La Harald bli Norges siste konge

Kong Hralad åpner Stortinget i 2013. Ved siden av står sønnen Kronprins Haakon klar til å ta over. Foto: Stortinget/ Terje Heiestad. Kong Hralad åpner Stortinget i 2013. Ved siden av står sønnen Kronprins Haakon klar til å ta over. Foto: Stortinget/ Terje Heiestad.

Vi kan alle være enige i at Harald gjør en god jobb som konge. Han virker som en hyggelig fyr med godt humør og det blir trist når han går bort. Samtidig er det naturlig med en diskusjon om statsform når en ny arving snart tar over. Dersom vi venter med denne diskusjonen vil den være preget av «mimre-dokumentarer» på VGtv og NRK i stedet for en diskusjon på prinsipielt nivå.

Det er få som ønsker et monarki slik det var i gamle dager. Politisk makt som gikk i arv ble erstattet av folkevalgte politikere, men kongen fikk beholde en symbolsk rolle. Et slags levende bilde på vår autoritære historie. Men monarkiet er foreldet, unødvendig og direkte i strid med våre demokratiske institusjoner. Tiden for en statsrettslig evolusjon er overmoden.

Dersom vi venter med denne diskusjonen vil den være preget av «mimre-dokumentarer» på VGtv og NRK.

En hyggelig kongefamilie må ikke hindre den prinsipielle debatten
En god øvelse når det kommer til å organisere samfunnet er den amerikanske filosofen John Rawls sitt tankeeksperiment «uvithetens slør». Se for deg at du skal utforme prinsipper for hva som er et rettferdig og godt samfunn uten å vite hvilken rolle du ville fått i samfunnet. Ville du da virkelig plassere et statsoverhode som skulle fødes til rollen på toppen?

Jeg mener svaret er et klart nei. Når det kommer til landets øverste posisjoner må vi være særlig konsekvente på at de skal representere våre viktigste verdier. Det fødes mennesker i Norge i dag som automatisk skal være overordnet andre mennesker og ha medfødte rettigheter som gjør at de får en større betydning, både kulturelt, men også gjennom maktposisjoner. Dette er en direkte krenkelse av demokratiet.

Et vanlig motargument mot å erstatte monarkiet med en valgt president, er at en president ikke nødvendigvis er like samlende. Man trenger ikke se lenger enn til USA og Donald Trump for å se at en president kan splitte en nasjon. Men er da løsningen å spille lotto med statsoverhodet slik at en tilfeldig person fødes til å bli et nasjonalt symbol, og så får vi bare håpe det blir en samlende figur?

Tiden for en statsrettslig evolusjon er overmoden.

Det finnes ulike alternativer til dagens monarki. Vi kan gjøre som Finland og Island og ha en president som hovedsakelig har symbolsk makt og på den måten vil være mer samlende. Vi kan ha en amerikansk eller fransk modell med betydelig makt til statsoverhodet eller så kan vi gjøre det mest nærliggende og bare fjerne dagens konge, som ikke har særlig mye makt, og fortsette livene våre som før.

I argumentet om at kongen har en samlende funksjon blir hans apolitiske natur dratt frem. Men er egentlig kongehuset så nøytralt? Det er politikk i at kronprinsen besøker amerikanske våpenprodusenter eller deltar på kondolanseseremonier i Saudi Arabia. Her kommer igjen problemet med monarkiet, vi har svært begrensede måter å holde dem ansvarlige for slike politiske avgjørelser.

Hemmelighetsmonarkiet
Det kongelige hoff er et statlig organ som er unntatt offentlighetsloven som betyr at folk flest og pressen ikke får innsikt i hoffets arbeid. Dagbladet har gjort flere avsløringer om at hoffet har latt være å følge lov om offentlige anskaffelser når det kommer til store innkjøp og byggeprosjekter. Hoffet har også nektet å svare på hvor mange tilfeller de har latt være å følge lov og forskrift om offentlige anskaffelser de siste årene. At kongehuset ikke ønsker innsikt bør være et tydelig faresignal.

Det mest nærliggende er å fjerne dagens konge, som ikke har særlig mye makt, og fortsette livene våre som før.

Samtidig som hoffet er skeptisk til innsyn, og hevder seg upolitiske, legger kronprinsen inn aksjer hos den unge eliten i Norge, blant annet gjennom SIKT-konferansen. Monarkiet knytter seg tettere til den unge eliten og bryter dermed med det folkelige monarkiet vi har kjent tidligere.

Dyrere enn mange tror
Det norske kongehuset koster mye mer enn vi blir fortalt. På grunn av måten det føres på statsbudsjettet får vi ikke det riktige bildet. Dagbladet fant ut i forfjor at monarkiet koster minst 460 millioner og kan koste opptil 760 millioner i året. Alt etter hvordan man regner Garden sine utgifter. Men medregnet det, har monarkiet fra 2010-2016 kostet norske skattebetalere 4,9 milliarder.

Den kongelige apanasjen er 6 ganger større enn statsministeren sin lønn. Det kongelige hoffet har over 150 fast ansatte og lønner rundt 300 personer i året. Men det er vanskelig å finne eksakt hvor store verdier kongefamilien har og hva de egentlig koster, ettersom de ikke er underlagt offentlighetsloven og med det er hevet over innsyn og ettersyn.

Monarkiet knytter seg tettere til den unge eliten og bryter dermed med det folkelige monarkiet vi har kjent tidligere.

Hovedargumentet for monarki er den kulturelle verdien. Det innebærer at monarkiet står som en kontinuitet i den norske statstradisjonen. I kraft av å bevare denne tradisjonen, berikes kulturen. Her må vi vekte ulike hensyn mot hverandre. Det kulturelle argumentet har en innebygd udemokratisk kjerne og står i motsetning til det levende folkestyre. Jeg mener det er klart at det demokratiske prinsippet burde veie tyngst i det tjueførsteårhundre.

Overgangen til ny monark er trolig ikke så langt unna, og vi må ta debatten. Jeg håper å kunne leve i et Norge der det symbolske overhodet er valgt av folket og ikke er en person som tilfeldigvis er født til jobben.