La oss snakke om sex

Redaktør i Manifest Tidsskrift Mímir Kristjánsson (MK) har i Klassekampen og på tidsskriftets nettsted i artikkelen «Nymfomanistan» tatt til orde for at vi må ha mindre sex-prat i samfunnet. Han mener rett og slett det voldsomme sex-maset i offentligheten er skadelig. Det fordummer offentligheten, pådytter ungdom komplekser og kan føre til dårligere sexliv. Det høres unektelig trist ut. Men i sin iver etter å spissformulere glemmer MK viktige nyanser, og ender med en morsom retorisk, men like fullt feil konklusjon. Vi trenger nemlig mer sexprat, ikke mindre.

Sauser sammen seksualundervisning og porno
Den første svakheten med MKs tese er at han sauser sammen seksualundervisning i skolen, sex i populærkulturen, porno, tabloid bruk av sex som salgselement og seksuelt ladet reklame i en eneste stor grøt. Men det er meningsløst å si at Dagbladet og VGs bruk av avkledde kvinnekropper til å selge aviser, eller reklamebransjens stadig mer aggressive seksualisering av bybildet, er det samme fenomenet som seksualundervisning, eller som debatt og opplysning om alternativ seksualitet. Det er faktisk forskjell på NRKs «Trekant» og pornoen fra San Fernando Valley i California. Det er forskjell på Dagbladets «Slik blir DU best i senga», og seriøse sexspaltister som Dan Savage.

Dette er reelle problemer. Men de skyldes ikke overflod av seriøs informasjon, de skyldes kommersiell utnytting.

Det er lett å være enig med Manifest-redaktøren i bekymringen over prestasjonspress, kroppsangst og urealistiske forventninger som følge av mye av sex-pushinga i offentligheten. Dette er reelle problemer. Men de skyldes ikke overflod av seriøs informasjon, de skyldes kommersiell utnytting. Det er den kyniske utnyttinga av sex som salgselement som skaper forvridde idealer. Realiteten er jo at mange kommersielle aktører benytter sex generelt, og kvinnekroppen spesielt, som salgsplakat på ofte parodiske måter. Dermed forflater og fordummer de den offentlige samtalen om sex. Et nylig, grotesk eksempel var når Dagbladet på nett benyttet et bilde av en kvinne i undertøyet for å illustrere en artikkel om den nye nasjonale undersøkelsen om voldtekt. Det hadde vært komisk om det ikke var så trist.

For noen er sex komplisert
Den andre svakheten med MKs tekst er perspektivet den skrives ut fra. «Nymfomanistan» har som premiss at sex er enkelt: «Ingenting tyder heller på at det er særlig vanskelig å ha sex. De aller fleste mennesker har tvert imot klart det relativt fint i et par hundre tusen år nå. Det er til og med grunn til å tro at det ble gjennomført vellykka samleier før Dagbladet begynte med sine sex-guider.» Poenget er morsomt, men enøyd. Dersom du tilhører den seksualkulturelle mainstreamen, for eksempel om du er heterofil mann uten noen uvanlige preferanser i senga, kan sex være «enkelt».

For mange spiller den seksuelle identiteten en viktig rolle nettopp i kjærlighetslivet, i familielivet eller når det kommer til å realisere seg selv.

Men relativt mange hører ikke hjemme i de kategoriene, de har en seksualitet som ikke passer inn i samfunnets definerte rammer. De kan være homofile, bifile, transpersoner, eller tilhøre seksuelle minoriteter, som sadomasochister eller fetisjister. For dem kan det å finne ut av sin egen seksualitet og sine egne lyster være forbundet med angst, skam og redsel for å ikke bli godtatt som den de er. MK kan ha rett i at det er mye annet som er viktig i livet, som «vennskap, kjærlighet, jobb, selvrealisering, familie». Men for mange spiller den seksuelle identiteten en viktig rolle nettopp i kjærlighetslivet, i familielivet eller når det kommer til å realisere seg selv. Enhver som har en seksuell identitet som plasserer dem i en utenfor-posisjon vet at det ikke er en bagatell.

MK skriver som om samfunnsmessige fordommer på det seksuelle feltet er et tilbakelagt stadium («for ikke mange tiår siden var det et stort problem at det ikke ble snakket nok om sex i vårt samfunn. Sex var et tabu, og særlig mange kvinner var lite kjent med sin egen seksualitet. Det stadiet har vi lagt bak oss. Det er ikke her skoen trykker»). Det er riktig at vi har kommet noen skritt (pun intended) videre, men det er fortsatt slik at SSBs levekårsundersøkelser avdekker klart dårligere psykisk og fysisk helse for folk med alternative seksuelle orienteringer. Selvmordsstatistikken for homofile er også trist lesning. Jeg tror nok også MK er enig i at det er nødvendig med mer, ikke mindre, offentlig samtale om seksualitet, om vi skal motarbeide denne triste virkeligheten.

Vi må snakke om grensesetting
Men også for den jevne kvinnen i gata er det viktig at vi får mer, og bedre, offentlig samtale om sex. Nylig la Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress fram en landsomfattende studie om vold og overgrep. Den var trist lesning: En av ti norske kvinner har blitt voldtatt. I studien kom det også fram at de aller, aller fleste av voldtektene var begått av kjæreste, ekskjæreste, venner eller bekjente. Mange skjer i forbindelse med fest og rus. Da er det i alle fall for meg åpenbart at det som trengs er mer diskusjon og drøfting av forholdet mellom sex, samtykke, grensesetting og det å respektere andres grenser. Jeg tror ikke at det er ren genetikk som gjør at unge menn ikke skjønner eller respekterer sine kvinnelige bekjentskapers grenser og kroppslige integritet. Dermed er dette spørsmål som krever endring av vår seksualkultur. Det kommer ikke gjennom å innhylle seksualiteten i taushet.

Jeg tror ikke at det er ren genetikk som gjør at unge menn ikke skjønner eller respekterer sine kvinnelige bekjentskapers grenser og kroppslige integritet.

Venstresida trenger en positiv seksualpolitikk. Jeg mener vi kan lære mye av de som har jobbet mest med å formulere det. Blant disse er Skeiv Ungdom, LLHs ungdomsorganisasjon. I sitt program skriver de at deres ideal er at sex skal være «sunn, sikker og samtykkende, mellom likeverdige partnere». Det er en fin programerklæring. Skal vi nå dit, må vi snakke om sex.