Monarki og demokrati

Da jeg satt i sentralstyret til Rød Ungdom for noen år tilbake var en tilbakevendende debatt, som regel over en øl, hvorvidt vi skulle fortsette med monarki eller innføre republikk. Bakgrunnen var to hordalendinger i ledelsen som mente kongehuset var noe vi burde gå inn for å ta vare på. Vi andre opplevde dette i all hovedsak som et borgerlig, bergensk avvik, på linje med en-endinger, Herman Friele som ordfører og buekorps.

Da SV-leder Kristin Halvorsen prøvde å dempe partiets kritikk av monarkiet, var det et tilsvarende prinsipielt knefall. Iallfall opplevde Fredrik 19 år det slik da han så det på TV, fra det ellers så prinsippfaste partiet på akkurat dette feltet. Begrunnelsen var at Norges konge på et tidspunkt tross alt ble valgt demokratisk, gjennom en folkeavstemning.

Les også Sveinung Rotevatns forsvar for republikken her.

Den populære kongen
Ved oppløsningen av unionen med Sverige stemte 78,9 prosent ja til den foreslåtte kongen. Det var flere demokratiske betenkeligheter med måten denne avstemninga ble gjennomført på. Spørsmålet var ledende stilt, stemmerettsalderen var 25 år og kvinner hadde ikke stemmerett på dette tidspunktet. Samtidig må vi på ingen måte tilbake til 1905 for å få belegg for påstanden om at det norske monarkiet har oppslutning blant folk.

Kanskje det verken trenger å være et bergensk-borgerlig avvik eller et prinsipielt knefall hvis venstresida senker skuldrene litt når det kommer til kongehuset?

Så seint som i 2009 viste en undersøkelse at 71 prosent av Norges befolkning vil ha monarki. Som Are Kalvø skriver: «Oppslutninga om monarkiet i den vaksne befolkninga er altså like stor som oppslutninga om samtlige parti på Stortinget til saman»[1]. Av den grunn har jeg også begynt å tenke: Kanskje disse hordalendingene var inne på noe? Kanskje det verken trenger å være et bergensk-borgerlig avvik eller et prinsipielt knefall hvis venstresida senker skuldrene litt når det kommer til kongehuset?

Det demokratiske paradoks
Hovedargumentene for å avskaffe monarkiet er at det er udemokratisk. Samtidig ser vi altså at et stort flertall i befolkninga vil beholde det. Dette må sies å være et paradoks. Allikevel går det fint an å si at begge deler er riktig. Reint prinsipielt er det udemokratisk med maktposisjoner som går i arv, men helt konkret har kongehuset solid demokratisk legitimitet i den norske befolkninga.

En måling tatt opp blant stortingsrepresentantene, også i 2009, viste at 40 prosent på Løvebakken er for republikk. Siden 2012 står SV heller ikke alene som forslagsstiller lenger når spørsmålet om monarki og republikk skal opp til behandling i Stortinget, men har fått med seg et knippe representanter fra Arbeiderpartiet. Nylig har vi også sett FrP- og Høyre-topper stå fram som republikanere.

Altså er dette et standpunkt som har stadig større resonans hos elitene. I motsetning til folk flest, hvor andelen som stiller seg bak kongehuset er ganske lik som i 1905.

Når demokratiaspektet er kjerneargumentasjonen i en sak bør vel ordningens folkelige oppslutning tillegges en viss vekt?

Politiske partier former tradisjonelt sine standpunkter ut ifra interessekamp, verdier og partidemokrati, ikke meningsmålinger. Slik bør det fortsatt være. Men når demokratiaspektet er kjerneargumentasjonen i en sak bør vel ordningens folkelige oppslutning tillegges en viss vekt? Og selv om arvelige maktposisjoner er udemokratiske, må vi nødvendigvis avskaffe monarkiet for å gjøre noe med dette? Og er alternativet mer demokratisk?

