“Our economic system and our planetary system are now at war. Or, more accurately, our economy is at war with many forms of life on earth, including human life.»

I «This Changes Everything: Capitalism vs the Climate» erklærer Naomi Klein kampen for klimaet som vår tids eksistensielle prosjekt. Slik det var våre besteforeldres historiske oppgave å bekjempe fascismen, er det vårt historiske ansvar å stanse klimaendringene. Vi må ha en storstilt mobilisering nå – og vinne, eller se alt vi har bygd opp gå i grus. Som Klein påpeker, er det ikke snakk om å redde kloden. Den kommer til å klare seg fint. Det som er utfordringen, er å sikre at det fortsatt vil være mulig for oss å leve her.

Staker ut kurs
Så langt er det ingenting nytt. For oss som har vokst opp med global oppvarming er dommedagsprofetier blitt hverdagskost. Men, det er her Klein kommer med sitt viktige bidrag. Heller enn å være en oppsummering av tingenes deprimerende tilstand, prøver hun å lage et veikart for en bevegelse som skal redde oss ut av uføret. Veikartet er ikke en ferdig oppskrift, men Klein staker likevel ut en tydelig kurs. Ikke bare for hvordan klimakampen kan vinnes, men også for hvordan vi i arbeidet for å få til det vil kunne vinne mye mer enn et bærekraftig samfunn.

Mens oljedopa miljøorganisasjoner har puttet godkjentstempel på ubrukelige klimaavtaler, har fossilindustrien ledd hele veien til banken.

Klimakampen er ikke hovedsakelig en kamp mot utslipp, men en kamp mot det markedsfundamentalistiske systemet som tvinger frem rovdrift, overkonsum og miljøødeleggelser, mener Klein. Det økonomiske systemet er i krig med det økologiske systemet, og vinner det økonomiske vil mennesket stå igjen som den store taperen. Derfor mener Klein at en forutsetning for det bærekraftige samfunn vil være et oppgjør med kapitalismens krav om evig vekst. Bærekraft vil kreve slutten på utbytting av naturen, det vil måtte være et kollektivt prosjekt som forutsetter omfordeling, demokratisering og en respekt for natur og menneskeverd. Kort sagt: Naomis grønne drøm er rød.

Ingen quick fix
«For ’Big Green’ it’s about corporate partnerships. It’s not, ‘sue the bastards;’ it’s, ‘work through corporate partnerships with the bastards.’ There is no enemy anymore.»

Gjennom å se på rådende teorier om hvordan klimakrisen kan løses, viser Klein leseren hvorfor hun mener det ikke lenger finnes noe annet alternativ for å redde oss fra total klimakollaps enn en bred, folkelig og antielitistisk mobilisering. Hun redegjør grundig for hvordan de mye omtalte quick-fix-metodene til «grønne» milliardærer, som Richard Branson og Bill Gates, ikke har bidratt til annet enn å bygge milliardærenes image og avledet oppmerksomheten fra effektive løsninger (samtidig som utslippene fra milliardærenes selskaper har gått i taket). Hun viser hvordan teknologioptimistene, som er sikre på at det vil dukke opp magisk teknologi i siste liten, gambler med alles fremtid. Hun besøker seminarene til høytstående geoingenører som fabulerer om å løse klimakrisen med vanvittig farlige eksperimenter, som å sette i gang kunstige vulkanutbrudd.

Klein mener vi gjennom en global bevegelse må dyrke fram en motkultur mot karbonøkonomien.

Virkelig skummelt blir det når Klein viser hvordan fossilindustrien, som i større grad enn noen er ansvarlig for utslippene, får lov til å sette premissene for enhver løsning på klimaproblemet. Dette skjer blant annet gjennom sjenerøse bidrag til klimaorganisasjoner som støtter en «vinn-vinn»-klimaløsning, der fossilselskapene skal kunne fortsette å tjene superprofitter og veksten skal fortsette i det uendelige. Mens oljedopa miljøorganisasjoner har puttet godkjentstempel på ubrukelige klimaavtaler, har fossilindustrien ledd hele veien til banken.

