Leviatan: Russisk makt og avmakt

«Kan du dra Leviatan op med en krok og trykke dens tunge med et snøre? Kan du sette en sivlinje i dens nese og gjennombore dens kjeve med en krok? Vil den rette mange ydmyke bønner til dig eller tale blide ord til dig? Vil den gjøre en pakt med dig, så du kan få den til din træl for all tid?»

Jobs bok, 40: 20-23

Ute i havgapet ruller en enorm hval mellom de iskalde bølgene. På stranden, blant svarte klipper, ligger et blankskurt hvalskjelett. I den lille byen står skjeve trehus hvor malingen flasser av. Her, i det blålige midnattslyset på Kolahalvøya, bor Kolja med sin lille familie i en gammel enebolig. Kolja er i en tvistesak med de lokale myndighetene: Borgermesteren har tilbudt å kjøpe tomta for en symbolsk sum for å rive huset og utvikle eiendommen. Kolja har gått rettens vei for å bli, og alliert seg med en gammel kamerat fra militæret som nå er en respektert advokat i Moskva.

Vi møtes av vakre, men dystre naturbilder. Umiddelbart begynner regissør Andrej Zvjagintsev[1] å pirke i overflaten. Som i sine tidligere filmer antyder han bakgrunnen i stedet for å mate oss med informasjon, og vi må selv stille spørsmålene: Er det et dårlig forhold mellom Koljas nye kone Jelena og sønnen Roman? Hva med Koljas raseriutbrudd, hva med drikkingen hans? Hva slags forhold har advokaten Dima til sin tidligere kollega? Hva får ham til å reise helt fra Moskva for å hjelpe til med denne saken? Ubehaget og uroen er der fra første stund. Den legger seg i alle replikker og alt kroppsspråk, og kameraet dveler ved de tomme bakgrunnslandskapene etter at personene har forlatt rammen. Vi forstår fort at mye ikke er som det ser ut til ved første øyekast.

Går det an å føre en skitten kamp mot et skittent system?

Så møter vi Leviatan, det bibelske sjømonstret som symbol på ugjennomtrengelig makt. Først i form av et rettslig system uten rettferdighet eller nåde. Rettsmøtet er ikke noe annet enn en mur av juridiske fraser fra dommeren: Alle Koljas klager avslås og de lokale myndighetene gis rett til å beslaglegge eiendommen. Så i form av borgermester Vadim Sergeevitsj, en stereotyp av den korrupte russiske politikeren. Grådigheten lyser av de fordrukne øynene, det er formelig så vi kjenner stanken av løkånde og billig etterbarberingsvann mens han sitter og bjeffer i mobiltelefonen fra baksetet av en svart bil. I fylla oppsøker han Kolja etter rettsmøtet: Det er Makta som kommer! roper han, denne tomta tilhører meg, du har ingen rettigheter og kommer aldri til å få det. Kolja, dritings og rasende, blir stående avmektig. Men advokaten Dima har et trumfkort: Han har spadd fram så mye styggedom om borgermesteren at han mener det vil være mulig å presse ham til å endre sin beslutning. Går det an å føre en skitten kamp mot et skittent system? Kan du dra Leviatan opp med en krok og trykke dens tunge med et snøre?

Korrupsjonens konsekvenser
Hovedpersonene er sammensatte mennesker med feil og mangler. Alle kjemper de en kamp mot sine egne mørke sider, en kamp som går parallelt med den store kampen mot makta. Er det dette Zvjagintsev ønsker å si: At et korrupt og vilkårlig politisk system gjør oss til dårligere mennesker, at når vi tvinges til å kjempe mot urett har vi mindre kapasitet til å ta hensyn til hverandre? Hver morgen våkner Kolja opp til tomme vodkaflasker og fulle askebegre. Fritiden går med på å reparere politibiler mot små gjenytelser, drikke og skyte på blink. Hva slags liv er det? Han er en energisk og jovial type hvis dårlige sider manes fram av den uutholdelige situasjonen han blir satt i. Hva slags liv kunne det vært?

Er det dette Zvjagintsev ønsker å si: At et korrupt og vilkårlig politisk system gjør oss til dårligere mennesker, at når vi tvinges til å kjempe mot urett har vi mindre kapasitet til å ta hensyn til hverandre?

