Kan det bli for mye finans, mer enn resten av økonomien kan bære? Ja, skriver finansguru Martin Wolf i Financial Times den 26. mai 2015.
Det er viktig å avlive myten om finans som en hvilken som helst annen næring.
I Norge er det langt mellom gode analyser av finansnæringen. BI har skrevet rapporten «Den norske finansnæringen 2015 – en vekstnæring» for Finansforbundet. Konklusjonen er at finans er Norges viktigste framtidsnæring. Den er «mer lønnsom enn oljen», ble vi fortalt. Torger Reve og forfatterne av rapporten mener at pengestrømmen i finansmarkedene bare må fortsette å vokse. Politikernes rolle er å legge til rette for dette.
Naiv optimisme
I møte med denne naiviteten er det nødvendig å helle kaldt vann over forfatternes optimisme, og utfordre deres virkelighetsbeskrivelse.
Det er viktig å avlive myten om finans som en hvilken som helst annen næring. Finansinstitusjonene har hånd om samfunnskritiske funksjoner, men de har gang på gang vist seg svært sårbare i nedgangstider. Institusjonene er sterkt gjensidig avhengige av hverandre, og har stor avhengighet til institusjoner i andre land. Dersom en av de store finansinstitusjonene er i krise, møter politikerne et formidabelt nasjonalt og internasjonalt press for å stille opp med offentlige midler. Den type bankkonkurser vi hadde i Norge på 1990-tallet, er nå blitt langt mer risikable på grunn av avhengigheten som er skapt gjennom derivathandel.
Sektorens grunnleggende mangel på stabilitet gir store rystelser i verdensøkonomien.
Bankene kan dermed skyve mye av den risikoen i det de gjør – og som de tar seg betalt for – over på både resten av banksektoren og samfunnet.
Ukritisk skryt
Rapporten fra BI skryter ukritisk av finansnæringens produktivitet basert på resultatene i bankenes regnskaper de seinere årene. Bankene i Norge kom seg gjennom finanskrisen med små tap. Deretter har det vært en sammenhengende oppgangsperiode med rekordhøy utlånsvekst. Utlånene til husholdninger og næringsliv er på et historisk nivå.
I Finansielt utsyn for 2015 advarer Finanstilsynet mot denne utviklingen: En fortsatt utvikling i dette sporet vil ikke være bærekraftig, og bankene må øke sine reserver for å kunne møte framtidige tap.
Det synes da nokså blåøyd å vurdere lønnsomhet og produktivitet i finansnæringen i denne perioden uten å ta hensyn til risikoen i dagens situasjon. Store potensielle tap kan lett utløses av verdiene som ligger i disse institusjonene, være seg utlån, innlån eller verdipapirer. Sektorens grunnleggende mangel på stabilitet gir store rystelser i verdensøkonomien.
Liberalistisk tro
Den liberalistiske troen på at et minst mulig regulert internasjonalt finansmarked gir den beste bruken av kapital, har fått seg noen grunnskudd etter finanskrisen. Det er blitt ganske tydelig at interessene til aktørene i finansmarkedet slett ikke behøver å være i samsvar med fellesinteresser i samfunnet. Både islendinger, irer og spanjoler kan gi mange eksempler på dette.
Er det mer lånefinansiert forbruk som skal redde økonomien?
De landene som klarte seg best, så ut til å være de som hadde sterkest kontroll med finansmarkedet.
Gratis lån og statssubsidier
For å holde finansmarkedet flytende har sentralbankene i de rikeste landene pumpet nesten gratis lån på tusenvis av milliarder kroner inn i bankene. Sist ut er den europeiske sentralbanken. Tanken er at tilgang til billige lån skal gi økte investeringer og økt økonomisk aktivitet.
Virkningen i form av realøkonomiske investeringer har imidlertid vært beskjeden. Mange banker har tjent godt på å låne penger fra sentralbanken til 0,5 prosent rente, for så å låne pengene tilbake til den samme staten som statsobligasjoner med betydelig høyere rente. Er dette «høyproduktivt arbeid» eller er det mottak av statlige subsidier? I USA og Storbritannia kan man vise til en viss økonomisk vekst – men veksten skyldes mest at amerikanerne og britene igjen tør å øke sine boliglån og forbrukslån.
Er det mer lånefinansiert forbruk som skal redde økonomien? Å blåse opp lånebobla som skapte den forrige krisa, kan bli en kortvarig trøst.
Doblet statsgjeld siden 2007
Å skulle «satse på finansbransjen» kan fort bli ensbetydende med å legge enda mer av vår framtid i hendene til det internasjonale finansmarkedet. Ansvaret for å rydde opp når det går galt, slår tilbake på statene.
I de 20 rikeste landene i verden (G20) har statsgjelda blitt mer en doblet i forhold til nivået i 2007. Aktørene i finansmarkedet tjente mye i denne perioden. Men da det gikk galt, ble de største tapene fordelt på dem som betaler skatt.
Rasjonell styring av finanssektoren ser ut til å være politisk tabu i de fleste partier.
For å sikre fellesinteressene trengs det sterk kontroll med denne sektoren. Attac har sagt i 15 år at en liten avgift på finanstransaksjoner vil være nyttig for å dempe omfanget av skadelig spekulasjon. Dette er et av mange tiltak for å fjerne de unyttige sidene til finanssektoren. Tiden er overmoden. Det har EU skjønt: En tysk konservativ regjering er nå pådriver for å få innført en slik finansskatt. Samtidig gjør ikke Norges regjering noe som helst. Rasjonell styring av finanssektoren ser ut til å være politisk tabu i de fleste partier.
Vi anerkjenner gjerne finansinstitusjonenes viktige rolle i samfunnet. Men hvis politikerne skal nøye seg med å være heiagjeng for vekst i finanssektoren, har vi skumle tider i møte.
This work is licensed under a Creative Commons Attribution-ShareAlike 4.0 International License.