Kurdernes framtid i et nytt Midtøsten

Det kurdiske flagget. Foto: William John Gauthier Det kurdiske flagget. Foto: William John Gauthier

I april 2015 reiste jeg til Diyarbakir, kurdernes hovedstad i det sørøstlige Tyrkia. Der møtte jeg en by i kulturell blomstring. Overalt hang det plakater med bilder av en dansk prins – Hamlet gikk for fulle hus på teateret i byen, i kurdisk oversettelse. I en nyrestaurert park møtte jeg sjefen for Mehmet Özun-biblioteket, et nyoppført bibliotek utelukkende viet litteratur på kurdisk, oppkalt etter den store kurdiske forfatteren som døde for noen få år siden. Ved siden av et kunstmuseum som akkurat da viste en utstilling som tematiserte Saddam Husseins folkemord mot kurderne i Nord-Irak på slutten av 1980-tallet.

En grønsakshandler på gata i Diyarbakir, kurdernes hovedstad i det sørøstlige Tyrkia.
En grønsakshandler på gata i Diyarbakir, kurdernes hovedstad i det sørøstlige Tyrkia.

Jeg møtte kurdiske forfattere, oversettere og forlagsfolk på min egen alder, som snakket om en kulturell blomstringstid for det kurdiske språket. De oversatte Ulysses og Emily Dickinson til kurdisk, skrev poesi og gjorde eksperimentelle teateroppsetninger av det kurdiske nasjonaleposet Mem og Zin. Det ble arrangert skrive- og kunstworkshops som samlet kurdisk og tyrkisk-talende ungdom fra hele landet.

Kurderne hadde begynt å se for seg en framtid der det også var plass til dem i Tyrkia.

Hovedgatene var fylt med vimpler i fargene til det pro-kurdiske koalisjonspartiet HDP og alle snakket om hvordan kurderne de siste femten årene hadde begynt å se for seg en framtid der det også var plass til dem i Tyrkia. Nøkkelen var kulturell og språklig anerkjennelse.

To måneder senere gjorde HDP et brakvalg og brøt sperregrensa ved å samle kurderne og sanke stemmer fra misfornøyde tyrkere i den vestlige delen av landet. For første gang siden 2003 mistet president Erdogan og AKP sitt flertall i parlamentet.

Resultatene av den møysommelige fredsprosessen som gjorde at den fengslede PKK-lederen Abdullah Öcalan i 2013 erklærte våpenhvile, er tapt for lengst.

Det var starten på veien til den situasjonen vi har i dag, der store deler av de kurdisk-dominerte delene av Tyrkia er under beleiring, flere hundre sivile er drept og situasjonen er verre enn på flere tiår. Resultatene av den møysommelige fredsprosessen som gjorde at den fengslede PKK-lederen Abdullah Öcalan i 2013 erklærte våpenhvile, er tapt for lengst. Alt dette fordi president Erdogan ikke tåler å miste makt. Ved å skape borgerkrigslignende tilstander kan han selv framstå som garantisten for majoritetsbefolkningens sikkerhet – en klassisk splitt og hersk-politikk.

Demirtas
Lederen for det pro-kurdiske partiet HDP Selahattin Demirtas kommer til Oslo i april.

De siste ukene har jeg slitt med å få tak i de forfatterne jeg møtte i april. På vegne av Litteraturhuset forsøker jeg invitere dem til Oslo og Saladindagene i april. De svarer ikke på facebook-meldinger eller epost. De vet at akademikere og journalister som kritiserer Erdogans framferd risikerer fengsling. Byene de kommer fra er beleiret av tyrkiske soldater som skyter på sivile som bærer hvite flagg mens de samler lik i gatene. Talspersoner for FN krever granskinger av det som åpenbart er krigsforbrytelser og overgrep mot egen befolkning.

De siste ukene har jeg slitt med å få tak i de forfatterne jeg møtte i april.

Siden 2012 har vi visst at årets Saladindager skulle handle om kurderne – deres historie, litteratur og framtid. Den gangen tenkte vi at det var viktig fordi kurdernes situasjon var underkommunisert og nedprioritert på agendaen til det internasjonale samfunnet. Og fordi kunnskapen om kurdisk historie, språk og kultur var liten i Europa, samtidig som det skjedde mange positive ting, som den kulturelle og politiske utviklingen i Tyrkia og økt kurdisk selvstyre i Nord-Irak.

Fire år senere er kurderne på alles lepper, en utvikling som mest av alt skyldes kurdernes kamp mot IS i grenseområdene mot Tyrkia. De syriske kurderne har vist seg å være de eneste som klarer å stå imot IS, blant annet i kampen om Kobane. Disse hendelsene sammen med og muligheten av økt kurdisk kontroll og selvstyre danner bakteppet for Erdogans vraking av fredsprosessen med PKK og voldshandlingene mot egen befolkning.

De syriske kurderne har vist seg å være de eneste som klarer å stå imot IS.

President Erdogan har selv uttalt at Saladin er en av hans store helter. Muligens fordi han var en samlende leder for muslimer av mange forskjellige avskygninger – og fordi han var en maktperson. Samtidig var Saladin kurder, et paradoks som åpner for mange refleksjoner rundt dagens situasjon. Og for en utforskning av kurdisk historie, litteratur og identitet.

Saladindagene 2016 vil foregå med et helt annet politisk bakteppe enn det noen kunne se for seg for bare få år siden. På få år har kurderne gått fra en marginal tilværelse som verdens største folk uten land til å spille en nøkkelrolle i et Midtøsten som knaker i sammenføyningene.

Mange snakker om at grensene i regionen må tegnes på nytt, og gjentatte overgrep gjør at stadig flere spør seg hvordan rettighetene og sikkerheten til de mange minoritetene i regionen kan ivaretas. Hva slags rolle vil kurderne spille i denne situasjonen? Er det mulig å se for seg en ny fredsprosess i Tyrkia? Hva blir utfallet av borgerkrigen i Syria for kurderne? Hvordan blir framtida for verdens største folk uten land?

Denne teksten sto også på trykk i Klassekampen 11. februar 2016.

Saladindagene arrangeres på Litteraturhuset i Oslo 12.–15. april 2016. Blant deltakerne er HDP-leder Selahattin Demirtas, forfatterne Choman Hardi og Kawa Nemir, og sangeren Ferhat Tunc. Se www.litteraturhuset.no/saladin for mer informasjon.

  • PeeWeeMadman

    Stemmer det at kurderne er verdens største folk uten land? Tamilene er vel også et statsløst folk, og de er ifølge Wikipedia flere enn kurderne.