Myten om norsk industridød

Eg sto og såg på to sveiserobotar på Kleven Verft i Ulsteinvik. Dei jobba for seg sjølve med midtseksjonen til til ein ny båt. «Kvar av dei gjer jobben til førti sveisarar», sa Kjersti Kleven, styreleiaren der. Hadde det vore for tretti år sidan, ville vel autopiloten min sagt at dette var eit trugsmål mot arbeidsplassane i skipsbyggingsindustrien. Men no sa han det stikk motsette, for dei førti som ville miste arbeidet på grunn av dette var i Polen, ikkje her. Og så langt strekkjer ikkje autopiloten si solidaritetskjensle seg.

Industri og finans
Så eg tenkte i staden at her snur historia. Her kjem skipsbyggingsindustrien heim att. Og då Kleven sa at innovasjon og kunnskap ikkje kan skiljast frå praktisk produksjon, at det er ein risikosport for norske verft å setje skrogproduksjonen bort til lågkostland, at ingeniørarbeidet kjem til å fylgje etter dit det praktiske sveisearbeidet er og at «lågkost» er ein svært mellombels konkurransefaktor – då var det som å høyre ein vakker song. Her er me på same bane, tenkte eg. Industrikapitalistar kan eg leve med.

Robotane var ikkje så dyre, fortalde ho. Teknologien er stort sett den same som i litt avanserte dataspel, og på grunn av storproduksjon til forbrukarmarknaden vert den billeg. Men hallen som robotane står i, vart dyr. Verntilasjonsanlegg lys og varme – og vegger og tak. Den ville dei gjerne ha hjelp til å få finansiert.

Periodevis finst debatt om etikken i investeringspolitikken, men eg kan ikkje hugse sist nokon sette spørsmål ved at pengeakkumulering er einaste mål for fondet.

Men banken var ikkje så lysten. Ikkje andre bankar eller finansinstitusjonar heller. Dei grein på nasen og spurde om ikkje Kleven heller kunne låne til noko anna. Var det ikkje så at dei skulle bygge firmahytte i Stryn? Kunne ikkje banken heller få finansiere den? Fast eigedom veit du – ein riking med sans for sol og snø er det alltid mogleg å finna. Men kjøpar til ein industrihall i Ulsteinvik når Kleven har gått konkurs? Nei. Spør einkvan annan. Finst der ikkje eit statleg støttetiltak?

Finanskapitalistar skal tene pengar. Dei skal ikkje skape dei. Dei skal kjøpe eit eller anna – og så selje det att når prisen har gått opp. Dei må sjå trendar – men ikkje over tid. Dei må vite at pilene som peikar oppover i føremiddag, truleg ikkje vil gå nedatt før i ettermiddag, og difor kan dei tene pengar på kjøp og sal fram til klokka tolv. Omlag så langt er perspektivet.

Det finst lite diskusjon om kortsynet til desse aktørane. Ein av dei største finanskapitalistane i verda er det norske Oljefondet. Periodevis finst debatt om etikken i investeringspolitikken, men eg kan ikkje hugse sist nokon sette spørsmål ved at pengeakkumulering er einaste mål for fondet. Ingen krever langsiktig, realøkonomisk eller industriell strategi, og ingen krever at for eksempel oljefondet skal finansiere nyskaping.

Basis og overbygnad
Hegemoniske riksmedia repeterer og stadfester denne kortsiktige, «finanskapitalistiske» tenkinga. Det verkar på meg som at dei i tillegg resonnerar omlag som så: Nylands Mekaniske Verkstad har blitt kjøpesenter og kontor, fabrikkane langs Akerselva er blitt atelier og musikkstudio. Ergo er industrien daud, og handel, kultur og «kunnskapsverksemder» har teke over. (For det dei driv med i kontorbygg har som kjent med kunnskap å gjere, til forskjell frå slikt som dei driv med i ein industrihall).

Industrien ser ikkje ut som han gjorde før – og rikssynserne har gløymt (eller har aldri visst) at det gjorde han ikkje før heller.

Eg meiner ikkje at Oslosentreringa er det største problemet i norsk samfunnsdebatt, sjølv om den og må nemnast: Det har svært lett for å bli gløymd, det som ikkje er synleg i Oslo, og industri er fyrst og fremst synleg langs kysten, særleg på sør- og vestlandet.

Det største problemet er rikssynsarane si manglande interesse for samanhengar. Det er svært langt mellom økonomar, samfunnsviterar eller kommentatorar som interesserer seg for måten den konkrete vareproduksjonen foregår på, og om den legg premiss for organisering, tenking og kultur vidare utover i «reaksjonsrekka» i det Marx kalla samfunnet sin overbygnad.

Det er for eksempel slik at dei nye industrielle produksjonslinene som har utvikla seg etter 1975 er så lange, komplekse og globaliserte at det berre er i det siste assemblyleddet – der alle delane vert sette saman – at sluttproduktet er synleg. Assemblyindustriane ligg i lågkostland (så lenge det fins hender der, som er billigare enn robotar). Det er berre innan mekatronikk, hydraulikk og undersjøiske robotar at det finst ein leiande norsk assembly-industri – og varene derifrå er ikkje synlege på Steen og Strøm.

Førestillinga om at dei store endringane i produksjonsmåten har ført til industridød er rett og slett feil.

