Kunsten å knuse gullheisen

Detroit (Tessa Thompson) og Cassius (Lakeith Stanfield) organiserer seg for bedre forhold på arbeidsplassen i filmen "Sorry to bother you". Men hva skjer når Cassius blir forfremmet? Foto: Filmweb Detroit (Tessa Thompson) og Cassius (Lakeith Stanfield) organiserer seg for bedre forhold på arbeidsplassen i filmen "Sorry to bother you". Men hva skjer når Cassius blir forfremmet? Foto: Filmweb

I en nøkkelscene i filmen «Sorry to bother you» har hovedpersonen Cassius Green avslørt at hans tidligere arbeidsgiver har igangsatt et absurd og fullstendig uetisk program for å øke selskapets WorryFree sin profitt. Alarmert som Ibsens Doktor Stockman bestemmer han seg for å advare befolkningen via vårt mest effektive medium: Alle talkshowene med millioner av seere. «Dette er galskap», roper han fra skjermen. «Dere må organisere dere og stoppe dette! Ring din representant i kongressen og senatet og gi beskjed om at de må gjøre noe!».

Advarselen har mye til felles med lignende utsagn som har versert i USA de siste to årene. Michael Moore brukte for eksempel omtrent de samme ordene fra scenen under «Women’s march» rundt Trumps innsettelse, og lignede oppfordringer kom også rundt innsettelsen av høyesterettsdommer Brett Kavanaugh. Men både i filmen og i virkeligheten skjer det fint lite, faktisk er det eneste resultatet av Cassius sin advarsel at WorryFree sine aksjer eksploderer i verdi. Skuffet og forvirret spør han kompisene Salvador og Squeeze, som har mer erfaring med faglig organisering, hvorfor ingen hører på ham. «Det er fordi», sier Squeeze, «at folk tror de ikke kan gjøre noe. Når du sa de måtte ringe sin kongressrepresentant, skjønte alle at det var meningsløst. Når man føler seg maktesløs, er det bedre å tilpasse seg».

Der Blaxploitation-filmene kom på 70-tallet sammen med en intensifiert kamp mot rasisme, dukker denne opprørske perlen opp to år etter Bernie Sanders-kampanjen.

Dette er essensen i årets kuleste, smarteste og rødeste film fra USA, «Sorry to bother you» av Boots Riley. Den tar i et stilig og pop-estetisk sveip for seg alt fra kapitalismekritikk, streiker, rasisme, bullshit-jobber, overvåkning, den falmede amerikanske drømmen og tingliggjøringen og tomheten i senkapitalismen. Det er fristende å tenke at den er veldig tidstypisk: Der Blaxploitation-filmene kom på 70-tallet sammen med en intensifiert kamp mot rasisme, dukker denne opprørske perlen opp to år etter Bernie Sanders-kampanjen og samtidig med at sosialisten Alexandria Ocasio-Cortez blir valgt inn i kongressen og er på alles lepper, ikke minst i Fox News.

«Sorry to bother you» er lagt til byen Oakland i California, og tittelen spiller på to strenger. For det første er det en frase som brukes hyppig i jobben til Cassius som telefonselger, og for det andre er den rettet mot publikum: Beklager å måtte plage deg med alt dette, men det er altså virkeligheten. Og virkeligheten i filmen er veldig lik vår/ USAs, men den er skrudd til noen hakk og etterlater et inntrykk som kan oppsummeres i det fine, tyske ordet unheimlich: En følelse av ubestemt angst som dukker opp i møte med noe som oppleves kjent, men som gir en ekkel følelse av at noe er vridd og feil likevel. «Sorry to bother you» holder på denne følelsen gjennom hele filmen.

Cassius Green (spilt av Lakeith Stanfield) blir forfremmet til superselger på grunn av sin imponerende
Cassius Green (spilt av Lakeith Stanfield) blir forfremmet til superselger på grunn av sin imponerende «hvite stemme». Foto: Filmweb

For selvsagt er det en overdrivelse at USAs mest populære TV-program heter I Got the Shit Kicked Out of Me, og går ut på at frivillige, vanlige folk på jakt etter berømmelse blir banket opp foran et studiopublikum. Det er også en overdrivelse at USAs fattige, i desperat jakt etter en jobb som betaler nok til at de har råd til tak over hodet og nok mat til familien, går med på å jobbe for det store selskapet WorryFree som kun betaler med det: kost og losji. Eller at WorryFree mener de kan få tukle med sine ansattes kropper for å gjøre dem til bedre arbeidere. Men når det allerede finnes ansatte i Sverige og England som har fått en mikrochip implantert i kroppen, oppleves filmens overdrivelser mer som dystopiske framtidsvisjoner for en framtid som er, ja, skal vi gjette fem eller ti år unna?, framfor løsreven fiksjon. Her har filmen mye til felles med TV-serien «Black mirror».

