Det var den våren hun var 17 år. Hun hadde fått sommerjobb på gatekjøkkenet på det lille stedet på Vestlandet. Etter noen vakter i helgene i mai spurte hun kollegaene om de hadde fått kontrakt. Det hadde de ikke. Så hørte hun ikke noe mer fra gatekjøkkenet. Hun ringte for å avtale flere vakter. Sjefen svarte at det ikke ble noe mer på henne. Allerede før sommeren var begynt var sommerjobben over. Hun skjønte at sjefen hadde hørt at hun hadde spurt etter kontrakt, og at hun ble sett på som brysom.

Når vi hører historier om det norske arbeidslivet får vi gjerne presentert to svært forskjellige virkeligheter.

Hun fortalte om renholderne som ofte jobber et par timer ekstra gratis hver dag i frykt.

En fortelling handler om norsk arbeidsliv som et sted med lite hierarkier, kort vei mellom sjef og ansatt, høy grad av tillit, sterk involvering av de ansatte i arbeidets organisering og høy grad av medbestemmelse. De ansatte har solide rettigheter gjennom lovverket, som gjør dem trygge til å si fra om lovbrudd og uregelmessigheter på arbeidsplassen. Den relativt høye organiseringsgraden i blant lønnsmottakerne er med på å skape gode fagmiljøer, stabilitet og høy produktivitet.

Mens den første fortellingen gjerne deles på konferanser arrangert av partene i arbeidslivet, får vi den andre gjennom pressen. Den handler om sosial dumping og uverdige forhold på arbeidsplassen.

Som oppslaget i Dagbladet om Arbeidstilsynets kritiske rapport om servicegiganten ISS i april i fjor: de betalte ansatte for lite lønn, manglet oversikt over hvor mye de ansatte jobbet, hadde kunnskapsløse mellomledere, og økt tidspress. Lignende historier hørte jeg fra en tillitsvalgt i Arbeidsmandsforbundet forrige uke. Hun fortalte om renholderne som ofte jobber et par timer ekstra gratis hver dag i frykt. Beskjeden de får fra sjefen er: Klarer du ikke alle hotellrommene du skal vaske, passer du ikke til jobben og blir flyttet til et annet hotell.

De fleste av oss som lever av lønnsarbeid har en arbeidshverdag som foregår et sted mellom ytterpunktene av den statsvitenskapelige idealskildringen av den norske arbeidslivsmodellen, og nyhetsoppslagene om grov utnytting, underbetaling og lovbrudd.

Ordnede forhold på arbeidsplassen er ikke noe vi skal ta for gitt.

Men ordnede forhold på arbeidsplassen er ikke noe vi skal ta for gitt. De er avhengige av gode fagforeninger og arbeidsgivere som følger loven. Vi trenger en arbeidsmiljølov som sikrer faste ansettelser. Loven må styrkes for at det ikke skal bli flere som føler seg utrygge og underdanige på jobb, og usikre på hva neste som skjer etter at kontrakten går ut.

Når vi leser om arbeidslivet i mediene, er det gjerne under klikkvinnende overskrifter i du-journalistikksjangeren: «Slik får du drømmejobben», «Slik skriver du CV» eller «Slik forhandler du deg til høyere lønn». (I den siste artikkelen kan jeg avsløre at svaret ikke handler om å bli med i en fagforening, noe som ville vært det mest realistiske for de fleste av oss). Disse perspektivene er like preget av individualisering som mye annet i vår samtid. Mange tenker ikke på seg selv som en del av en gruppe. Men store deler av vårt våkne voksne liv er vi lønnsmottakere og har felles interesser med andre lønnsmottakere.

Jeg intervjuet jenta med den korte sommerjobben på gatekjøkkenet da jeg skrev pamfletten «Styrk arbeidsmiljøloven» (Forlaget Manifest). Det er noen år siden gatekjøkkenet. Siden det har hun studert. Som studenter flest har hun en deltidsjobb. Hun jobber på en storkiosk. Også der opplever hun mye uregelmessigheter: hun blir bedt om å møte opp et kvarter før vakta starter, uten å få betalt for det. Hun ser at kollegaene hennes har vilkårlig ulikt betalt. Hvor lenge de har jobbet der, hvilken erfaring de har eller hvor gamle de er ser ikke ut til å spille noen rolle for om de får 130 eller 160 kroner i timen. Hun forteller at hun ikke våger å gjøre noe med det. Hun har tenkt at det beste hadde vært å få de andre med på å organisere seg, lage en klubb på arbeidsplassen, be om tariffavtale og rydde opp. For denne unge kvinnen sitter erfaringen fra gatekjøkkenet hardt i. Hun frykter at hun vil miste jobben eller får færre vakter om hun tar grep. Hun trenger pengene, derfor lar hun være .

Hun frykter at hun vil miste jobben eller får færre vakter om hun tar grep.

Historien til denne unge studenten på gatekjøkkenet og storkiosken handler ikke om grove overgrep i arbeidslivet, men det er en historie som preger henne som arbeidstaker. Den fratok henne tryggheten til å være en selvstendig og tydelig stemme på jobben. For sommerjobben hun hadde som 17-åring viste henne den iboende maktubalansen som finnes i arbeidslivet.

Det er ikke den samme relasjonen, det er ikke den samme stemningen, når du ringer din beste venn for å slå av en prat eller når sjefen kaller deg inn til en prat. Og det skal det heller ikke være. Poenget mitt er at vi må være bevisste skjevheten i denne relasjonen. Det er hyggelig med en god tone på arbeidsplassen, men en jovialitet med sjefen endrer ikke maktubalansen. Den bøtes best på med å ha en våken, velfungerende, høyt organisert og godt skolert fagforening på hver eneste arbeidsplass.

Denne teksten har tidligere stått på trykk i NITOs medlemsblad Refleks.