Kunnskap og politikk

Hvorfor bruker ikke politikere kunnskap? Eller, hvorfor bruker politikere i det hele tatt kunnskap? Hva betyr det egentlig? Når bør forskning informere politikk og på hvilken måte? Jeg forsøker her å gi noen foreløpige svar på noen av disse spørsmålene.

Jeg er ganske sikker på at kunnskap har en «liberal bias», som de sier i USA, hvor «liberal» kan forstås som venstredreid. Det er derfor helt sentralt at venstresiden ikke lar høyresiden få monopol på diskusjon om hvordan politikken kan bli mer kunnskapsorientert.

Kortsiktig horisont
Det er lett å stå på utsiden å kritisere politikere for ikke å forholde seg nok til forskning. Men om vi anlegger et marsboer-syn på politikken, er det egentlig et under at politikere i det hele tatt bryr seg med det.

Det er nemlig så mange drivkrefter som virker mot at politikere forholder seg ærlig og redelig til forskning i sin politikkutforming.

For det første skal politikere gjenvelges om fire år, og partiene de representerer skal på valg om to år. Det gir politikere sterke insentiver for å ha en kort tidshorisont når de skal utforme politikk. Det er for eksempel nødvendig for et parti og en enkeltrepresentant å markere seg på viktige saker, og det på kort tid.

Det kan gjøre det populært å gjennomføre symbolpolitikk, eller kaste penger etter tiltak som man ikke vet om virker, framfor å bruke tid på å fatte beslutningene basert på den beste forskningen som foreligger. Det er lettere å telle penger som er gitt enn å måle effekter av et gjennomført tiltak. Enda mindre motiverende er det faktum at effektene av politikken mest sannsynlig vil komme i «motstanderens» regjeringsperiode.

Politikk – i dette formatet – handler ikke om å gjøre det rette, men om å vinne.

For det andre er politikken preget av skyttergravskrig. Du ser det i media, men du ser det best på det sosiale mediet twitter. Om du følger partilederdebattenes hashtagger, ser du ungdomspolitikere oppføre seg som fotballsupportere. Politikk – i dette formatet – handler ikke om å gjøre det rette, men om å vinne. Politikk blir fotball.

Mediene bidrar på sin side til å gjøre valgkampen til en fireårig affære, framfor å vare fire uker annenhvert år. Det bare forsterker fenomenet.

Dyrker lojale politikere
Denne dynamikken får også konsekvenser for seleksjonsmekanismene innad i partiene. Partiorganisasjon ender med å belønne lojalitet og retoriske ferdigheter mer enn kompetanse på forskning og klar tenkning. Når lojalitet er det viktigste seleksjonskriteriet får vi en viss type politikere.

Men la oss bremse litt. Dette er åpenbart for enkelt. Det er klart at Jens Stoltenberg vet forskjellen på partilederdebatter og valgkamp på den ene siden og politikkutformingen på den andre. Jeg tror likevel «frontstage» påvirker «backstage».

Et eksempel her er Arbeiderpartiets snakk om «den norske modellen». Arbeiderpartiet ønsket å gjøre valgkampen til et retningsvalg. Stemte du rødgrønt, stemte du for å bevare og videreutvikle den norske modellen. Stemte du borgerlig ville denne modellen være truet.

Når «den norske modellen» assosieres sterkt både med «det som er godt» og med Arbeiderpartiet, kan det skape et mektig samrøre.

Alt snakket om den norske modellen er en valgtaktisk genistrek – selv om den ikke sikret fire nye år for den rødgrønne regjeringen. Når «den norske modellen» assosieres sterkt både med «det som er godt» og med Arbeiderpartiet, kan det skape et mektig samrøre. Det gjør det utydelig akkurat hva som er bra med den norske modellen og hvorfor den er unødvendig. Det gjør Arbeiderpartiet til den eneste portvokter som vet hvordan de skal videreutvikle den. Det blander midler og mål, og gjør reform fra høyresiden «farlig», og reform fra venstresiden «nødvendig», selv om resultatene ellers kan være like.

Jeg er langt fra noen motstander av å snakke om modeller og all ære til Arbeiderpartiets strateger for å ta patent på den norske modellen. Jeg er likevel redd for at når tiden kommer for å utforme politikk kan denne måten å føre valgkamp på komme og bite deg i halen. For skal du ha et virkelig smurt valgkampmaskineri må fotfolket tro på budskapet de leverer. Og det er fotfolket som i neste omgang skal utforme politikken.

Politikere er mennesker
For det fjerde er politikere mennesker. Det er ingen hedersbetegnelse i denne sammenheng. Som sosialpsykologien har vist oss er vi svært sårbare for biaser. Vi leter alle etter ting som kan brukes til å bekrefte det vi allerede vet. Vi ignorer derimot de ting som strider mot det som passer oss. Psykologene kaller det confirmation bias.

