Med Skandinavia som fedreland

Grunnlovskonservatismen – motviljen mot enhver endring av grunnloven – er nesten like gammel som grunnloven selv. Den ble et vern mot Karl Johans gjentatte forsøk på å begrense Stortingets makt til fordel for kongemakten, og bygget opp under grunnloven som et tungt nasjonalt symbol. Blant de norske nasjonalistene ble grunnloven sett på som ikke bare konstituerende for norsk statsliv, men også selve gjenfødelsen for den norske nasjonen som de tilla et urgammelt opphav. Grunnlovskonservatismen ble også et element i norsk isolasjonisme på 1800-tallet og et middel i kampen for å begrense innflytelse fra utlandet på norsk politikk og kulturliv. Særlig tydelig ble dette i striden om skandinavismen

Både før og under grunnlovsforsamlingen i 1814 var det grupper som gikk inn for union med Sverige fremfor å forsøke å etablere en fullt ut selvstendig stat.

Grunnloven ble brukt som et vern mot svensk dominans innen den svensk-norske unionen. Men det var sterke krefter som ønsket å bygge videre på unionen mot et sterkere skandinavisk fellesskap. Både før og under grunnlovsforsamlingen i 1814 var det grupper som gikk inn for union med Sverige fremfor å forsøke å etablere en fullt ut selvstendig stat. Mange beklaget sterkt adskillelsen fra Danmark, og så helst at man klarte å søke seg tilbake til fellesskapet med danskene. Fra 1840-tallet aktualiserte den fremvoksende skandinaviske bevegelsen spørsmålene om nærmere samhold mellom alle tre landene, både kulturelt og politisk.

Visjonen om Nordskandinavia
Da Henrik Wergeland i 1845 lå på dødsleie skrev han en samling selvbiografiske korttekster som han kalte Hassel-Nødder – med og uden Kjerne. I samlingens siste tekst vekkes Wergeland til live etter sin død, og han rystes over tingenes tilstand. Han har våknet etter skandinavismens innførsel: «’Hvad? Ikke gamle Norge mere, som altid’ hvinede jeg». Nå var det Syd-, Øst- og Nordskandinavia som gjaldt. I stedet for gresk og latin undervises det i københavnsk ved universitetet. Det trykkes ikke bøker i Norge lenger, kun i København. Studentene Wergeland møter drikker riktig nok øl og røker tobakk som før, men akevitten holder de seg unna og mysost har de ikke hørt om.

Selv om det ikke gikk slik Wergeland spådde på sin humoristiske måte, kom skandinavismen til å sette sterkt preg på norsk politikk rundt midten av 1800-tallet, og det har blitt hevdet at skandinavismen var 1840-årenes ungdomsopprør. Dypest sett var den tuftet på en idé om de skandinaviske folkenes slektskap, i ytterste konsekvens ble de sett på som samme folk. En flittig brukt metafor, blant annet brukt av den danske dikteren Frederik Barfod, var et tre hvor nordmennene, danskene og svenskene var tre grener med felles rot. Med slektskapet som grunnlag søkte den skandinaviske bevegelsen å styrke det skandinaviske fellesskapet kulturelt og politisk, i ytterste konsekvens ved samling i én union eller én stat med felles institusjoner.

Den tyske trusselen mot Danmark og svenskenes spente forhold til Russland aktualiserte tanken om et politisk samarbeid i Skandinavia.

Tanken om det skandinaviske fellesskapet hadde sine røtter tilbake til slutten 1700-tallet, men vokste frem som politisk bevegelse fra 1830-tallet. Den var i utgangspunktet rent kulturelt orientert, og hadde som målsetting å fremme litterært og vitenskapelig samarbeid mellom de tre landene, Norge, Sverige og Danmark, men den fikk snart et politisk tilsnitt. Den tyske trusselen mot Danmark og svenskenes spente forhold til Russland aktualiserte tanken om et politisk samarbeid i Skandinavia. Et samlet Skandinavia, i union eller helstat, ville stå sterkere i forsvaret mot disse farene. Samlingstankene ble ytterligere motivert av den norske konstitusjonen som modell, noe som ville sikre en friere forfatningsmessig utvikling i Danmark og Sverige. Men som et viktig fundament lå forestillingene om en felles avstamning og kulturarv.

