetsstandard av samme type som håndverksbrevet med obligatorisk mesterskole, som Norge hadde fram til 1987.
  • Skjerp bruken av konkurskarantene.
  • Innskrenk adgangen til å «leie» arbeidskraft. En stor mengde kriminalitet er knyttet til firma Politidirektoratet beskriver som «useriøse utenlandske bemanningsselskaper.» Seriøst næringsliv krever at ansatte er ansatt, ikke innleid, og at arbeidsgiver faktisk er arbeidsgiver, ikke bare oppdragsgiver.
  • Innfør revisjonsplikt for alle AS og NUF-selskaper.

Disse tiltakene vil luke ut en rekke kriminelle aktører. De vil tette hull og styrke demningen. Arbeidsministeren tenker annerledes.

Eriksson svikter
I Aktuelt onsdag snakket Robert Eriksson mye om å koordinere aktørene som løper med bøtter under en demning som brister. Han ville til og med ansette noen flere slike i Arbeidstilsynet. Men hva med å styrke demningen?

Dette sa Eriksson på NRK: «Tiltakene må være målretta mot de useriøse og ikke bre det utover på bredt plan, sånn at de seriøse føler det som mer belastning, sånn at de blir mindre konkurransedyktige i framtida.»

I klartekst betyr vel det fritt fram for NUF. Ingen revisjonskrav til AS under 5 millioner. Ingen minstekrav til kompetanse. Robert Eriksson står med ansvaret for en demning som er lekk, som snart brister, og så vil han «målrette» innsatsen mot kriminaliteten når det først har kommet igjennom.

Ingen liker unødig papirarbeid. Men liker vi at kriminelle nettverk bruker aksjeselskaper til å tappe statskassa og hvitvaske narkotikapenger?

Jeg forstår motviljen mot skjerpet regulering. Jeg liker forenkling. Jeg har vært med å starte to mindre virksomheter med under ti ansatte og har et enkeltpersonforetak. Ingen liker unødig papirarbeid. Men liker vi at kriminelle nettverk bruker aksjeselskaper til å tappe statskassa og hvitvaske narkotikapenger?

Et velfungerende samfunn er ikke gratis
Det er helt sant at revisjon av små aksjeselskaper vil ha en kostnad. Men hva blir kostnadene av at lovgiverne ikke evner å beskytte Norge mot trusselen fra organisert kriminalitet?

Norge har oppført seg som Europas mest naive land, og nå betaler vi prisen.

Det er ikke gratis å skape et velfungerende samfunn. Det koster noe å beskytte seg mot kriminalitet. Man får ikke gode livsvilkår i Norge på lang sikt, hvis alle bare jager minimal pris og maksimal profitt på kort sikt. Vi bygger ikke et solid samfunn av stort sett ærlige mennesker, hvis anbud og priskonkurranser kjøres som et kappløp mot bunnen, uten hensyn til kvalitet og kompetanse, ærlighet og redelighet.

Norge har oppført seg som Europas mest naive land, og nå betaler vi prisen. Eksplosjonen i arbeidslivskriminalitet er resultatet i praksis av en EU-inspirert deregulering som sikkert så vakker ut i teorien.

Nå ringer klokkene. Det partiet som våkner først har mye å vinne. Slumrer politikerne videre i dereguleringens søte søvn, har Norge mye å tape.

Innlegget er også publisert i Aftenposten på nett.