Det begynte på 1. mai. I anledning dagen fikk Civita fylle en radiotime i NRK P2. «Debatten» besto av tre menn fra Civita som ble intervjuet av en fjerde mann fra Civita. Da jeg påpekte kjønnsbalansen for den ansvarlige i tankesmia, vedgikk han at den hadde han ikke tenkt på.

Dagen etter lanserte Civita en tekstsamling om koronakrisas virkninger. Det er et viktig tema, så 19 av 20 tekster var signert av menn. Den siste av Kristin Clemet. Mannsandelen blir her 95 prosent.

Jeg lurte litt på om dette var tilfeldigheter. Eller er den intellektuelle høyresida i likestillingslandet Norge faktisk preget av massiv mannsdominans? Nå har jeg undersøkt nærmere.

Civitas nettsider lister opp 21 medarbeidere med faglig ansvar (ikke administrativt eller informasjon). Tre av disse er kvinner. Det hjelper selvsagt at den meget profilerte lederen er én av dem. Men vi snakker like fullt om nærmere 90 prosent menn, her.

Det samme mønsteret går igjen når man undersøker de 50 første bokutgivelsene som kommer opp på nettsiden til de rikes tankesmie. 77 prosent er signert menn, enten som forfatter eller, for tekstsamlinger, som redaktør. Da blir det bare 23 prosent kvinner.

Eń mulig forklaring på at Civita holder seg med en kjønnsbalanse anno 1955, kan være at de liberalkonservative ikke ser problemet.

Har det noe å si?  Ja, det har noe å si. Hvem som kommer til orde har noe å si for hvem sine erfaringer som tillegges vekt og legger premisser for samfunnsdebatten. I neste omgang påvirker dette selvsagt hvem sine problemer demokratiske myndigheter prioriterer å finne løsninger på. Så lenge det finnes systematiske forskjeller i rollene og erfaringene til kvinner og menn, og så lenge det finnes en systematisk kjønnsulikhet i makt og økonomi, er det å skape mannsdominans i offentligheten derfor et bidrag til å opprettholde – eller forsterke – mannsdominansen i samfunnet.

Eń mulig forklaring på at Civita holder seg med en kjønnsbalanse anno 1955, kan være at de liberalkonservative ikke ser problemet. Civita definerer likestilling som fravær av diskriminerende lover og inngrep. Og forfekter daglig en ideologi som sier at i et samfunn med frihet og konkurranse, er både privilegier og maktposisjoner ærlig og redelig fortjent.

Ingen lov hindrer kvinner i å skrive en tekst om korona som er like god som de 19 mannlige tekstene som kom på trykk. Beviser dessuten ikke Kristin Clemets lederstilling at intet hindrer den flinke kvinne? Det urettferdige er ikke at mennenes tekster er best, men å kvotere inn en kvinne kun på grunn av kjønn. Slik blir ikke 95 prosent mannsdominans noe problem, men et eksempel på frihet og reell likestilling i aksjon! Civita style.

En annen mulig forklaring er at Civita vil og vil, men ikke får det til. Fordi det er få kvinner som brenner for høyresidens ideprosjekt.

Hvorfor sliter Civita ideologi så tungt blant kvinnene? Jeg tror det er fordi dens jobb nummer én er å forsvare og forklare hvorfor eksisterende hierarkier og maktforhold er rettferdige.

Mye tyder på at denne forklaringen har noe for seg. Hos Civitas nærstående partner Minerva er 8 av 11 medarbeidere menn. Det blir 73 prosent. Menn er tungt overrepresentert blant velgerne til Høyre, for ikke å snakke om Frp. Kvinner stemmer overveiende på rødgrønne partier.

Slik også i det intellektuelle liv. I sentrum-venstre-smia Agenda er seks av ni fagansatte kvinner. Hos Forlaget Manifest har vi 56 prosent kvinnelig forfatter/redaktør av de 50 siste utgivelsene. Dobbelt så høy andel som i Civita-land.

Hvorfor sliter Civita ideologi så tungt blant kvinnene? Jeg tror det er fordi dens jobb nummer én er å forsvare og forklare hvorfor eksisterende hierarkier og maktforhold er rettferdige. Så lenge konkurranse og kapitalisme hersker, og lovene ikke diskriminerer, er både formuer, privilegier og posisjoner vel fortjent og uttrykk for menneskets medfødte frihet – ifølge den såkalt liberale konservatismen.

Den ideologien vil nok alltid ha mer appell innen de økonomisk mest privilegerte og dominerende gruppene enn blant andre. Så lenge kvinner i snitt er mindre privilegerte og dominerende enn menn, vil det– statistisk sett – være lettere å friste menn enn kvinner med en slik ideologi.

Civita har kanskje andre forklaringer på den elendige kjønnsbalansen en de jeg har foreslått her. De er, i så fall, verdt å lytte til. For en så massiv mannsdominans anno 2020 er et interessant fenomen, som fortjener å utforskes.

Uansett hva man har tro på av årsaker og forklaringer, vil et første steg mot å oppnå bedre balanse være å innrømme at man har et problem.

Teksten stod opprinnelig på trykk i Klassekampen 27. oktober 2020.