Hvis bare 25% av fossilindustriens reserver blir brukt, har vi sluppet ut for mye CO2 til å nå det kritiske togradersmålet. Å tvinge 3/4 deler av reservene til å bli i bakken vil koste selskapene billioner på billioner av dollar. Å gi ansvaret for å løse klimakrisa til de samme politikerne og selskapene som har skapt den i utgangspunktet er, ifølge Klein, økologisk selvmord. Alternativet må være å kaste ideologien som har ført oss hit på historias skraphaug, og erstatte politikereliten som har skuslet bort sine, og våre sjanser, med et grønt grasrotopprør som representerer alle dem som vil lide under ukontrollerte klimaendringer.

Viser fram gode eksempler
Hva er så alternativet? Heller enn å presentere en ferdig plan, som Klein påpeker foreløpig ikke finnes, viser hun fram klimabevegelsens suksesshistorier. Ett eksempel er lokalsamfunn som har tvunget fram helhetlig grønn politikk i byene sine. Et annet er bønder som har effektivisert landbruket sitt ved hjelp av en teknologisk og økologisk satsning som gjør dem i stand til å øke avlingene samtidig som de bevarer jordsmonnet.

Klein trekker også fram det tyske prosjektet Energiwende, hvor folkelig press har tvunget frem en storstilt overgang til grønn energi. Hundrevis av uavhengige kooperativer kontrollerer nå store deler av energimarkedet i Tyskland. Eksemplene er små lyspunkt i en ellers kølsvart utvikling, men de viser at løsningene er der, og at de blir stadig flere. Ny grønn teknologi utvikles og lokalsamfunn verden over skaper sine lokale varianter av bærekraftige samfunn. Klein mener vi gjennom en global bevegelse må beskytte og dyrke fram denne motkulturen mot karbonøkonomien.

Markedets behov vil måtte underordnes klimaet, noe høyresiden aldri vil kunne gå med på.

I sin forrige bok «Sjokkdoktrinen» påviste Klein hvordan nyliberalistene bruker forvirringen som oppstår rundt alvorlige kriser til å dramatisk endre status quo. Etter å ha «sjokkert» Irak ved å bombe landet sønder og sammen, privatiserte USA størsteparten av Iraks offentlige sektor. Etter at orkanen Katrina satte New Orleans under vann, ble de offentlige skolene privatisert. Etter drapet på Salvador Allende i Chile i 1973, fikk Chicago-boys frie tøyler til å slippe full markedsliberalisme løs på sjokkskade chilenere.

Det vi trenger nå, mener Klein, er et rollebytte. Heller enn at det er privatiseringskåte liberalister som står klare til å rykke inn når neste superstorm smadrer en by, er det den grønne grasrotbevegelsen som skal ha planen klar. Vi må bruke momentumet som uunngåelig vil skapes av stadig verre katastrofer til å innføre radikal grønn politikk i stor skala.

På samme måte som ødeleggelsene skapt av den økonomiske krisa i 1929 og andre verdenskrig banet vei for viktige sosiale og økonomiske reformer, håper Klein at klimatrusselen vil skape en grasrotbevegelse som krever streng regulering av kapitalismen.

Det handler om å velge side
«It’s not about right or left – it’s about right or wrong,» er et populært slagord blant grønne krefter som liker å tro at klimasaken er hevet over tradisjonelle politiske skiller som rødt og blått. Disse kreftene får gjennomgå i Kleins nye bok. Hun mener at en slik argumentasjon viser at man ikke har forstått den helt grunnleggende konflikten mellom naturen og kapitalismen. Dermed forstår man heller ikke hvilke virkemidler som må til for å få en løsning på krisa innenfor det lille tidsrommet vi har igjen før det er sent.

