Menn som ingen trenger

By og land, hand i hand: Arbeiderpartiets valgplakat fra 1933. By og land, hand i hand: Arbeiderpartiets valgplakat fra 1933.

Arbeiderparti-rådgiver og malersvenn Jonas Bals svarer i Dagbladet 28. mars[1] Ole Dalheim og Kristoffer Andersen fra Rødt som påstår at Arbeiderpartiet har blitt et middelklasseparti.[2] Bals kjenner seg ikke igjen i deres beskrivelse og mener Arbeiderpartiet fortsatt er et parti for arbeidsfolk.

Ole Dalheim og Kristoffer Andersens politiske analyse er som Jonas Bals påpeker mangelfull. Arbeiderpartiet har fortsatt stor oppslutning blant LO-medlemmene, og i det nye forslaget til partiprogram kommer partiet med en rekke forslag med støtte i fagbevegelsen, som økt fagforeningsfradrag, kollektiv søksmålsrett og forbud mot fast ansettelse uten lønn mellom oppdrag. Og Bals har helt rett i at Rødt ikke har klart å skape den helt store begeistringen i fagbevegelsen.

Den siste tiden har Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet vist at de har en god forståelse av hvilke problemer yrkesfagene står ovenfor, noe Jonas Bals nok skal ha mye av æren for. Og Støres forsøk på i ta inn igjen den praktiske kunnskapen i fortellingen om kunnskapssamfunnet er uvurderlig. Men det er langt fra nok.

Arbeiderpartiet har vist at de har en god forståelse av hvilke problemer yrkesfagene står ovenfor, noe Jonas Bals nok skal ha mye av æren for.

Jeg har selv vært mangeårig medlem i Arbeiderpartiet, hvor jeg også har hatt flere verv. Men da Oslo Arbeiderparti vraket Jonas Bals som stortingskandidat til fordel for PR-folk, kommunikasjonsrådgivere og politiske broilere, var min tålmodighet med partiet slutt. Det er et åpenbart poeng som må fremføres, når Jonas Bals hevder Arbeiderpartiet er et arbeiderparti: er ikke Arbeiderpartiets vraking av ham et illustrerende eksempel på at arbeidsfolk blir stadig mer marginalisert i partiet.

Sosiolog og frontfigur i Penthouse Playboys Kjetil Rolness skyter ofte fra hofta med maskingevær, og da blir det uunngåelig at han en sjelden gang ikke også treffer blink. Det siste eksemplet på det var en Facebook-status han skrev i forbindelse med Oslo Arbeiderpartis stortingsnominasjon. Som Rolness skriver: «ARBEIDERpartiet, ass. Man balanserer kjønn på millimeteren, og sørger selvsagt for minoritetskvoten når man setter opp kandidater til stortingslisten. Klassebevisstheten er derimot helt og fullstendig fraværende. Man ser ingen grunn til å sikre en viss andel folk fra «vanlige» yrker eller fra sfærer utenom politikken. Det er 20 yrkesaktive på Oslo Aps liste. 15 av dem jobber med rådgiving, PR og fulltidspolitikk.»

Videre referer Kjetil Rolness til det ganske så pinlige svaret lederen for nominasjonskomitéen ga Klassekampen på spørsmål om hvorfor halvparten av toppkandidatene er kommunikasjonsrådgivere: «Det har eg faktisk ikkje reflektert over. Kven er det snakk om?» Du skal ikke måtte ha fire generasjoner arbeidere i familien for å engasjere deg i Arbeiderpartiet og få verv, men det er et problem når arbeiderklassen ikke engang er representert blant toppkandidatene til Oslo Arbeiderparti. Hadde kvinner vært like underrepresentert ville det vært ramaskrik.

Hadde kvinner vært like underrepresentert ville det vært ramaskrik.

Noen uker etter jeg meldte meg ut av Arbeiderpartiet, var jeg på nominasjonsmøte i Rødt Oslo. Og utfallet av møtet ble en stortingsliste som har en helt annen faglig representasjon og klassesammensetning enn det som er tilfellet i Arbeiderpartiet. På listen finner man Markus Hansen fra Heismontørenes fagforening, Lars Morten Johnsen fra Transportarbeiderforbundet og Boye Ullmann fra Rørleggernes fagforening, samt andre folk med arbeiderklasseyrker, blant annet elektriker, bryggeriarbeider og lokomotivfører.