Norsk isolasjonisme
De første i Norge til å favne om skandinavismen, var Intelligenskretsen, Henrik Wergelands motstandere. Riktig nok hadde Wergeland vært inne på tanken om det skandinaviske fellesskapet, men den ble raskt fortrengt av kraftpatriotismen. Når Intelligenskretsens menn innlot seg tiltale av skandinavismen slik den var kjent fra Sverige og Danmark, var det ikke først og fremst tanken på den felles nordiske kulturarven, folkeslektskapet og den urgamle «nordens ånd» de interesserte seg for. I første omgang var skandinavismen en reaksjon på norsk isolasjonisme. Dikteren Andreas Munch, en av Intelligenskretsens indre krets og redaktør av avisen Den Constitutionelle, langet ut mot nordmennenes treghet, «den norske Inertie». Mens de store idékamper foregikk i Europa, satt nordmennene gjemt «inden sine Klippeborge», og holdt seg unna de store spørsmål som tiden reiste. Nordmennene var selvtilfredse, «dette Folk, som troer at det alene i Mag har fundet, hvad Andre skulde end længe kjæmpe for, med Liv og Blod».

Det var utenfra de nye og store ideene måtte komme – Norge var alt for lite til på egen hånd å kunne reise et blomstrende åndsliv.

Mens patriotene ville bygge et norsk åndsliv på et grunnlag de fant her hjemme og bygge det på kvaliteter de fant i norsk folkekultur, mente Intelligenskretsen man måtte se ut over landets grenser for å reise et levedyktig intellektuelt miljø. Det var utenfra de nye og store ideene måtte komme – Norge var alt for lite til på egen hånd å kunne reise et blomstrende åndsliv. Nordmennene hadde satt seg i en åndelig karantene, sa J.S Welhaven i Norges Dæmring.

Syke lemmer på Europas legeme
Lenge hadde ikke skandinavistene hatt behov for å konkretisere prosjektet eller utforme noe program for hvordan det skulle realiseres. De mente skandinavismen ville realiseres av seg selv, som en naturlig utvikling. Før eller siden ville de skandinaviske folkene finne sammen på en eller annen måte. Skandinavistene kunne fremskynde prosessen ved å legge forholdene til rette og med å utbre ideen. Det nære slektskapet mellom folkene ville føre dem sammen. Så langt var det kongenes og stormennenes egeninteresse som hadde holdt folkene adskilt. Når makten utsprang fra folket, ville de søke sammen igjen.

I 1867 ble denne tanken utdypet av Ole Jacob Broch, en av den skandinaviske bevegelsens hovedmenn. Små stater måtte slå seg sammen eller bli oppslukt av andre.

Men det var ikke bare troen på en indre kraft som bandt folkene sammen som forsynte skandinavistene med en så sterk tillit til at det var de som representerte fremtiden. De var også overbevist om at skandinavisk sammenslutning var nødvendig for å overleve i det nye Europa som var i utvikling. I 1867 ble denne tanken utdypet av Ole Jacob Broch, en av den skandinaviske bevegelsens hovedmenn. Små stater måtte slå seg sammen eller bli oppslukt av andre. Der hvor den internasjonale stabiliteten tidligere hadde hvilt på dynastienes likevekt, var det nå andre prinsipper som gjaldt. I en europeisk samfunnsorden etter dette prinsippet var det ikke rom for stater som ikke hadde «[…] kraft til at forsvare sig selv eller sin frihed til at raade over sin deltagelse eller ikkedeltagelse i de europæiske anliggender […]». De statene som ikke hadde stort nok økonomisk handlingsrom til å finansiere et tilstrekkelig forsvarsvesen, hadde ikke eksistensrett lengre.

Broch så det altså som en historiens nødvendighet at alle små stater som ikke kunne forsvare seg i dette konkurranseforholdet ville bli oppslukt av større stater. Det var ikke bare mangelen på evne til militært forsvar som gjorde disse «syke» statenes fortapelse nødvendig og riktig. Men også deres manglende vilje til helbred, eller «mandighedens aand», som han kalte den, fordret denne skjebnen. Likesom det ved et menneskes sykdom krever vilje og mot til å bli frisk, kreves det av en syk stat at dens folk vil påta seg de anstrengelsene det medfører å forsvare egen frihet. «Mandighedsaanden er nationernes livskraft», og der hvor den manglet rammet det hele samfunnslivet. Vitenskapen, litteraturen, kunsten; hele kulturlivet og også næringslivet og den økonomiske konkurransedyktigheten ville rammes.

Det var likevel ikke slik at alle små stater nødvendigvis var fortapt. I de små statene hvor denne livskraften eksisterte var det redning å finne ved å slå seg sammen med nært beslektede stater. Ved å ofre noe av egen selvbestemmelsesrett og slutte seg til andre små stater, ville en liten stat kunne klare seg i konkurransen. Norge var i utgangspunktet en slik svak stat. Men unionen med Sverige var et tegn på at nordmennene hadde denne livskraften og sammen sto landene sterkere. Dette ikke bare i kraft av å være to. «I en sand og hensigtsmæssig forening gjør én og én i denne henseende mere end to.» Men en skandinavisk sammenslutning ville de skandinaviske landene utgjøre en levedyktig enhet i Europa.

