Kunnskapens begrensninger

Friedrich Hayek, en død hvit mann. Friedrich Hayek, en død hvit mann.

For over 200 år siden utøvde opplysningsfilosofen Adam Smith innflytelse på noen av eidsvollsmennene som var med på å utforme den norske grunnloven. Flere var kjent med Wealth of Nations, og noen hadde truffet skotten. Smiths innsikter har i nyere tid blitt best bevart av liberalistisk-orienterte tenkere, kanskje først og fremst i forfatterskapet til den britisk-østerrikske økonomen og sosialfilosofen Friedrich August von Hayek.

Dersom vi forestiller oss en ny Eidsvollsforsamling og en ny grunnlov i 2014, hvor Hayek, som Smith før ham, i forkant kunne påvirket deltakerne: hvilke innspill kan vi se for oss? Spørsmålet er selvsagt veldig hypotetisk. Hayek ønsket ikke å råde land med en veletablert konstitusjonell tradisjon til å erstatte sin grunnlov med en ny en.

Epistemisk ydmykhet
Samtidig sier dette mye om tankegodset hans. Det er en epistemisk ydmykhet som gjennomsyrer alt av Hayeks politisk-filosofiske arbeid: Vitenskapen kan aldri overvinne fornuftens, eller kunnskapens, begrensninger. Som Hayek skriver i Law, Legislation and Liberty (1973-79), har mennesket utviklet regler for atferd ikke fordi han vet – men fordi han ikke vet – hva alle konsekvensene av en gitt handling vil være. Regler er med andre ord ikke designet for å nå bestemte mål, men utvalgt gjennom en sosial evolusjonsprosess.

Hayek var en intellektuell arvtaker av britiske liberale tenkere, han konserverte og smeltet sammen ideene til Hume (spontan fremvekst av rettsstaten), Smith (spontan dannelse av en ordnet økonomi), Burke (beskyttelse av sosiale institusjoner og tradisjoner), men også senere franske filosofer som blant andre Tocqueville (nødvendigheten av begrenset demokrati).

Her må evolusjonær forstås som en orden som vokser og gror frem naturlig (cosmos), mens konstruktivisme har å gjøre med en orden mennesket bevisst konstruerer (taxis).

Om vi skal leke oss med premisset over, må vi, for å forstå hva som var viktig for Hayeks idealsamfunn, oppsøke hans tidlige distinksjon mellom «sann» og «falsk» individualisme, begreper han senere i livet skiftet ut med «evolusjonær» og «konstruktivistisk» rasjonalisme. Her må evolusjonær forstås som en orden som vokser og gror frem naturlig (cosmos), mens konstruktivisme har å gjøre med en orden mennesket bevisst konstruerer (taxis).

Intellektuell hybris
Frankrike etter revolusjonen gir et bilde av den konstruktivistiske rasjonalismen. Det første steget mot en fransk grunnlov, Erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter, ble vedtatt av den franske nasjonalforsamlingen i 1789. Skriften består av en rekke a priori-postulater som franskmenn senere forsøkte å tilpasse sin nye stat rundt. For den irske statsmannen Edmund Burke, som tidlig forutså det kommende terrorregimet, var fremgangsmåten feilslått. Franskmenn, med sin forakt for skikker og historie, var opptatt av ikke hva landet var men hva det kunne være. Samfunnet skulle totalendres, og parlamentet og monarkiet ble oppløst og avskaffet i stedet for reformert.

En elite av samfunnsvitere måtte derfor ta kontroll over det sosiale liv, slik at menneskelig fremgang ikke skulle hvile på evolusjonær prøving og feiling, slik britene mente, men på intellektuell konstruksjon.

I kontrast levde briter godt med sin historie, og voktet prinsippet om privat eiendomsrett (som franskmenn angrep med full styrke). Burke observerte at de franske lederne gikk fra å beundre den britiske grunnloven til å avsky den; de ønsket å anvende vitenskapelige prinsipper på et samfunn som de mente å ha oppdaget lovene for. En elite av samfunnsvitere måtte derfor ta kontroll over det sosiale liv, slik at menneskelig fremgang ikke skulle hvile på evolusjonær prøving og feiling, slik britene mente, men på intellektuell konstruksjon.

Med utgangspunkt i tradisjoner
Men der tenkere som Rousseau (som så samfunnet som en kollektiv organisme), Voltaire (som uttalte at dersom du vil ha gode lover, kan du brenne dem du har og lage nye) og deres ledestjerne Descartes (som hevdet at alle sannheter kan avdekkes gjennom deduksjon, slik som i matematikken) skapte det intellektuelle klimaet før revolusjonen i Frankrike, var den britiske liberalismen forankret i et mer beskjedent tankesett.