 Å høres hvit ut handler ikke bare om å tillegge seg et nasalt og borgerlig toneleie, men å snakke som om man lever et liv uten bekymringer.

I filmens første scene er Cassius, kalt Cash blant venner, på jobbintervju for å bli telefonselger. Han ligger etter med husleia for garasjen han leier av sin onkel, en onkel som selv ligger etter med betalingene og står i fare for å miste huset. Cash er desperat etter en jobb, og blir sjeleglad når han skjønner at de ansetter hvem som helst. Han tør ikke spørre om arbeidsbetingelsene, som selvsagt er elendige og basert på kommisjon.

Og å selge ræl som skinninnbundne leksikon er selvsagt nær umulig, i hvert fall inntil Cash får rådet fra en eldre kollega om å bruke «sin hvite stemme». Å høres hvit ut handler ikke bare om å tillegge seg et nasalt og borgerlig toneleie, men å snakke som om man lever et liv uten bekymringer, et liv hvor man aldri har vært redd for å ikke kunne betale regningene og hvor man stadig er på vei til et trivelig slag squash eller tennis. Det viser seg at Cash er naturtalent med sin hvite stemme, og salget hans går til himmels. Kanskje helt inn til gullheisen i første etasje, som tar de utvalgte opp til toppetasjen hvor kun superselgerne, telefonsalgets elite, får jobbe?

Gullheisen er selvsagt et overtydelig og barokt symbol på den amerikanske drømmen om å tjene masse og rase til toppen forbi de andre, men det fungerer godt i en film som hele tiden overdriver og vrir på kjente symboler og klisjeer. Og ser ikke Cash sin lengten mot gullheisen og etter hvert invitasjon inn dit litt ut som Kanye West sitt møte med Trump i Trump Tower? Og er ikke begge disse scenene tydelige symboler på forholdet mellom rase og klasse i dagens USA?

Mr. _____, spilt av Omari Hardwick, i åpningen av den forlokkende gullheisen. Foto: Filmweb
Mr. _____, spilt av Omari Hardwick, i åpningen av den forlokkende gullheisen. Foto: Filmweb

Parallelt med at Cash endelig oppnår to drømmer han har i livet – å tjene mye penger og komme seg ut av onkelens garasje, samt å finne noe han er god til – begynner han og vennene på arbeidsplassen å organisere seg for bedre lønn til alle. Cash sine drømmer er dermed på den ene siden et resultat av vår nyliberale kultur hvor det å bli rik er den høyeste dyd, og på den andre siden humanistisk med et genuint ønske om å utgjøre en positiv forskjell i verden. Å organisere seg faglig og delta i en streik appellerer til det siste, mens å godta forfremmelsen og muligheten til å kjøpe seg et bedre liv appellerer til det første. Han velger i første omgang pengene, noe som på et litt klisjéfylt vis fører til at han vinner materielt, men taper alt som er viktig i livet, inkludert vennene og hans fantastiske kunstnerkjæreste Detroit, og sitter igjen som en Ebenezer Scrooge omgitt av dyre ting og falske mennesker.

Detroit, spilt av Tessa Thompson, er kunstner og mer opprørsk enn sin kjæreste Cash. Foto: Filmweb
Detroit, spilt av Tessa Thompson, er kunstner og mer opprørsk enn sin kjæreste Cash. Foto: Filmweb

En av dem er Steve Lift, den superrike og mektige sjefen for WorryFree, som minner veldig om navnebror Steve Jobs og leder et firma som ser ut som Apples samlebånd i Asia og Amazons lagerhaller i USA. Lift er lik Jobs og Jeff Bezos sjef for et gigantfirma som åpenbart utnytter millioner av arbeidere og også opplever massive protester og streiker, men som likevel hylles i media som en visjonær helt. De samme mediene får også gjennomgå i filmen for sin dekning av streiker, når de behandler kampen mellom streikevaktene og vekterne som geleider streikebryterne forbi dem som god underholdning, og tar tydelig stilling for arbeidsgiversiden. «Her kommer kavaleriet!» utbryter TV-reporteren entusiastisk når opprørspolitiet stormer fram for å banke opp streikevaktene. Men som kjent inneholder kapitalismen også kimen til sin egen undergang, og når Cash endelig bryter med den forføreriske, men akk så tomme, verdenen til de superrike, har han også kunnskap om hvilke våpen som kan ramme dem.

Lagt til en ikke så fjern, dystopisk framtid, som har en tidlig 2000-talls-look, og med tydelige hippe 2018-elementer som revolusjonær kunst, «The future is female ejaculation»-T-skjorte og streik, er «Sorry to bother you» årets kuleste film fra en amerikansk generasjon som setter sosialisme over kapitalisme.

«Sorry to bother you» har premiere i Norge fredag 23. november.