Skandinavisk revolusjon
Skandinavismen fikk først fotfeste i Sverige og Danmark. At svenskene og danskene var tidligere ute, skyldes til dels ønsket om å få en liberal konstitusjon som den norske grunnloven. Det var ansett som et premiss for en politisk tilnærming mellom landene at statenes konstitusjonelle grunnlag måtte tilpasses slik at de ikke sto i motsetning til hverandre, og den norske grunnloven skulle være modell. Om det kom så langt som til politisk samling, ville det bli nødvendig med en felles skandinavisk konstitusjon.

«Uden revolution gaar det dog neppe», fastslo Carl Ploug, en av de ledende danske skandinavistene.

For svenskene og danskene var skandinavismen altså nært knyttet til politisk liberale grupper som kjempet for en konstitusjonell reform. Her var det, i motsetning til hos de norske skandinavistene, svært radikale elementer å finne – til og med revolusjonære ideer. «Uden revolution gaar det dog neppe», fastslo Carl Ploug, en av de ledende danske skandinavistene. Mens i Norge het det: «Vi norske skandinaver ere forresten et loyalt folkefærd. Vi drømme ikke om revolutioner eller statscoups», kunne Hartvig Nissen berolige med under feiringen av den svensk-norske unionens 50-årsjubileum 4. september 1864. Men de hadde altså tenkt tanken.

Et skandinavisk parlament
Det var først på 1860-tallet skandinavistene forsøkte å samle seg om et mer helhetlig og konkretisert politisk program. Tiden var inne for å omsette ideene til praktisk politikk – til å gjøre ord om til handling. Det var nå den skandinavistiske bevegelsens største svakhet virkelig ble tydelig. Indre uenighet lammet bevegelsen som rommet et bredt spekter av skandinavistiske nyanser. Både liberale og konservative, skandinavister som begrenset seg til en kulturell tilnærming mellom landene og de som ønsket politisk samling, noen som ønsket å bevare enkeltlandenes selvstendighet innenfor en felles politisk overbygning, mens andre ønsket samling under en felles stat. En full integrasjon i en skandinavisk føderalstat, var det bare fåtallet av de mest ytterliggående som stilte seg bak.

I første rekke så man for seg å etablere et svensk-norsk unionsparlament, hvor danskene kunne innlemmes på sikt. Saken vakte svært sterke reaksjoner.

Splittelsen åpenbarte seg i Norge for alvor da spørsmålet om et felles parlament ble aktualisert. Spørsmålet kom opp i forbindelse med komiteen nedsatt 1865 for å utrede revisjon av unionen mellom Sverige og Norge, men det var ikke første gangen et skandinavisk parlament var foreslått. Blant svenske og danske skandinavister var dette langt fra noen ny problemstilling, mens man i Norge var langt mer forsiktig med å snakke om de konstitusjonelle sidene ved skandinavismen. I første rekke så man for seg å etablere et svensk-norsk unionsparlament, hvor danskene kunne innlemmes på sikt. Saken vakte svært sterke reaksjoner. Mellom skandinavistene var det mange som ikke anerkjente en styrking og utvidelse av unionen som en vei å gå. De ville ha danskene med fra første stund. Fra norske nasjonalister kom det voldsom kritikk. Forslaget ble i alle fall lagt dødt fra norsk side.

Mislykket prosjekt
Det er vanskelig å forestille seg et Norge uten 17. mai som nasjonaldag. For mange er det også vanskelig å tenke seg et Norge som ikke er bygget på Eidsvoll-grunnloven. Norsk nasjonsbygging har vært fundamentert på grunnlaget som var lagt i 1814. Det er seierherrenes historie som skrives, og i den norske nasjonale fortellingen har det gått en rød tråd fra 1814, til 1905 og videre frem mot dagens Norge. De som ønsket en annen utvikling har det ikke vært rom for.

Men det kan likevel være verdt å tenke tanken på hvilken rolle et Skandinavia som stod sterkere sammen, om enn ikke samlet i en stat, kunne spilt i Europa.

Men det var ikke gitt at det ikke skulle gå slik Wergeland spådde. Den skandinaviske bevegelsen på midten av 1800-tallet hadde så stor oppslutning og rommet så innflytelsesrike kretser, at den hadde potensiale til å bli noe mer. Men noen revolusjon ble det altså ikke – til det var skandinavistene for uenige med seg selv. Det var lite som stod igjen etter skandinavismen, selv om det skandinaviske kulturelle samarbeidet i perioder har vært betydningsfullt. Størst betydning fikk nok skandinavismen gjennom å fremprovosere en sterk norsk-nasjonal reaksjon. Men det kan likevel være verdt å tenke tanken på hvilken rolle et Skandinavia som stod sterkere sammen, om enn ikke samlet i en stat, kunne spilt i Europa. Norsk nasjonalisme og isolasjonstendenser – med grunnloven som våpen – sørget for å befeste Norges rolle som del av Europas ytterste utkant.