Hegel og monarkiet
Den slovenske marxisten Slavoj Žižek tar Hegels syn på monarkiet i forsvar, et syn han ser på som dypt demokratisk: «Hegel sier ganske enkelt at dersom du virkelig vil ha demokrati – i den enkle betydningen at individet gjenkjenner seg selv i staten – kan du ikke ha eksperter på toppen. Der må du ha noen som ligner på deg selv. (…) Paradoksalt nok er det dette som er poenget med kongen: Hvis du bare har ekspertise hele veien, ender du opp med herredømme og trelldom. Poenget er altså, igjen, at på toppen må det være noen som ligner deg selv. Hos Hegel er hele vitsen med kongen ikke hans antatt guddommelig opprinnelse, men nettopp det vilkårlige.» [2]

Han bemerker at kongen ikke nødvendigvis er poenget. Vi kunne like gjerne hatt en valgt president. Poenget er allikevel at det udemokratiske arvelige gir oss også noe jordnært og tilfeldig.

Selv med streite presidenter er det er ikke usannsynlig at vi, i tråd med det Žižek setter fingeren på, ville fått et statsoverhode vesentlig mer profesjonalisert og med større avstand til folk flest enn dagens konge.

Hvis Norge skulle blitt republikk, ville dette medført et nytt sjikt i den politiske eliten. En president med sin stab av politiske rådgivere, kommunikasjonskonsulenter og så videre. Sjansen er vel stor for at den norske presidenten ville vært av den joviale Stoltenberg- eller Haakon Magnus-typen, heller enn et politisk villdyr som Frank Underwood. Men selv med streite presidenter er det er ikke usannsynlig at vi, i tråd med det Žižek setter fingeren på, ville fått et statsoverhode vesentlig mer profesjonalisert og med større avstand til folk flest enn dagens konge.

Monarkiets pris i kroner og øre
Monarkiet får sjeldent drahjelp i denne debatten av de økonomiske kostnadene det fører med seg, enten dette er apanasjen, en kostbar eiendomsportefølje eller Mette-Marits kjoler. Vel, jeg ville ikke tatt for gitt at en president med medfølgende entourage ville blitt billigere.

Men hvis vi skal skrive ny grunnlov er det mange idiotiske formuleringene om monarkiet vi bør legge igjen i fortida. Som at «Kongens person er hellig; han kan ikke lastes, eller anklages» og at han skal bekjenne seg til den «evangelisk-lutherske Religion». For ikke å snakke om eden kongen må avlegge for Stortinget: «Jeg lover og sværger, at ville regjere Kongeriget Norge i Overensstemmelse med dets Konstitution og Love; saasandt hjælpe mig Gud den Almægtige og Alvidende!».

Hvis problemet er at det er udemokratisk med arvelige maktposisjoner, kan vi ikke like gjerne fjerne makten som arven?

Disse er det åpenbart liten grunn til å hegne om. Det samme gjelder alle steder i Grunnloven hvor kongen kun fungerer som språklig etterlevning, uten sammenheng med gjeldende praksis. Her har Trond Nordby interessante innspill. Vi kan gjerne gjøre solide kutt i apanasjen også, så kunne vi kanskje fått et enda mer folkelig kongehus. Men kanskje viktigst av alt må kongen fratas alle formelle og uformelle muligheter til å legge ned veto mot eller sanksjonere politiske beslutninger gjort av demokratisk valgte organ. Mot dette kan det kanskje innvendes at monarkiet blir lite annet enn et tomt skall. Ja, nettopp.

Det er kanskje akkurat det Norge trenger og befolkninga vil ha? For hvis problemet er at det er udemokratisk med arvelige maktposisjoner, kan vi ikke like gjerne fjerne makten som arven?

Det er fullt mulig at en nyskriving av Grunnloven ville spilt inn på hva opinionen mente, men inntil det skulle skje blir kravet om å avskaffe kongehuset en litt skrøpelig kjepphest for venstresida å ri. Hva med å begynne med fighten om den økonomiske makten som går i arv, og heller leve med en light-versjon av et populært kongehus?


 

Noter:

[1] Are Kalvø: Ny Grunnlov (Samlaget 2013)
[2] Gisle Selnes: «Lacan er for meg kun et redskap for å få bedre tak på Hegel» En samtale med Slavoj Žižek. Agora nr. 2-3, 2012.