Men norsk industri er tungt og tidleg involvert i veldig mange produksjonsliner, så som høgforedla silisium til mobiltelefonar, datamaskinar og solceller, aluminium til alle former for lågenergiprodukt, nikkel til kontormaskinar og presisjonsinstrument, råjern til vind- og bølgekraftindustrien. Industrien eksporterer ingeniør-, programmerings- og prosjekttenester til alle slag anleggsverksemd, biologiske komponentar frå fiskeindustri og havbruk til alle moglege slags farmasøytiske produkt, og så vidare og så vidare. Industrien ser ikkje ut som han gjorde før – og rikssynserne har gløymt (eller har aldri visst) at det gjorde han ikkje før heller.

Ein tredje industriell revolusjon
Frå 1975 slo den elektroniske revolusjonen gjennom for alvor i industrien. På få tiår vart produksjonsmåten grunnleggjande og totalt endra. Det manuelle samlebandsarbeidet vart borte, og med det dei hierarkiske arbeidsorganisasjonane. Hæren av mellomleiarar og kontrollørar vart borte, og det same gjaldt overklassen sitt kunnskapsmonopol. Makt vart organisert på heilt andre måtar enn gjennom formelle pyramidar – og framandgjering handlar no meir om «overflow» av kunnskap enn om mangel.

Sidan har desse endringane forplanta seg – ikkje «oppover i samfunnspyramiden» (som Marx ville sagt det) – men gjennom utflating av alle pyramidar. Varehandelen er monopolisert og automatisert, og berre kassadamene og butikksjefane er att. Bankane er blitt robotar. Offentleg forvalting har blitt sjølvbetent. Avisene si framtid er uviss, for alle har ein «fjernskrivar» i lomma. Til og med presten er blitt ein kompis mellom likemenn som bryr seg mindre om bispen enn om kjærasten.

«Millionsluket» i Tyssedal går med solide overskot i dag, men norsk finanskapital har ikkje blitt meir interessert, så Ilmenittverket er hamna på franske hender.

Førestillinga om at dei store endringane i produksjonsmåten har ført til industridød er rett og slett feil. Ei kjelde til feiltolking er at sysselsetjings- og strukturstatistikkane ikkje er justerte for den avanserte arbeidsdelinga i dei nye industrielle produksjonslinene. Men den viktigaste kjelda til feiltolkingar er kvalitativ:

Folk brukar industriproduserte varer heile dagen, det meste av pengane dei har går til å kjøpe industriproduserte varer, og det meste av arbeidet dei gjer går på ein eller annan måte inn i industrielle prosessar. Så lenge industrien er hjarta i økonomi og samfunnsorganisme, så er det ikkje spørsmålet om storleiken som avgjer. (Mennesket kan heller ikkje klare seg utan hjarte, sjølv om det berre utgjer ein prosent av kroppsvekta.)

Kritisk kunnskap
Trygve Hegnar sitt argument i «Kapital» i desember 1981 om at det ville lønne seg betre med bananplantasjar enn industri i Tyssedal, kan stå som symbol på kva tid det var at finanskapitalen tok over hegemoniet på høgresida i Noreg. Kommentaren kom medan kampen sto som hardast om krafta frå Tyssefaldene skulle brukast til industri inni fjorden, eller om den skulle bli spekulasjonsobjekt for Hegnar og dei av abonnentane hans som likar å tru at verdiar vert skapte på børs. Sidan har finansfolka hatt hegemoniet. Problemet har ikkje vore så synleg, det har vore flust av andre spekulasjonsobjekt. Men det ser ut til å spisse seg no.

Den kunnskapen som Noreg lever av i dag, er mekatronikk og hydraulikk og metallurgi og undersjøisk robotteknologi.

«Millionsluket» i Tyssedal går med solide overskot i dag, men norsk finanskapital har ikkje blitt meir interessert, så Ilmenittverket er hamna på franske hender. Elkem er blitt kinesisk. Norske finanskapitalistar vil heller leike på børs. «Nedbyggingen av tradisjonell industri vil fortsette enten vi liker det eller ikke», skreiv Dagens Næringsliv på leiarrplass i 2002, då smelteverket i Odda vart flytta til Kina. Det dei klaga på var «et skatteregime som vil hindre overgangen fra industrisamfunn til kunnskapssamfunn».

Eg kan ikkje fri meg frå inntrykket av at venstresida jamnt over tenkjer det same. Det diffuse omgrepet «kunnskap» står høgt i kurs der óg, sjølv om det er langt mellom dei som definerer det. Det banalt enkle spørsmålet som Øystein Stray Spetalen peiker på i filmen «Hvem skal bygge landet?», er ganske sunt: «Kva slag kunnskap er det dei skal selje til ein kinesar eller ein amerikanar?»

Den kunnskapen som Noreg lever av i dag, er mekatronikk og hydraulikk og metallurgi og undersjøisk robotteknologi, havbruk, fiskeri og fiskeforeidling, organisasjons-, kommunikasjons- og kulturkunnskap og all annan kunnskap som kan setjast inn i nye, komplekse industrielle produksjonsprosessar. Den industrielle produksjonsmåten er det grunnleggande. Etterspurnaden etter kunnskap er ein konsekvens av den, ein viktig del av produktivkreftene si utvikling.

Deler av norsk venstreside har surra seg bort frå denne kritiske basiskunnskapen. Dei har ei heimelekse å gjere. For utan å forstå korleis verda fungerer, er alt strev for å endre henne til fånyttes.

 

Bjørn Enes har skrevet industripamfletten «Kven skal bygge landet?» på Manifest forlag.