Redaktør i Minerva, Nils August Andresen, skriver i siste utgave av Minerva om en tilsvarende bias, vårt behov for å være konsistent gode. Vi ignorerer dermed kompleksitet. Om vi ønsker økonomisk likhet er det lett å ignorere de potensielt negative effektene på økonomisk vekst. Om vi på den annen side ønsker økonomisk vekst er det lett å ignorere ulikheten som følger.

Et eksempel på dette mener jeg å finne i en twittersamtale jeg hadde med leder i tankesmien Civita, Kristin Clemet, for akkurat en måned siden. I en diskusjon om friskoler lurte jeg på om Clemet mente politikere burde bry seg om å øke mangfoldet i skolen. Dette er som kjent målsetningen for «fellesskolen». Clemet svarte at hun trodde mangfold ville følge som «en fin bivirkning» av like muligheter til å velge skolen de vil gå på.

Når jeg henviste til skoleforskningen som viser at økt innslag av valgfrihet i skolen reduserer mangfoldet, og øker forskjellene mellom skolene. Da var svaret at det ikke er «en eksakt vitenskap, men at gode skoler og variert boligstruktur hjelper.» Så var det det da… Det er ingen grunn til å tro at Clemet ønsker en tydelig statlig hånd inn i boligmarkedet. Altså blir det med pratet.

Poenget med å sitere denne lille replikkvekslingen, er ikke å peke på Clemet som et spesielt godt eksempel på hvordan politikere ignorerer forskning. Tvert i mot er Clemet en relativt redelig politiker i så måte.

Det jeg ønsker er å få fram politikernes tendens til å «håpe» at de negative sidene av egen politikk ikke eksisterer. Eventuelt brukes «kompleksitet» for å skyve problemer under teppet. Siden forskningen ofte gir uklare svar, er det behagelig å bare velge seg det som passer, eller la det være en unnskyldning for ikke å måtte foreta upopulære valg.

Kanskje bør heller spørsmålet være hvorfor politikere i det hele tatt forholder seg til forskning på en ærlig måte.

Hadde vi hatt tid og tålmodighet kunne jeg nevnt flere grunner som taler mot at politikere bruker forskning på rett måte. Men poenget bør være klart. Kanskje bør heller spørsmålet være hvorfor politikere i det hele tatt forholder seg til forskning på en ærlig måte.

Kunnskapsbasert politikk
For det gjør vi. I alle fall i Norge. Her finnes det en rekke eksempler, men det er spesielt to tiltak som må berømmes, pensjonsreform og handlingsregelen. Den konkrete utformingen av begge kan selvfølgelig diskuteres. Jeg har diskutert svakheter ved pensjonsreformen ved en tidligere anledning.

Poenget er at begge disse reformene er eksempler på forskningsbasert, langsiktig tenkning, som kun gir gevinster for politikerne (og landet vårt) på lang sikt. Akkurat her og nå gir det antatt gjenvalgskåte politikere mindre penger å strø om seg med.

Handlingsregelen er i tillegg vanskelig å kommunisere til velgerne. Faren for såkalt «hollandsk syke» er ikke noe de fleste av oss bryr oss om. Ikke overraskende har da også handlingsregelen hatt et flertall av velgerne mot seg inntil finanskrisen slo innover oss. Utenlandske forskere klør seg i hodet over at politikerne faktisk forholder seg til denne regelen.

Men andre områder står det dårligere til med. På områder som prostitusjon og narkotika, ser politikerne ikke bare ut til å ignorere forskningen, men kaste all sunn fornuft på båten. Ønske om «nullvisjon» (0 prostituerte, 0 rusmisbrukere) innenfor disse områdene gjør at ønsketenkningen får lov til å styre politikken. At regjeringen ikke en gang ser ut til å ønske å evaluere sexkjøpsloven, er ikke en tilfeldig glipp.

Akkurat hvorfor det er noen områder hvor forskning får lov til å informere beslutningene mens det ignoreres fullstendig på andre områder bør bli et hett tema for diskusjon.

Hvordan kunnskap?
Det bør ikke være tvil om at mer kunnskap er en fin ting. Og at det er bedre å basere politikken på kunnskap enn å ikke gjøre det. I det minste er det sikkert at vi ikke bør utforme politikk som strider mot det vi vet. Det er derfor enkelt å forstå at «kunnskap» og «evidens» blir noe alle vil smykke seg med.

Men det er dessverre ikke så enkelt at vi bare kan ønske oss mer kunnskapsbasert politikk. For kunnskapsbasert politikk er ikke alltid kunnskapsbasert politikk. Det er nødvendig å avklare hvordan forskning og kunnskap kan informere politikk på best mulig måte.

For det er en fare for at kunnskap kan gi hybris. Når vi skal utvikle politikk er det nødvendig å anlegge det de konservative kaller «epistemisk beskjedenhet». Det er vanskelig å ha oversikt over alle konsekvenser av tiltakene vi ønsker å gjennomføre, selv om forskningen er aldri så god. Det kan være noen gode grunner til at ting er som de er, som vi ikke kan overskue. Altså bør vi ikke sette i gang med reformer over hele linja, selv om vi har stor tro på at de kommer til å virke.

