Tradisjonen tro inviterte arbeidsutvalget for 8.marskomitéen onsdag 5. februar til parolemøte for årets markering av den internasjonale kvinnedagen. Parolemøtene, der man demokratisk stemmer over hvilke paroler som skal være i toget, har en tradisjon for å være «hissige» eller bare «engasjerte diskusjoner, med elementer av uenighet», som vi kanskje ville kalt det dersom rommet ikke var fullt av damer. Tradisjonelt har det også vært preget av stemmer fra venstresiden. Litt nytt i denne sammenhengen er det derfor at representanter for høyresida har begynt å mobilisere til parolemøtene.

Møtet i år bar preg av at arbeidsutvalget hadde lagt ned et grundig arbeide med å innstille forslag som inviterte inn et bredt spekter av kvinnegrupper og lag. Så vidt meg bekjent var det også første gangen at Dagsrevyen deltok på møtet i sin helhet og sendte live fra parolemøtet, hvor cirka 120 kvinner var møtt opp for å stemme.

Smart å ta det der på engelsk, det skal hun ha. Så for å svare på samme språk: «my body is my body – it ain’t no goddamn business».

Strid om sexkjøp
Det var en broket forsamling som hadde møtt frem. For veldig mange handlet møtet om å sikre en hovedparole som markerer avstand til reservasjonsretten. For det andre handlet det om å sikre et tog som ikke ville flagge kvinnekropper som bedriftsvirksomhet. Forslaget var stilt av luksusprostituert av Hege Grostad, og paroleteksten var: «my body, my business». Smart å ta det der på engelsk, det skal hun ha. Så for å svare på samme språk: «my body is my body – it ain’t no goddamn business».

Den første markeringen av kvinnedagen ble initiert av det amerikanske sosialistpartiet i 1908. Allerede to år etter ble markeringen vedtatt også på Sosialistinternasjonalens konferanse i København og dermed begynte en lang sosialistisk  tradisjon i å markere kvinners rettigheter den 8. mars. I Norge ble dagen først markert i  1915 av Kvinneforbundet i Arbeiderpartiet. I 1922 bestemte Lenin at dagen i Russland  skulle være en kommunistisk festdag for kvinnene som deltok i februarrevolusjonen, og markeringene før de forsvant i 1929 var også i Norge urokkelig knyttet til venstresiden i politikken. I 1972 oppstod dagen igjen for Norges del da en gruppe kvinnefrontere tok initiativ til å samle kvinneorganisasjonene for å ta dagen tilbake. Siden den gang har parolene vært preget av grunnmurene i det som var tanken bak kvinnedagen, nemlig en dag for å vise sin solidaritet til de kvinner i samfunnet som blir hardest rammet av samfunnsundertrykkelsen.

Ikke en dag for alle kvinner
– Kvinnedagen er en dag for alle kvinner, sa luksusprostituerte Hege Grostad til Dagsrevyen. Det er jeg ikke enig i. Kvinnedagen har tradisjonelt vært og bør være en dag for kvinner å samles i solidaritet til de kvinner som trenger det mest, ikke for kvinner flest. Det er ikke en dag for å feire kvinner som starter enkeltpersonforetak, eller det man ønsker skal være det, over dette ganske land.

Det heter altså ikke «dagen for luksusprostituerte og deres støttespillere». Det heter «kvinnedagen».

Det heter altså ikke «dagen for luksusprostituerte og deres støttespillere». Det heter «kvinnedagen». Det er flere kvinner i verden som selger kroppen sin ufrivillig enn det motsatte, og når jeg sier ufrivillig så legger jeg til grunn at valget mellom fattigdom eller det å selge sex ikke er et reelt valg. Så må du gjerne mene noe annet, men ikke på en dag som skal stå i solidaritetens tegn – ikke handle om din personlige frihets-ånd.

Når høyre-feministene får en av sine paroler i årets 8. mars-tog («Verden vinner med utdanning til alle kvinner»), skal de være klar over at det er relativt revolusjonerende i en tradisjon som har vært nesten utelukkende sosialistisk de siste årene. At flertallet av de frammøtte velger å vedta AUs innstilling i sin helhet etter en kort debatt uten at hver enkelt parole må diskuteres til langt ut i de små timer, er helt innafor. Jeg synes også at det er normal folkeskikk å troppe opp på møtet med en viss respekt for historien bak den internasjonale kvinnedagen og de kvinner som har arbeidet med det de siste tiårene.

Respekt for demokratiet
Da vi gikk ut dørene fra Sykepleierforbundets lokaler onsdag kveld, møtte vi på representanter for mindretallet som manet de frammøtte til å ikke respektere de demokratiske vedtakene på møtet. I mine øyne er det ingenting annet enn en ganske merkelig tolkning av demokratiske metoder som både konservative og liberalister stiller seg bak. I alle fall når de til og med fikk vedtatt en parole. Jeg synes å huske at det er venstresida som vanligvis blir beskyld for å  være «jævla kommunister» som ikke respekterer demokratiske spilleregler?

Onsdag 5. februar bestemte flertallet av de kvinner som var tilstede på møtet at de vil fronte sin motstand mot reservasjonsretten i årets markering. Jeg håper med det at vi la grunnen til å samles om en sak som har engasjert og provosert flertallet av kvinner i dette landet det siste halve året. Det er helt i tråd med det som er 8. mars-togets tradisjon, og det som forhåpentligvis blir 8. mars-markeringens tradisjon i årene som kommer.