Leter etter fellesskapet

Forfatter Amalie Kasin Lerstang er aktuell med diksamlingen «Vårs», om fellesskap, arbeidermakt og Tødd-life. Foto: Kristine Helliesen, Cappelen Damm

I vår ga Lerstang ut diktsamlinga Vårs. Tidligere har hun fått Tarjei Vesaas’ debutantpris for romanen Europa (2014). Begge tar for seg fellesskap, eller mangel på det.

– Det er noen tematiske likhetstrekk, men i Europa er jeg nok litt mer pessimistisk på fellesskapets vegne. Med Vårs går jeg i helt andre retninger. Det er interessant å undersøke fellesskapet i en såkalt individualistisk tid, sier Lerstang.

– Jeg skreiv Vårs i 2016-17 da Trump hadde kampanjen sin og vant valget i USA. Det var en av flere faktorer som gjorde meg interessert i å undersøke fellesskap som tema, hva som holder oss sammen nå. Det var en trøst for meg å søke tilbake til den historien som hjemstedet mitt, Notodden, er et utgangspunkt for.

Notodden hadde en identitetskrise, mange sto uten arbeid.

Industrihistorie og arbeiderhistorie
På Notodden starta industrien på begynnelsen av 1900-tallet.

– To store hjørnesteinsbedrifter satte mange i arbeid fram til slutten av 1980-tallet, da begge la ned med kort tids mellomrom. Notodden hadde en identitetskrise, mange sto uten arbeid. Jeg vokste opp da industrien alt var lagt ned. Som barn gikk jeg rundt i industribyens rester, gikk i tømmerrenna og forstod ikke helt hva det var et symbol på. Seinere har jeg jo sett at barndommens landskap, som jeg tasla rundt i, også var del av en større nasjonal historie. Det resulterte i boka Vårs.

Lerstang peker på at vi har mange heltehistorier om direktør og grunnlegger av Norsk Hydro, Sam Eyde, og andre figurer fra den tidlige industriperioden.

– Det er ikke bare de store gründerne som skapte industrien. Jeg er mer opptatt av de som jobba på gølvet, de som jobba under de vi lager statuer av. Rallaren er fortsatt mest kjent for å drekke og slåss. Selv om han også har havna på sokkel etterhvert, er det gjerne ikke ham vi hyller.

Det er ikke bare de store gründerne som skapte industrien. Jeg er mer opptatt av de som jobba på gølvet.

Da Lerstang skreiv Vårs, var bånda til Notodden viktige også i språkføringa.

– Jeg ville ha det tempoet eller den fargen. Det er viktig å hente inn for å si noe om stedets identitet. Hvis jeg skal snakke fra Notodden, må jeg snakke det språket. Nå har jo ikke Notodden noen veldig tydelig dialekt som alle kan høre, men det ligner Oslo Øst på 1960-tallet, ler hun.

– Notodden er også en by med mange innflyttere, som har prega måten å snakke på.

Fellesskapet mellom folk er en rød tråd i Vårs. Lerstang advarer likevel mot å romantisere fellesskapet eller se det som noe utelukkende godt:

– Fellesskap er et behov vi har, men hvordan det kan utarte vet vi aldri på forhånd. Det kan være skittent og mørkt også, som vi har sett. Det er lett å utnytte behovet for tilhørighet og fellesskap til ulike agendaer.

Politikk i mange former
Lerstang etterlyser både mer politisk litteratur og historier fra ulike deler av arbeiderklassen.

– Jeg kaster meg over slike bøker når de kommer. Det er ikke nok av dette, men jeg ser at det er noen flere som begynner å undersøke ting i den retninga der. Når klasseskillelinjene blir mer synlige, er det nok også flere som vil føle seg forplikta til å skrive om det.

Fellesskap er et behov vi har, men hvordan det kan utarte vet vi aldri på forhånd.

Hun mener interessen for bøker med en tydelig politisk merkelapp forteller at mange har savna fortellinger fra andre ståsted enn de som til nå har dominert litteraturen.

– Se på oppmerksomheten om boka til Jan Kristoffer Dale, for eksempel, Arbeidsnever. Eller tenk på Zeshan Shakar, som også skriver om klasseskiller i Tante Ulrikkes vei, og som blir lest i bøtter og spann.