En annen fare er at politikken kan bli for snevert rettet inn mot noen spesifikke parametre. Vi styrer etter det vi kan måle, framfor det vi faktisk burde styre etter. Da kan kvantiteten gå på bekostning av kvaliteten.

Det bugner med eksempler fra offentlig sektor etter at målstyringsparadigmet har kommet krypende inn. Et annet eksempel er mer spekulativt, men verdt å diskutere: søndagsåpne butikker. En del forstår ikke hvorfor vi skal regulere åpningstider i det hele tatt. Hensynet til arbeidstakernes uke kan reguleres gjennom et maksimalt antall timer de kan jobbe i uka, og det kan gi mer frihet for den enkelte arbeidstaker i å tilpasse arbeidssituasjonen etter når de ønsker å ha fri.

Men kanskje er det noe vi mister om vi får et døgnåpent samfunn hvor vi blir stadig mer stressa på tid. Trenger vi et regulert frirom, en sabbatdag – hvor vi utelukkende skal slappe av? Jeg har ikke konkludert, men det er vanskelig å fange opp slike ting i vanlige studier.

Det er også mulig å bli for forsiktig. Det er mulig å kaste barnet ut med badevannet. Om vi tviholder på at all politikk skal være evidensbasert setter vi nok terskelen for å få gjennomført politikk for høyt. Et skrekkeksempel, som jeg ikke har kilden på, er de som ønsket å kutte tiden pleierne brukte til å snakke med pasientene, fordi det ikke var vist noen effekt av dette i de studiene som forelå. Vi kan altså ikke kreve at vi har gjennomført randomiserte eksperimenter før vi gjennomfører politikk.

Så hva står vi igjen med?

Bredt perspektiv?
Jeg tror vi må anlegge et bredere perspektiv på hva kunnskapsbasert politikk innebærer. Jeg er en ihuga tilhenger av kunnskapsbasert politikkutforming, men det betyr ikke nødvendigvis at vi trenger å ha bevis for at den konkrete reformen har vist seg å fungere i ett eller flere land.

Evalueringer av politikken vil med nødvendighet kun si oss noe om en liten del av de ønskede målsetninger. For eksempel handler ikke barnehagepolitikken utelukkende om å få kvinner ut i arbeid. Det handler også om barnas sosialisering. Det handler om å gi dem ressurser. Og for noen handler det om at barna skal møte andre barn med ulik bakgrunn. Det handler også om å gi foreldrene fri fra sine unger, selv om det ikke sies så ofte.

Vi bør bruke mer tid på å uttrykke i klartekst hvilke verdier vi setter høyt, argumentere for dem og forsøke å fange opp et bredere antall verdier når vi studerer effektene av ulike måter å utforme politikken på.

Vi må også la politikken inspireres av forskning fra ulike fagområder. Spesielt når man skal gå i front, slik vi er tvunget til i et av verdens beste land, er det nødvendig at man selv utvikler politikk basert på forskningsfronten.

For eksempel kan psykologisk forskning ikke direkte vise oss hvilken politikk som er best, men kunnskap om hvordan mennesket handler i ulike situasjoner og om vår begrensede rasjonalitet, bør få betydning for hvordan vi utformer politikken.

Men det å ligge i front hever kravene i implementeringsfasen. Vi må få slutt på at vi gjennomfører reformer over hele linja, og tror at det er mulig å evaluere effektene fem år seinere. Et alternativ er å implementere reformer i samarbeid med forskere. Innfør reformer på et randomisert utvalg og la forskerne studere effektene. Det vil gjøre at vi faktisk kan lære noe av de reformene vi gjennomfører.

Vi ser ut til å lide av en kinesisk syke.

For eksempel kan skolereformer gjennomføres i et begrenset antall skoler, et begrenset antall klasserom og et begrenset antall elever. Kun på den måten vil vi kunne komme videre i å si noe om hva som gir god læring. At vi ikke gjennomfører reformer på denne måten er en skandale. Vi ser ut til å lede av en kinesisk syke.

Årsaken til at «østlig» medisin er mindre utviklet enn den «vestlige», er at de ikke har utviklet randomiserte eksperimenter som gjør det mulig å si noe sikkert om effekten av en behandling. En historie jeg ikke vet om er sann, er at årsaken skyldes gode hensikter. Om du har tro på en medisin bør du gi den til alle pasienter. Altså anses randomiserte eksperimenter som uetisk, siden en gruppe fungerer som «kontroll» og kun mottar placebo eller en annen behandling vi ikke har tro på. Problemet med denne «etiske» tilnærmingen er selvfølgelig at det gjør det vanskelig å lære mer.

Vi må kvitte oss med den kinesiske syken vi lider av i politikkutforminga. Et konkret tiltak er at alle reformer må implementeres ilag med forskning og med randomisert design.

Vi kan altså ikke være mot forskningsbasert politikk. Men vi bør bruke kunnskapen på en fornuftig måte.

Dette er en bearbeidet utgave av et innlegg som ble holdt på Tidsskriftet Minervas frokostmøte.