Made in America

President Joe Biden, visepresident Kamala Harris og fagforeningsmedlem i IBEW, Lovette Jacobs, ankommer for feiringen av the Inflation Reduction Act, (IRA), september 2022. Foto: Det hvite hus.

Bidenomics: USA får sin Green New Deal! Riktig nok er navnet endret til «Inflation Reduction Act» (IRA). Og innholdet er ikke akkurat som de venstreorienterte Sanders-Demokratene kjempet for. Men den gigantiske tiltakspakka som nå rulles ut markerer et vannskille i den vestlige kapitalismens historie.

Over det neste tiåret vil USAs myndigheter investere tilsvarende 4000 milliarder kroner i å sette fart på det grønne energi- og industriskiftet. En vanetenker vil tro dette må være et markant steg mot «venstre». Men klassespørsmålet er ikke «mer eller mindre stat». Striden står alltid om hvem som bruker staten til hva.

I dette tilfellet har fossilkapitalen fått mye som den vil. Bidens metode for det grønne energiskiftet er kun gulrot, ingen pisk. I stedet for å stramme inn på fossile næringer, nøyer den amerikanske regjeringen seg med å bruke milliarder på å lette de private investorenes kostnader ved grønne investeringer.

Som investor får du masse statlig støtte hvis prosjektet ditt er «grønt» og enda mye mer hvis produktene er «Made in America». «Made in America» lyder unektelig som Joe Bidens utgave av Donald Trumps «America First». Den innenlandske trusselen fra Trump er likevel ikke den viktigste driveren bak Demokratenes oppsiktsvekkende U-sving etter tiår med monoton lovsang til «frihandel», «globalisering» og WTO.

USAs ledere er stilt overfor tre mega-utfordringer som alle truer med å undergrave det rådende hegemoniet i vestlig kapitalisme. Den første er stagnasjonen i den innenlandske økonomien. Den er andre klimakrisa, der USAs destruktive rolle under Trump bidro til å viske ut landets aura av «globalt lederskap». Den tredje er den kinesiske investeringsstatens formidable framganger.

De amerikanske strategene er livredde for at Kina skal få tilnærmet monopol på alt som har med det grønne skiftet å gjøre; solceller, batterier, elbiler, hydrogen og så videre. Den tydeligste politiske budskapet i «Bidenomics» er derfor dette: Heretter har USA igjen tenkt å bry seg om hvor saker og ting blir produsert. Dette handler mer om kapitalistisk stormaktsrivalisering enn om å redde planeten.

Hva skal venstresida tenke om alt dette? Jeg har ikke svaret, men kan bidra med tre betraktninger.

«Fossil­kapitalen har fått mye som den vil»

1. IRA markerer slutten på det vi i Manifest Analyse kaller «Fase 1» i kampen om det grønne industriskiftet. Her sto striden om å bygge en koalisjon bak kravet om at markedsliberalismens barnetro må vike plassen for den aktive industristaten som trengs for å drive fram en omstilling som er avgjørende for kloden på lengre sikt, men ikke lønnsom for investorene på kort sikt.

Slik konkurransen fra Kinas investeringsstat har tvunget denne realiteten på USAs lederskap, vil Bidenomics nå tvinge den samme realiteten på etternølere i resten av Vesten. Inkludert Norge.

2. Overgangen til Fase 2 markerer et skifte fra brede klasseallianser til noe som vil ligne mer på klassekamp. I Fase 1 sto industriklubber, klimabevegelsen, Manifest Analyse og industrikapitalister med grønne investeringsplaner sammen, mot Civita, Equinor og andre forsvarere av markedsliberalismens økonomisk tilbakelente stat. Det samlende kravet for vår klassekoalisjon var at staten må aktiveres, før det er for sent. I Fase 2 står kampen om hvordan : Hvor havner jobbene og hvilke arbeidsvilkår får de? Hvem skal eie og kontrollere ny infrastruktur: staten eller Røkke? Hvilke hensyn må nye næringer ta til natur, miljø, reindrift og fiske?

I Fase 2 skifter fokus fra investeringsstatens til fordelingsstatens rolle. Striden står om hvem som skal bære risikoene ved det grønne skiftet og hvem som tar gevinsten. Her ligger klasse- og interessemotsetningene. Og dermed er den politiske borgerkrigen i full gang.

3. Uten folkelig organisering nedenfra, vil kapitalkreftene vinne Fase 2 på walkover . Staten alene er ingen effektiv motvekt til Røkke. Derfor haster det å forene de to sentrale folkebevegelsene på dette feltet: industriens fagbevegelse og klimabevegelsen.

Derfor er det også så interessant at klubbene i Industriaksjonen og Natur og Ungdom nå er i sluttforhandlinger om «De ti bud for grønn industri».

Det felles manifestet skal etter planen overrekkes næringsminister Jan Christian Vestre under Manifestkonferansen 28. mars. Forhåpentlig er dette kimen til en folkelig allianse mot profittjegerne som nå definerer «det grønne skiftet».

Teksten sto i Klassekampen 21. mars 2023.