Andre roller er mindre sammensatte. Borgermesteren har for lengst gitt etter for grådigheten og egoismen, han har klatret opp til maktens topper ved å bruke vold, trusler og skitne triks. Han har alle byens autoriteter i lomma: Politiet, rettsapparatet, tollvesenet. Han konfererer jevnlig med kirkens overhode, og de eneste kvalene synes å være av religiøs art. Her blir han imidlertid beroliget: All makt kommer fra Gud, sier biskopen, som også hevder at Russlands sjel endelig er blitt gjenfødt. Men hvem er nærmest Gud – biskopen med sitt luksuriøse kontor og sine korrupte kolleger, eller munken som hver dag henter gammelt brød fra butikken og som råder Kolja til å godta sin skjebne slik Job godtok at han ikke kunne temme Leviatan?

Det er kanskje her det bibelske sjøuhyret møter Thomas Hobbes’ Leviatan: Et rigid maktapparat med rett til voldsutøvelse, Suverenen som med Guds fullmakt kan rettferdiggjøre sine handlinger så lenge det gagner flertallet. Filmens aller siste scene kan få oss til å tenke slik. Kanskje vi må godta at enkeltskjebner ofres for at befolkningen, eller i alle fall den mest privilegerte delen, skal få det som er best for dem. Uansett er Herrens veier uransakelige: Det er ikke opp til oss å dømme Hans gjerninger.

Urettferdighet satt i system
Med de slående naturbildene blir vi gang på gang minnet om avmakten i våre liv. Vi kan ikke forvente å være herrer over egen skjebne. Vi kan ikke regne med at rettferdigheten og fornuften skal vinne gjennom, for det er ikke slik verden fungerer. Vi kan ikke en gang gjøre noe med våre egne svakheter – og ligger forholdene til rette, er sjansen stor for at vi vil drive oss selv til grunne.

Han har alle byens autoriteter i lomma: Politiet, rettsapparatet, tollvesenet.

Til forskjell fra Zvjagintsevs første to filmer, Vozvrasjtsjenie (Tilbake) og Izgnanie (Forvist), der verken person- eller stedsnavn gir noen spesifikk nasjonal tilknytning, er Leviatan veldig russisk. Det er vanskelig ikke å tolke den som en kritikk til russiske myndigheters forsøk på å påtvinge befolkningen en sosial kontrakt der volden er ikke-legitim, der kirken har monopol på moralen og der makthavernes grådighet gjør dem ute av stand til å overholde sin del av kontrakten. Over borgermesterens skrivebord, i glass og ramme, følger Putin maktmisbruket med vaktsomme øyne. Eldre portretter av tidligere russiske og sovjetiske ledere blir brukt som skyteskive av Kolja og kameratene – både Lenin, Bresjnev og Gorbatsjov stilles opp sammen med tomflaskene og skytes ned. Har du noen nåværende presidenter? spør Kolja. De mangler historisk perspektiv, sier kameraten.

Filmen har etter mye om og men blitt tillatt vist i Russland, selv om den bryter den nylig vedtatte loven som forbyr bannskap i film og teater. Russlands kulturminister Vladimir Medinskij har uttalt at han mislikte Leviatan, på tross av at den fikk produksjonsstøtte fra kulturdepartementet. Det kom derfor som en overraskelse at den er Russlands kandidat til årets Oscar-pris i kategorien utenlandsk film. I Hollywood falt den i smak og ble nominert til Oscar, samt vant Golden Globe for beste utenlandske film. Med litt velvilje kan vi tro at myndighetene her har møtt sin Leviatan: Filmen er så god at det ville være nytteløst å tie den i hjel.

 

I kveld, mandag 19. januar, viser Manifest Tidsskrift den russiske filmen «Leviatan» på cinemateket i Oslo i samarbeid med Arthaus.

[1] I henhold til Språkrådets retningslinjer for transkripsjon av russisk er dette den korrekte måten å stave navnet på i norsk. Skrivemåten Andrey Zvyagintsev er engelsk transkripsjon. Så veit du det!

  • digi_owl

    Fåpr en til å tenke på 1800-tallet eller tidligere…

    Jo mer som endres, desto mer forblir det samme?

  • http://dodofilm.org Bento de Spinoza

    Leviathan er en bok skrevet i 1651 av Thomas Hobbes. Det er en av de mest berømte og innflytelsesrike bøker skrevet innen politisk filosofi. Boka er oppkalt etter den bibelske Leviatan. I boka rettferdiggjør Hobbes staten generelt og eneveldet spesielt med utgangspunkt i overveielser omkring den såkalte naturtilstanden, det vil si den tilstanden man ville få uten noen overordnet myndighet.
    https://no.wikipedia.org/wiki/Leviathan_%28bok%29