Lerstang understreker at politisk litteratur kan ta mange ulike former.

– Det er ikke bare de som roper høyt fra første side som har et politisk engasjement. Noen gjør det mer subtilt. Vi som lesere må også evne å lese en bok politisk. Jeg som politisk engasjert leser ting som andre kanskje ikke leser på den måten. En ung kvinne som skriver om kroppen sin er politisk for meg, ikke navlebeskuende. Hva du ser som leser handler jo også om hvilke erfaringer du har selv, og som du leser ut fra.

Hun trekker fram antologien Alt skal bli forandra. Snart, en samling arbeiderlyrikk gitt ut på Res Publica.

– De har en fin definisjon av arbeiderlyrikk i etterordet der, at det er poesi som uttrykker medopplevelse med de svake i samfunnet. Den litteraturen som jeg leser politisk, er litteratur som uttrykker og utforsker nettopp denne medopplevelsen. Arbeiderlitteratur er ikke bare å skrive fra en viss type jobb eller arbeidssituasjon. Arbeiderklassen er en stor og kompleks masse, og litteraturen kan ha ulike innfallsvinkler til dette.

Det er ikke bare de som roper høyt fra første side som har et politisk engasjement.

Selv om mange bøker som blir gitt ut kan virke like på overflata, er Lerstang skeptisk til å avskrive den norske bokfloraen som likearta «middelklasselitteratur».

– Ikke vet jeg hva som er klassebakgrunnen til alle norske forfattere. Jeg er ikke sikker på at de vet det selv engang! I alle fall kan jeg ikke se det ved å kaste et blikk på boka. Men vi kan gjerne få flere fortellinger om klasseforskjellene i samfunnet.

Utvider forståelsen
Lerstang framhever at litteratur kan utvide forståelsen vår på en annen måte enn kronikker og debattinnlegg.

– I en polemisk tid er det veldig befriende å skrive på andre måter. I et dikt kan jeg være ambivalent og selvmotsigende, si først en ting og så det motsatte like etterpå. Jeg kan teste ut påstander, teste ut ulike samfunn, utfordre de tingene vi tar for gitt, vise nye muligheter.

Hun mener også veien til empati blir kortere med en litterær tekst.

– Kanskje du forstår andre, deg selv og ditt eget samfunn litt annerledes etter det du har lest. Det kan være mobiliserende. Juliana Spahr sier det så bra når hun sammenligner poesi med «riot dogs», gatehunder som løp ved sida av demonstrasjonene i Hellas 2008 og bjeffa til politiet. Litteraturen kan ikke endre de grunnleggende urettferdige strukturene, men den kan være en hund som løper ved sida av deg og jager deg ut på gata.

Litteraturen kan ikke endre de grunnleggende urettferdige strukturene, men den kan være en hund som løper ved sida av deg og jager deg ut på gata.

Vil stille felles krav
– I dag ser vi at de rettighetene som har blitt kjempa fram blir satt under press. Nye samfunnsklasser vokser fram, som prekariatet – folk går fra den ene midlertidige jobben til den andre, uten forutsigbarhet eller mulighet til å planlegge. Vi ser et arbeidsliv som blir mer og mer fragmentert. Det er skummelt for organisasjonsgraden, som allerede går ned.

Som forfatter og skribent er Lerstang positiv, men avventende til nye LO Selvstendig, som skal organisere frilansere og selvstendig næringsdrivende under LO-paraplyen.

I dag ser vi at de rettighetene som har blitt kjempa fram blir satt under press.

– Selv om alle er frilansere, må vi også se de spesifikke behovene til forskjellige grupper. Forfattere har to ganske gode foreninger, Forfatterforeningen og Norsk Forfattersentrum. Så er det mange ting vi kan tjene på å gå sammen med andre om, de store tinga som sykepenger og fødselspenger, sier hun.

– Det er først når du er i de situasjonene at du blir klar over hvor forankra alle disse systemene er i faste stillinger. Der bør vi ta noen felles kamper for andre vilkår. LO Selvstendig er jo ganske nytt, det blir spennende å se hvordan det vil fungere. Jeg tror i alle fall det er bra med en fagforening for oss litt løsere atomer, sier Lerstang.

Denne teksten har tidligere stått på trykk i Rødt Nytt 6-2018.