Naomi Klein ber venstresiden om å anerkjenne at klimasaken ikke er en sak lik alle andre saker, men basisen for alle andre saker man jobber med.

Skal vi klare det, vil vi være nødt til å slakte noen av kapitalismens helligste kuer. På lista til Klein er et forbud mot profitt på klimaødeleggende virksomhet, å si nei til åpning av nye felt for fossile brennstoff, og et totalforbud mot fracking og oljesand. Hun mener også at vi må la 3/4 av fossilreservene ligge, og stanse frihandelsavtaler som fremmer unødvendig transport av varer.

Som erstatning vil man måtte bygge opp en helhetlig grønn økonomi fra bunnen av. Markedets behov vil måtte underordnes klimaet, noe høyresiden aldri vil kunne gå med på. Det er kun venstresiden som har viljen til å ta i bruk de verktøyene som trengs, og alliansen som redder klimaet vil måtte være rød og grønn, uten et snev av verken blått eller grått.

En utfordring til venstresiden
“Because, underneath all of this is the real truth we have been avoiding: climate change isn’t an “issue” to add to the list of things to worry about, next to health care and taxes. It is a civilizational wake-up call. A powerful message—spoken in the language of fires, floods, droughts, and extinctions—telling us that we need an entirely new economic model and a new way of sharing this planet. Telling us that we need to evolve.”

Kleins bok vil kunne leses med interesse av mange i Norge. Til og med Financial Times, som refser Klein for å bruke klimakrisen til å fremme sin egen sosialistiske agenda, må innrømme at boken er et viktig innspill i klimadebatten. Mest interessant vil den likevel være for den sosialistiske venstresiden. Boken er på mange måter først og fremst skrevet til venstresiden. Den er en oppfordring til venstresiden om å gjøre menneskehetens største utfordring til sitt store prosjekt.

Venstresiden må ta en lederrolle i å bygge en allianse med alle de kreftene som er villige til å sette klima foran kapital.

Det er klart venstresiden bryr seg om klima. Rødt og SV har, sammen med de Grønne, Norges klart beste klimapolitikk. Men det holder ikke. Naomi Klein ber venstresiden om å anerkjenne at klimasaken ikke er en sak lik alle andre saker, men basisen for alle andre saker man jobber med. Det blir ingen klassekamp uten en planet å utkjempe den på, og det blir ikke noe sosialisme uten en menneskehet.

Det betyr selvfølgelig ikke at alle andre saker, som kamp for arbeidsmiljølov eller helsereform, skal settes på vent. Det betyr at venstresiden i større grad enn i dag må prioritere klima, innarbeide klima i alle saker vi jobber med, og lage en helhetlig analyse hvor det går en grønn tråd gjennom politikken. Rødt og grønt må uløselig knyttes sammen. Det betyr også at venstresiden må ta en lederrolle i å bygge en allianse med alle de kreftene som er villige til å sette klima foran kapital. Skulle venstresiden ta på seg denne oppgaven, vil det bety at motsetningen mellom grønn og grå blir viktigere enn den er i dag. Det vil bety at Rødt, SV og MDG vil være naturlige samarbeidspartnere, mens avstanden til fossilpartiet AP vil øke.

Den gode nyheten er at venstresiden ikke må selge sine idealer på klimaets alter, for arbeidet for et bærekraftig samfunn er samtidig et arbeid for et sosialistisk samfunn, og en helt ny demokratisk og rettferdig økonomisk modell. Klein mener kapitalismen har erklært krig mot selve menneskeheten, og at det ikke er en krig vi har råd til å tape. For en norsk venstreside som de siste årene har famlet i blinde, er Kleins utfordring noe som bør tas på største alvor.

 

Manifest Tidsskrift inviterer til debatt i samarbeid med Naturvernforbundet Oslo Øst: «Klimakutt og kapitalisme: Må vi endre det økonomiske systemet for å redde klimaet?» på Kulturhuset i Oslo 6. november kl. 20.00.