Minerva leser Manifest Tidsskrift

magnusmarsdal

Minerva har anmeldt Manifest Tidsskrift, og finner at det drives av plapreklassen. Plapreklassen er slike som fins i Manifest Tidsskrifts redaksjonsråd: Sosiologene Rune Slagstad, Harald Eia, Annick Prieur og Julia Orupabo og forfatterne Geir Gulliksen og Agnes Ravatn. Strømmen avdekker at i den unge redaksjonen fins det to litteraturvitere, en statsviter, en medieviter, en sosiologistudent og en filosof, og – vent på dette – fem av dem har vært innom avisa Klassekampen.

For Øyvind Strømmen i Minerva er Slagstad, Eia, Ravatn og Klassekampen ett og det samme: «plapreklassen». Den uuttalte anklagen dirrer mellom linjene: Dette er et venstreintellektuelt nettidsskrift som drives av venstreintellektuelle! Uten fagbevegelsens aktive grunnplan og LO-lederen i tidsskriftets redaksjon, er det selvsagt latterlig å snakke om samfunnsforandring. Uff da, dumme lille prapleklassen!

Dobbeltstraff
Interessant nok, møter Manifest Tidsskrift samtidig stikk motsatt anklage. Kommentator Oddvar Nygaard skriver i Nordlys (7.2.) at Manifest Tidskrift «høres lovende ut,» hadde det ikke vært for at virksomheten «i hovedsak finansieres av fagforeninger innen LO»!

Tidsskriftets eier, Manifest senter for samfunnsanalyse, er nemlig så godt og grundig forankret i fagbevegelsen at over 300 klubber, foreninger, fylkeslag og forbund av lærere og pleiere i Unio samt elektrikere, rørleggere, renholdere, førstekonsulenter og verftsarbeidere i LO har gått inn som abonnenter og faktisk betaler hele moroa. Det meste av finansieringen kommer fra grunnplanet, ikke fra forbund på toppen. Og LO sentralt gir foreløpig ikke en krone.

Alt dette glemmer Strømmen å nevne, slik Nygaard glemte å nevne Agnes Ravatn og Harald Eia da han skulle redusere oss til «LO».

Når Manifest Analyse gjør begge deler på en gang – venstreintellektuell virksomhet med forankring i en bred bevegelse – betyr det bare at vi kan straffes dobbelt.

Moralen i alt dette, er selvsagt at alt sosialistene gjør alltid er feil. Solid forankring i det aktive grunnplanet er gammeldags og bakstreversk, mens å drive venstreintellektuell virksomhet i Oslo er så innbilsk at det faller på sin egen urimelighet.

Når Manifest Analyse gjør begge deler på en gang – venstreintellektuell virksomhet med forankring i en bred bevegelse – betyr det bare at vi kan straffes dobbelt.

Tilbake til «plapreklassen». Hvorvidt virket til en bunnsolid, hardtarbeidende, empirisk orientert og teoretisk avansert samfunnsforsker som Annick Prieur best karakteriseres som plapring skal vi la ligge her. Det er nemlig verdt å forfølge den tematiske strengen Strømmen slår an: Hva er forholdet mellom venstreintellektuell virksomhet av typen Manifest Tidsskrift og de brede masseorganisasjonene som er grunnlaget for den politiske venstresida, og da særlig fagbevegelsen?

Intellektuelle og folk flest
Jeg er sikkert inhabil, men våger å mene at dette spørsmålet er bedre behandlet i teksten der «plapreklassen» i tidsskriftets redaksjon presenterer sitt prosjekt enn i Strømmens analyse. Mens Strømmens erkjennelse nøyer seg med å nå fram til at tidsskriftets redaksjon ikke består av tømmerhoggere, går redaksjonen selv noen steg videre.

I «Venstresidas nye dansegulv» drøfter redaksjonen forholdet mellom på den ene siden partier, fagforeninger og andre «masseorganisasjoner der kraften i det gode argument kan bli underordnet kraften i å mobilisere mange» og på den andre siden et intellektuelt åpent og søkende prosjekt som Manifest Tidsskrift:

Venstresidas samfunnsmakt vil alltid være basert på masseorganisasjoner. Manifest Tidsskrift springer ut av Manifest senter for samfunnsanalyse, som finansieres av mer enn 300 små og store fagforeninger over hele landet. Vi er en 100 prosent uavhengig redaksjon, men vedgår mer enn gjerne at vi har bånd til Norges sterkeste folkebevegelse, fagbevegelsen. Uten bevegelsene blant de mange, forblir progressive ideer maktesløse. Uten nye ideer, stivner bevegelsen.

Deretter viser redaksjonen til hvordan venstreintellektuelles arbeid med tidsskrifter og aviser som knytter seg til arbeiderbevegelsens idealer og demokratiske kraft er en mer enn 100 år gammel historie i Norge.