Arbeiderpartiet har sammenlignet med andre sosialdemokratiske partier i Europa og Demokratene i USA fortsatt et visst bånd til arbeiderklassen og fagbevegelsen, som i stor grad skyldes det formaliserte fagligpolitiske samarbeidet med LO. Det vi ser i Europa og USA er at arbeiderklassen i større og større grad blir oversett av partiene som tradisjonelt bygget på deres klasseinteresser og enten blir fanget opp av høyrepopulistiske krefter eller rett og slett gir opp. Det er tegn i tiden også her i Norge som er urovekkende. På samme måte som hvite menn fra arbeiderklassen i USAs rustbelte er sinte, er det også folk her til lands som føler seg oversett.

Jeg er fagorganisert i Fellesforbundet avdeling 10, da jeg de siste årene har jobbet som ufaglært servitør. Lenge trodde jeg at Arbeiderpartiet var det partiet som jobbet for våre interesser, men nå er det en illusjon jeg har lagt fra meg. Jeg vet ikke hva Jonas Bals følte da han ble vraket av Arbeiderpartiet, men blant de jeg har møtt i min bransje og i forbundet kjenner jeg mange som føler at politikerne ikke representerer dem, og de hadde trengt noen som Jonas Bals som evnet å tale deres sak.

Lenge trodde jeg at Arbeiderpartiet var det partiet som jobbet for våre interesser, men nå er det en illusjon jeg har lagt fra meg.

I en meget god kronikk i Dagsavisen 6. april er Jonas Gahr Støre selv inne på denne problemstillingen.[3] Støre skriver om Tarjei Vesaas’ debutantprisvinner Jan Kristoffer Dales novellesamling Arbeidsnever, og lar han komme til orde med følgende budskap: «Noen sier vi ikke har en underklasse i Norge. Det har vi. (…) Politikere skjønner ikke hvordan mange mennesker har det. Jeg så mye urettferdighet da jeg jobbet i bemanningsbyrå. Politikere skjønner ikke at dette foregår, at mange jobber på korte kontrakter, hvor de som jobber hardest får bli værende. Om du sier nei til en vakt, kommer andre inn i stedet.»

Det er en viktig erkjennelse Jonas Gahr Støre kommer med her. Men «spørsmålet og testen» er om Støre og Arbeiderpartiet «klarer å omsette innsikten til politikk», for å bruke hans egne ord.

I Frode Gryttens novelle «1974» fra samlingen Menn som ingen treng forteller jeg-personen som er sønn av en smelteverksarbeider: «Eg har lese ein stad at 1974 var året då det fanst flest arbeidarar i verda. Etter 1974 tok prosentandelen av folk sysselsett i industrien til å gå ned. 1974 var året då Odda hadde sin historiske augneblikk, det var då sosialdemokratiet nådde ein topp, alle visjonar var innan rekkevidd, arbeidarklassen hadde sivilisert kapitalismen og velferdssamfunnet var så nær ved å bli fullbyrda som det nokon gang skulle komme til å bli. Etter det gikk ikkje ting av seg sjølv lenger, og nokre få år seinare skifta verda retning(…)».

Påstanden om at Arbeiderpartiet brøt med arbeiderklassen, da de valgte reform som politisk metode, er historieløs.

Den vanlige fortellingen om Arbeiderpartiet er fortellingen om klassepartiet som ble et folkeparti. I en av partiets propagandaplakater fra 1933 lyder slagordet: HELE FOLKET I ARBEIDE. BY OG LAND HAND I HAND.[4] Året før hadde landsmøtet forlatt den revolusjonære linjen til fordel for den reformatoriske, noe som har blitt tolket som et slags brudd med arbeiderklassen.

Men påstanden om at Arbeiderpartiet brøt med arbeiderklassen, da de valgte reform som politisk metode, er historieløs. HELE FOLKET I ARBEIDE-plakaten er i så måte illustrerende – for på den er det tre samfunnsgrupper som utgjør folket: industriarbeideren, bonden og fiskeren – de arbeidende klasser. Både mellom- og etterkrigstidens sosialdemokrati fungerte som et verktøy for arbeidsfolk – de som bygde landet med sine egne hender. Landsfaderen Einar Gerhardsen så aldri for seg et folkeparti i interesse for både arbeidere og direktører.