Den såkalte evolusjonære rasjonalismen tok sin moderne form som den politiske doktrinen til engelske Whig party (1678-1868) (Hayek betegnet seg for øvrig som «old Whig»). Tenkere i denne tradisjonen trodde på forsiktige grunnlovsreformer, og så begrensningen av myndighetenes makt som hovedårsak til Englands økonomiske velstand. Et fritt menneske vil oppnå mer enn hva individuell menneskelig fornuft kan planlegge eller forutse.

Enkelte situasjoner vil også kreve at myndighetene får handlingsrom til å ta i bruk generelle regler, det være å brenne ned en bondes gård for å forhindre spredning av smittsom sykdom, stenge en infisert brønn og håndhevelse av sikkerhetsforskrifter i bygninger.

For å skape et gunstig rammeverk for individuelle beslutninger, skriver Hayek, er det ønskelig at myndighetene fremskaffer informasjon gjennom undersøkelser, setter standarder for vekt og mål, registrerer eiendom og statistikk og gir støtte til utdanning. Enkelte situasjoner vil også kreve at myndighetene får handlingsrom til å ta i bruk generelle regler, det være å brenne ned en bondes gård for å forhindre spredning av smittsom sykdom, stenge en infisert brønn og håndhevelse av sikkerhetsforskrifter i bygninger.

Likevel innebærer frihet at vi i noen grad overlater vår skjebne til krefter vi ikke kontrollerer, et alternativ som fremstår som uakseptabelt for konstruktivister som tror at mennesket fullt ut kan mestre sin skjebne.

Priser som informasjonssurrogater
At det var akkurat den britiske idétradisjonen Hayek finner seg hjemme i, kan studeres i lys av hans første originale innsikter, som finnes i essayene «Economics and Knowledge» (1937) og «The Use of Knowledge In Society» (1945).

Her bryter Hayek med den til da rådende statiske neoklassiske likevektsteorien, og begynner å betrakte markedet som en prosess der spørsmålet er hvordan samfunnet gjør nytte av spredt og begrenset kunnskap. Hans studie av kunnskapsdeling, hvordan kombinasjonen av biter av kunnskap som eksisterer i individuelle sinn, kan koordineres, er ikke helt ulik Adam Smiths studie av arbeidsdeling.

Kunnskap om spesifikke tider og steder skjenker hvert individ unik informasjon og et fortrinn over andre.

Svaret finner Hayek i abstrakte prissignaler. Kunnskap om spesifikke tider og steder skjenker hvert individ unik informasjon og et fortrinn over andre. Økonomiske problemer kan ikke løses simpelthen ved rapportering til et sentralisert styre som utsteder ordre, men gjennom desentralisering siden det er kun på denne måten vi er sikre på at kunnskap om forhold i tid og sted anvendes umiddelbart.

Vi handler altså ikke ut fra kunnskap om markedet, men ved å følge markedets prissignaler. Knapphet på eksempelvis stål vil gjøre at pris på stål øker, som igjen får markedsaktører, uten å vite hva knappheten skyldes, automatisk til å forbruke mindre og konservere stål, og eventuelt utvikle erstatninger. Slik fungerer priser som mekanismer for å kommunisere informasjon i en kompleks markedsøkonomi – de reflekterer tidligere avgjørelser og tjener som signalposter for fremtidige.

Åpne, sosiale prosesser
Etter å ha studert hvordan priser påvirker mikroøkonomiske forhold, begynner Hayek å interessere seg for hvilken rolle priser spiller i samfunnet for øvrig. I The Constitution of Liberty (1960) viser han systematisk hvordan frihetlige prinsipper lar sivilisasjonen utvikle seg. Her er han opptatt av de britiske opplysningsfilosofenes frykt for vilkårlig maktbruks korrumperende virkninger, og knytter diskusjonen om frihet og ’Rule of Law’ til sin egen studie av spredt kunnskap.

Dette gjør ham samtidig i stand til å formulere sin teori om spontan orden, dvs. en uplanlagt sosial orden som skapes av enkeltindividers handlinger og ikke av noens vilje (slik som i sentral planlegging).

I virkeligheten er vi like lite i stand til å begripe hva sivilisasjonen vil bli, eller kan bli, fem hundre eller selv femti år frem i tid, akkurat som våre forfedre fra middelalderen var ute av stand til å forutse hvordan vi lever i dag.

Siden fremskritt består i å oppdage det hittil ukjente, vil konsekvensene være uforutsigbare. Derfor kan ikke lover forby alle handlinger andre kan ta skade av (eksempelvis at det opprettes en ny virksomhet som leder til en annens konkurs). Mange utopiske konstruksjoner (som sosialisme) er verdiløse nettopp fordi de forutsetter perfekt kunnskap. I virkeligheten er vi like lite i stand til å begripe hva sivilisasjonen vil bli, eller kan bli, fem hundre eller selv femti år frem i tid, akkurat som våre forfedre fra middelalderen var ute av stand til å forutse hvordan vi lever i dag.

