Minerva leser Manifest Tidsskrift

Minerva har anmeldt Manifest Tidsskrift, og finner at det drives av plapreklassen. Plapreklassen er slike som fins i Manifest Tidsskrifts redaksjonsråd: Sosiologene Rune Slagstad, Harald Eia, Annick Prieur og Julia Orupabo og forfatterne Geir Gulliksen og Agnes Ravatn. Strømmen avdekker at i den unge redaksjonen fins det to litteraturvitere, en statsviter, en medieviter, en sosiologistudent og en filosof, og – vent på dette – fem av dem har vært innom avisa Klassekampen.

For Øyvind Strømmen i Minerva er Slagstad, Eia, Ravatn og Klassekampen ett og det samme: «plapreklassen». Den uuttalte anklagen dirrer mellom linjene: Dette er et venstreintellektuelt nettidsskrift som drives av venstreintellektuelle! Uten fagbevegelsens aktive grunnplan og LO-lederen i tidsskriftets redaksjon, er det selvsagt latterlig å snakke om samfunnsforandring. Uff da, dumme lille prapleklassen!

Dobbeltstraff
Interessant nok, møter Manifest Tidsskrift samtidig stikk motsatt anklage. Kommentator Oddvar Nygaard skriver i Nordlys (7.2.) at Manifest Tidskrift «høres lovende ut,» hadde det ikke vært for at virksomheten «i hovedsak finansieres av fagforeninger innen LO»!

Tidsskriftets eier, Manifest senter for samfunnsanalyse, er nemlig så godt og grundig forankret i fagbevegelsen at over 300 klubber, foreninger, fylkeslag og forbund av lærere og pleiere i Unio samt elektrikere, rørleggere, renholdere, førstekonsulenter og verftsarbeidere i LO har gått inn som abonnenter og faktisk betaler hele moroa. Det meste av finansieringen kommer fra grunnplanet, ikke fra forbund på toppen. Og LO sentralt gir foreløpig ikke en krone.

Alt dette glemmer Strømmen å nevne, slik Nygaard glemte å nevne Agnes Ravatn og Harald Eia da han skulle redusere oss til «LO».

Når Manifest Analyse gjør begge deler på en gang – venstreintellektuell virksomhet med forankring i en bred bevegelse – betyr det bare at vi kan straffes dobbelt.

Moralen i alt dette, er selvsagt at alt sosialistene gjør alltid er feil. Solid forankring i det aktive grunnplanet er gammeldags og bakstreversk, mens å drive venstreintellektuell virksomhet i Oslo er så innbilsk at det faller på sin egen urimelighet.

Når Manifest Analyse gjør begge deler på en gang – venstreintellektuell virksomhet med forankring i en bred bevegelse – betyr det bare at vi kan straffes dobbelt.

Tilbake til «plapreklassen». Hvorvidt virket til en bunnsolid, hardtarbeidende, empirisk orientert og teoretisk avansert samfunnsforsker som Annick Prieur best karakteriseres som plapring skal vi la ligge her. Det er nemlig verdt å forfølge den tematiske strengen Strømmen slår an: Hva er forholdet mellom venstreintellektuell virksomhet av typen Manifest Tidsskrift og de brede masseorganisasjonene som er grunnlaget for den politiske venstresida, og da særlig fagbevegelsen?

Intellektuelle og folk flest
Jeg er sikkert inhabil, men våger å mene at dette spørsmålet er bedre behandlet i teksten der «plapreklassen» i tidsskriftets redaksjon presenterer sitt prosjekt enn i Strømmens analyse. Mens Strømmens erkjennelse nøyer seg med å nå fram til at tidsskriftets redaksjon ikke består av tømmerhoggere, går redaksjonen selv noen steg videre.

I «Venstresidas nye dansegulv» drøfter redaksjonen forholdet mellom på den ene siden partier, fagforeninger og andre «masseorganisasjoner der kraften i det gode argument kan bli underordnet kraften i å mobilisere mange» og på den andre siden et intellektuelt åpent og søkende prosjekt som Manifest Tidsskrift:

Venstresidas samfunnsmakt vil alltid være basert på masseorganisasjoner. Manifest Tidsskrift springer ut av Manifest senter for samfunnsanalyse, som finansieres av mer enn 300 små og store fagforeninger over hele landet. Vi er en 100 prosent uavhengig redaksjon, men vedgår mer enn gjerne at vi har bånd til Norges sterkeste folkebevegelse, fagbevegelsen. Uten bevegelsene blant de mange, forblir progressive ideer maktesløse. Uten nye ideer, stivner bevegelsen.

Deretter viser redaksjonen til hvordan venstreintellektuelles arbeid med tidsskrifter og aviser som knytter seg til arbeiderbevegelsens idealer og demokratiske kraft er en mer enn 100 år gammel historie i Norge.

Forholdet mellom venstreintellektuell spesialistvirksomhet og den bredere folkebevegelsen er en viktig diskusjon. Øyvind Strømmens bidrag ville vært enda mer verdifullt hvis han tok fraspark i Manifest Tidsskrifts eksplisitte behandling av temaet, for så å jobbe seg videre derifra. I stedet er erkjennelsen hans så fornøyd med å nå fram til problematikkens blotte eksistens, at den slår leir der. Vi må videre.