Det samme kan sies om hovedavtalen fra 1935 mellom Landsorganisasjonen (LO) og Norges Arbeidsgiverforening (NHO). Noen vil kanskje påstå at fagbevegelsen på denne måten gikk til sengs med arbeidsgiversiden, men det er en metafor med sviktende grunnlag. En parallell fra idretten er kanskje mer treffende: I 1314 måtte Kong Edvard II forby fotball i England fordi spillet ofte førte til alvorlige skader og dødsfall. Men den fotballen vi kjenner i dag har felles spilleregler for hvordan kampene skal gjennomføres og begge lagene anerkjenner resultatet uansett utfall. Hovedavtalen og de andre tariffoppgjørene etterpå var og er på samme måte et vis å bli enige om felles spilleregler og anerkjenne hverandres tap og seire.

De fagorganiserte har forbedret sine arbeids- lønns- og pensjonsvilkår tariffavtale for tariffavtale.

Reformene som ble gjennomført i etterkrigstidens sosialdemokrati og de kollektive tariffavtalene har utvilsomt først og fremst tjent arbeidsfolk. Når Arbeiderpartiet bygget universelle trygdeordninger, så var det de med minst penger fra før som hadde mest nytte av dem, selv om ordningene var for alle. Den nye arbeidervernlovgivningen hadde sitt opphav i det fagligpolitiske samarbeidet – ikke direktørenes gallamiddager. De fagorganiserte har forbedret sine arbeids- lønns- og pensjonsvilkår tariffavtale for tariffavtale. Den reformatoriske arbeiderbevegelsen har ikke brukt de siste 80 årene på å møte arbeidsgiversiden på midten for sende pasninger til motstanderne, men derimot har de tatt seg inn på motstanderens banehalvdel med fair play.

Det britiske Labour og Tony Blairs brakvalg i 1997 og de to påfølgende gjenvalgene skapte et dogme om New Labour som sosialdemokratiets vinneroppskrift for valgseier. Men i de fleste andre land har sosialdemokratiske partier sunket til nye bunnivå, når man har distansert seg fra arbeiderklassen og fagbevegelsen. Det tidligere statsbærende greske partiet PASOK er så og så ikke-eksisterende, og har skapt begrepet pasokifisering om sosialdemokratiske partier som har blitt politisk marginale. Aldri har Frankrike hatt en mer upopulær president enn François Hollande, som presset gjennom svekkelser av arbeidervernlovgivningen. Og Danmarks tidligere sosialdemokratiske statsminister Helle Thorning-Schmidts tale til danske fagorganiserte 1. mai druknet i en pipekonsert. Fortsatt sliter Labour med arven etter Blair – det er mange år siden han var en del av cool Britannia.

I dag har det skjedd en slags objektifisering av arbeideren, hvor arbeideren skal stemme sosialdemokratisk slik at den politiske eliten kan gjøre livet deres bedre.

Fagforeninger og arbeiderpartier var i utgangspunktet ment som verktøy for arbeidsfolk. Arbeideren var subjektet i det sosialdemokratiske prosjektet, men i dag har det skjedd en slags objektifisering av arbeideren, hvor arbeideren skal stemme sosialdemokratisk slik at den politiske eliten kan gjøre livet deres bedre. Og hvis Arbeiderpartiet først og fremst skal være en velmenende kampanjeorganisasjon, gir det god mening å plassere kommunikasjonsrådgivere i maktposisjoner. Men om Arbeiderpartiet skal være et verktøy for arbeidsfolk, må arbeidsfolk også representeres i partiet.

Det var ikke med lett hjerte jeg skilte lag med Arbeiderpartiet. Og det er ikke noe jeg vil mer enn å kunne melde meg inn igjen i partiet med vissheten om at vi vil det samme. Men inntil videre er dette kjærlighetsforholdet satt på pause.

 

[1] Dagbladet: «Arbeiderpartiet – et parti for arbeidsfolk», 28.3.2017. http://www.dagbladet.no/kultur/arbeiderpartiet—et-parti-for-arbeidsfolk/67435809

[2] Dagbladet: «Arbeiderpartiets forfall», 23.3.2017. http://www.dagbladet.no/kultur/arbeiderpartiets-forfall/67422124

[3] Dagsavisen: «Gutta våre», 6.6.2017. http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/gutta-våre-1.949250

[4] Arbeiderpartiets Flickr-konto. https://www.flickr.com/photos/arbeiderpartiet/3289406271/in/album-72157614017207141/