Og selv om vi ofte kan identifisere den intellektuelle prosessen som har ledet frem til en idé, kan vi sjelden rekonstruere samspillet mellom vaner, evner, muligheter og miljø. Vår forståelse strekker seg ikke stort lenger enn til at vi kan peke på generelle prinsipper.

I et fritt samfunn med åpne sosiale prosesser der folk kan prøve seg for egen regning, vil det naturligvis eksistere forskjeller. Hayek mener det er vanskelig, for ikke å si umulig, å vurdere hvor langt et menneske kan ligge foran resten før samfunnet tar skade av det. Men i et samfunn i konstant utvikling vil ikke gapene bli for store, og de som står nederst på stigen vil profittere på at andre ligger i forkant.

Rike land i vesten har for eksempel blitt rike fordi de har mer avansert teknologisk kunnskap, men har også mer teknologisk kunnskap fordi de er rike. Kunnskapen har kostet mye å erverve, og land som følger etter kan ankomme samme nivå til en langt lavere pris. Sagt mer brutalt kan egalitære land klare seg ved parasittisk kopiering av andre lands fremskritt, uten kostnaden og risikoen forbundet ved å prøve og feile seg frem.

Regelbundet maktapparat
Hayeks liberalisme aksepterer demokratiet for å bestemme lover, selv om liberalister ønsker å overbevise majoriteten om å følge visse prinsipper. Det er ikke antidemokratisk å argumentere for at myndighetenes grenser må innskrenkes. Forsvaret for et begrenset demokrati, om man følger Hayek og Tocqueville, er motivert av ønsket om et varig demokrati.

Individer bør forpliktes til å følge kun kommandoer fra generelle prinsipper som majoriteten har kommet frem til. Åpnes alle sfærer for demokratiske avgjørelser snakker vi ikke lenger om et holdbart demokrati. Et sunt demokrati forutsetter også, for å unngå å stagnere, at en minoritetsopinion kan bli majoritetens.

Like farlig som at individet lever på flertallets nåde, er en stat som opptrer uten å bli holdt i sjakk av en rettsstat. Et av Hayeks forbilder David Hume, som hadde sterk innflytelse på klimaet sin samtids lovgivere og filosofer pustet inn, beskrev Englands utvikling fra «government of will» til «government of law».

I Hitlers Tyskland, fascistiske Italia og i Russland ble rettsstaten kritisert for å gjøre staten «ufri» og til en «fange av loven», og staten måtte derfor bryte ut av de abstrakte lovenes lenker.

I forrige århundre beveget som kjent trenden seg flere steder fra idealet om et statsapparat bundet av regler til et styrt av skjønn. I Hitlers Tyskland, fascistiske Italia og i Russland ble rettsstaten kritisert for å gjøre staten «ufri» og til en «fange av loven», og staten måtte derfor bryte ut av de abstrakte lovenes lenker.

Positive rettigheter
I Hayeks tvangsdefinisjon skilles det mellom å bli tvunget av a) naturlige omstendigheter og b) andre mennesker for å nå deres mål. b) er skadelig fordi det hindrer den som underlegges tvang å bruke sine mentale krefter fullt ut og gi sitt beste bidrag til samfunnet. Men kan staten bruke tvang for å finansiere omsorg for handikappede, veibygging eller kunnskapsformidling?

Selv om han innrømmer at det virker moralsk vanskelig å rettferdiggjøre at mennesker skal tvinges til å betale for noe de selv ikke ser verdien av, omfavnet Hayek, som var av mykere avstøpning enn mange andre liberalister, hele tiden en begrenset velferdsstat.

Med høyere generell velstandsvekst er det ingen grunn til at volumet av disse tjenestene ikke skal øke. Men av samme grunn er det problematisk å inkludere positive rettigheter og dynamiske størrelser i en grunnlov. Slike spørsmålet er av politisk art, og må være gjenstand for kontinuerlig diskusjon og forhandling.

Samtidig er Hayek kritisk til at apparatet som opprinnelig skulle lindre nød, blir omgjort til et verktøy for egalitær omfordeling: Velferdsstaten ble for mange et substitutt for gammeldags sosialisme.

Skapt av menneskelig handling, men ikke menneskelig design
Til tross for sin vektlegging av kunnskap som noe bakt inn i tradisjoner og institusjoner over lang tid, fant Hayek den amerikanske grunnloven – som var mer veiledet av en konstruktivistisk enn evolusjonær ånd – å være et «suksessfullt eksperiment». Antakeligvis ligger forklaringen i USAs liberalistiske tradisjon som lenge gjorde det mulig å beskytte både individuell frihet og historisk etablerte institusjoner.

Men mennesket må ikke forlokkes av forestillingen om at vi med viten og vilje har skapt sivilisasjonen. Den er et produkt av handlinger gjennom flere generasjoner, og samfunnets institusjoner kan ikke endres akkurat som det behager oss.

En slik sokratisk bevissthet om egen uvitenhet vil for Hayek være det helt essensielle for den som nedfeller plikter og rettigheter i en grunnlov.