Forholdet mellom venstreintellektuell spesialistvirksomhet og den bredere folkebevegelsen er en viktig diskusjon. Øyvind Strømmens bidrag ville vært enda mer verdifullt hvis han tok fraspark i Manifest Tidsskrifts eksplisitte behandling av temaet, for så å jobbe seg videre derifra. I stedet er erkjennelsen hans så fornøyd med å nå fram til problematikkens blotte eksistens, at den slår leir der. Vi må videre.

  • David Jordhus-Lier

    Godt skrevet. Selvfølgelig er egen klassetilhørighet og eget ståsted noe enhver samfunnsaktør bør reflektere over. Men det blir alt for ofte redusert til en enkel øvelse av meningsmotstandere som ønsker å diskreditere motparten. Her har forøvrig venstresida også en del svin på skogen.

  • http://www.oyvindstrommen.no/ Øyvind Strømmen

    Magnus Marsdal er også glemsk. Han glemmer for eksempel at jeg i begrepet «plapreklassen» inkluderte både meg selv og Minerva. Han glemmer også at min omtale av tidsskriftet Manifest ikke er en omtale av tenketanken eller stiftelsen, men av – nettopp – tidsskriftet.

    Så kan man selvsagt lese min tekst på forskjellige måter. Poenget mitt er at dersom man ønsker å skape et dansegulv for den breie venstresida, ville det nok vært et positivt med en bredere redaksjon, og at mye av det Manifest Tidsskrift så langt har publisert etter relanseringen er rimelig smale saker.

    Dersom tidsskriftet skal gjøre alvor av sine visjoner mener jeg, som jeg skriver, at det trengs mer variert musikk på dansegulvet.

  • Absintheur

    Plapreklassens intellektuelle virksomhet og produksjon handler mest om å sikre eget levebrød gjennom akkumulasjonen av sosial status.

    En bred venstreside er uansett en umulighet. Venstresideintellektualisme ender uvergelig i sekterisme og fragmentering, da den egentlig er en form for dogmatisk introspeksjon og moralsk selvhenførelse omkring empiriske umuligheter hvor avstanden til virkeligheten blir feiret som kløktige og revolusjonære tanker.

    (Foreløpig siste favoritt er hvordan International Socialist Network ble splittet av spørsmålet om hvordan en seksualfetisj ble beskrevet:

    http://thecharnelhouse.org/2014/01/31/further-adventures-in-intersectionality/ )

    Minerva er forøvrig mindre interessant dess nærmere tidsskriftet legger seg parti- og dagligpolitikken. Minerva som talerør for Civita og næringsliv utgjør i intellektuell forstand den svakeste delen av tidsskriftet, selv om det er den siden som blir understreket av Manifest. Dette er typisk: venstrepolitiske analyser er monomant opptatt av at løsningen på observerte problemer alltid er økt partipolitisk innflytelse for parti X til å omfordele skattemidler etter egen politisk agenda. Å tenke annerledes er for sosialisten umulig: derfor kan heller ikke et tidsskrift forstås på noen annen måte enn som et propagandaverktøy for bakenforliggende partipolitiske prosjekter og politisk innflytelse.

    Tidsskriftet Manifests dansegulv ser derfor ut til å være dømt til å være en selvgratulerende dans for et bestemt undersegment av den urbane plapreklassen.

    • Magnus Marsdal

      Relevante observasjoner, i og for seg. Men litt pessimistiske? Har det noen gang i menneskets historie opptrådt en venstreside Absintheur vil gi sitt godkjentstempel?

  • Jostein Hansen

    Politiske partier på venstresidens hemsko er at de pr. dags dato ikke har klart å komme seg videre fra å få sine «egne» inn regjeringsposisjon for så å gjennomføre reformer som tilgodeser lavere samfunnsjikt med materielle goder slik at den ytterste sosiale nød blir holdt på avstand av et statlig sikkerhetsnett. (Veldig forenklet).

    En politikers indre patologi er immidlertid slik at personen ikke evner å se et problem uten at den ummiddelbare løsningen på problemet må være at «hvis bare jeg og min ideologi fikk regjere» så blir problemet løst. Resultatet er at utbyttingen skjer ikke bare fra kapitalistisk hold. Men også fra politisk hold. Arbeiderklassen blir utsugd i begge ender.

    Erfaringen så lang tilsier at politikere på venstresiden også har meget vondt for overføre makt videre til den øvrige befolkning. Venstresidens opprinnelige prosjekt er å rive ned sosiale konvensjoner som innebærer dominans og underkastelse mellom enkeltindivider og klasser. Venstresidens opprinnelige prosjekt er å tilbakeføre kontrollen av produksjonsmidlene og de produserte varer og tjenester til dem som faktisk utfører arbeidet og de som trenger varene og tjenestene.

    En av strategiene for å oppnå dette er ANARKOSYNDIKALISME! En metode som er uglesett av både politikere og kapitaleiere. Hadde befolkningen visst hva dette dreier seg om ville vi kunne skape en virkelig revolusjon. Jeg vil virkelig utfordre manifest gjengen til å også løfte tanker fram som hører inn under denne paraplyen. Jeg vet at dere vet hva det er snakk om.