Lengselen etter ansvaret

«Freedom’s just another word for nothing left to lose.»
– Kris Kristoffersen&Fred Foster, Me and Bobby McGee.

I dag lanserer journalist Olav Brostrup Müller boka «Kjedet enebolig. Rapport fra provinsen». I boka forteller han om hvordan han og kona flyttet fra en liten leilighet på Grünerløkke til en enebolig i Lillehammer. Det handler om å gi slipp på fester, ambisjoner og et liv uten forpliktelser, for å gå løs på et kjedelig familieliv med en ny type alvor. I et intervju med Klassekampen lørdag 18. januar spør han: «Hvem skulle trodd at et stille og rolig liv i en kjedet enebolig på landet var nøkkelen til frihet?» Men er det egentlig landet, i den grad byen Lillehammer kan kalles det, som har gitt Müller hans nyvunne frihet? Eller har han bare rett og slett blitt voksen?

Müller har forlatt 20-årene, seks år etter at han strengt tatt forlot dem. Han har flyttet til Lillehammer og funnet voksenlivet. Ved å påta seg ansvar og legge begrensninger på livet han lever har han funnet større ro og større frihet.

Frihet er mer enn tomrom
Jeg tror Müller er inne på noe allmennmenneskelig. Frihet er ikke et størst mulig tomrom å fylle hver dag. Full frihet til selvrealisering er givende frem til et visst punkt. Til begrensningene frister mer. Men Müller har sett seg blind på livet på landet. Hvorfor må vi dra ut av byen for å finne lykken?

Da jeg begynte på ungdomsskolen var det stas å kunne kjøpe sure smilefjes for fem kroner i kiosken på Hovseter i storefri.

Da jeg begynte på ungdomsskolen var det frihet å kunne kjøpe sure smilefjes for fem kroner i kiosken på Hovseter i storefri. Da jeg begynte på videregående i sentrum fikk jeg en ny frihetsfølelse av å kunne kjøpe cheeseburger på McDonalds til lunsj. Når vi blir voksne, flytter til sentrum og lønnen tikker inn den 15. hver måned får vi nye muligheter. Og ikke et vondt ord om å gå ut og drikke hver dag mandag til lørdag, se Game of Thrones sammenhengende etterfølgende søndag, spise pizza til frokost, lunsj og middag eller bruke en halv månedslønn på et restaurantbesøk. Mye godt kan tvert i mot sies om alt dette. Men denne friheten blir fort som smågodtet i storefri. Det er digg. Det er stas fordi du ikke kunne det før. Men så kan du det. Har kunnet det i mange år. Hvilken frihet gir det deg da å gjøre det for tredje gang denne måneden, tiende året på rad?

Vi velger å begrense oss
Mennesket legger med overlegg begrensninger på sin egen frihet. Det trenger vi ikke å flytte til Lillehammer for å gjøre. Bussen går sjeldnere der. Men ellers er ikke forskjellen så stor. Vi får barn i byen også. Eller hund. Eller en bolig som må vedlikeholdes med ting som må repareres. Ansvar vi ikke kan løpe fra, uansett dagsform eller lyst eller andre fristende tilbud. Ansvar som gjør at man må komme hjemme akkurat kl. 1600. Ikke 1615. Og som gjør at vi må være hjemme hele kvelden. Uten å kunne bruke tiden til akkurat det vi vil. Det er faktisk et gode for de fleste.

Mennesket er ikke skapt for å gå gjennom livet uten ansvar. Men middelklasseungdom i verdens fjerde rikeste land kan holde det gående lenge. Til både 20-, 30- og 40-årene er forlatt.   Det er ikke synd på gammel middelklasseungdom. Vi må bare ta oss sammen. Og vi blir nok voksne til slutt, vi også. Enten vi bor i kjedet enebolig på Lillehammer eller ikke.

kjedet-enebolig-endeleg-versjon