#KulturSV

Gruppeselfie med kulturfolket, Ellen DeGeneres-style.

Samme dag som avisforsidene meldte om historisk sterk velgerflukt fra SV i stortingsvalget 2013, hadde SV invitert til kulturkonferanse på Stortinget. Møteleder Heidi Grande Røys kunne annonsere #KulturSV som twitter-hashtagg for konferansen. Kampen om grunnfjellet var i gang.

Audun Lysbakkens programerklæring da han ble valgt til SV-leder var å skape et sosialistisk folkeparti, og å breie ut partiet, kanskje spesielt gjennom å styrke partiets oppslutning i LO. Dette budskapet ble gjentatt og forsterket da rapporten fra SVs havarikommisjon kom etter valget. På konferansen åpnet partileder Lysbakken med å hilse de frammøtte, «SVere og kulturfolk», og understrekte tydelig at «mange er begge deler».

SV-nestleder Bård Vegar Solhjell. Foto: Zero Emission
SV-nestleder Bård Vegar Solhjell. Foto: Zero Emission

Kulturpolitikk kan være veldig folkelig
SU-leder Andreas C. Halse var ikke å se på seminaret, men publiserte samme dag en bloggkommentar til SVs velgerflukt, som kunne tyde på at han heller prioriterte å «reise rundt for å møte medlemmer, fagforeningsfolk, sympatisører av alle slag og folk flest.» Halse konkluderer med at «det finnes en fremtid for et sosialistisk parti i Norge. For folk flest.» Men var det dette partiet som viste seg fram i Stortingets møterom T614?

Kulturpolitikk kan være veldig folkelig. Tidligere SV-leder Theo Koritzinsky var innom dette i et innlegg på konferansen, om hvordan SV har gått i spissen for anerkjennelse av rock, jazz og lignende. Kultur er på så mange måter helt sentralt i menneskers liv, og politiske virkemidler avgjørende for å dekke menneskers behov for gode kulturelle opplevelser.

Men kulturpolitikk kan også framstå fryktelig lite folkelig.

På et tilfeldig folkemøte ville det neppe blitt en så spontan og entusiastisk applaus som da den samme Koritzinsky sa at det viktigste svaret i kulturpolitikken ligger i skolen (som så mye annet for SV). Han tok til orde for å gjenreise de estetiske fagene, til åpenbar følelsesmessig begeistring i Kultur-SV.

Kulturpolitikk kan også framstå fryktelig lite folkelig.

Et lakonisk «whatever»
Det ble mindre jubel, og mer høylydt murring fra salen, da Store norske leksikons Anne Marit Godal ikke kom på hva «teateret i Bergen» het. Det huska derimot kultur-SV til de grader, noe Godal responderte med et lakonisk «whatever».

På konferansen ble det tatt til orde for at SV burde prioritere å lage en egen kunstnermelding, og uttrykt bekymring for at de som tar barnebokutdannelse (sic!), blir utdannet til arbeidsløshet, og ulike innledere fortalte om sine liv som kunstnere. Der flere kanskje er mer bekymra for at stigende arbeidsløshet i Europa og framvekst av løsarbeidersamfunnet skal ramme dem, vektla glasskunstner Lise Stang Lund følelsen av frihet i kunstneryrket, det å være sin egen herre, og kommenterte at «jeg tør ikke tenke på hvordan det er å ha en fulltidsjobb og møte opp et sted daglig». Folk flest tør nok ikke å la være.

Selvfølgelig hadde konferansen flere hederlige unntak. I samme bolk fortalte skuespiller Johannes Joner om at han stort sett har hatt det veldig bra som kunstner, men at vi nok verken ville hatt han eller Tore Renberg hvis det ikke hadde vært for barneteateret ved Rogaland teater, eller at uten Alf Prøysen ville han neppe merket seg vårens første løvetann på vei til konferansen. «Det er kultur», som Joner sa. Folkelig og jordnært forstått. Tilsvarende med Maria Dyrhol Sandviks vektlegging av fritidsklubbene og bekymring over at kulturskolene har et for smalt rekrutteringsgrunnlag.

Det ble mindre jubel da Store norske leksikons Anne Marit Godal ikke kom på hva «teateret i Bergen» het.

Begrave begrepet finkultur
Karianne Bjellås Gilje, programsjef i Norsk form og tidligere redaktør i tidsskriftet Prosa og Universitetsforlaget, etterlyste politikere med kunnskap og realisme til å utfordre den enorme framveksten av nye, dyre kulturhus – 60 kulturhus bygd eller planlagt bygd over 15 år. En vekst Bård Vegar Solhjell i Dagsavisen samme dag ikke svarer på om er for stor. Hun tok til orde for å begrave begrepet finkultur, og at venstresida tar kampen mot dumping av arbeidsvilkårene for kulturutøvere.

Bjellås Gilje etterlyste mer arbeidsretorikk inn i kulturpolitikken, kanskje delvis i motsetning til framstillingen fra glasskunstner Stang Lund.

Her ligger det kimer til en folkelig, sosialistisk kulturpolitikk. Bård Vegar Solhjell, som er SVs kulturpolitiske talsperson, sa i konferansens avsluttende innlegg at kulturpolitikk ikke nødvendigvis er spørsmål som skiller på høyre- eller venstresiden. Det handler om hvilke tiltak du benytter. Men hvis målet er å gjenreise en folkelig venstreside, trenger man vel en kulturpolitikk som henger sammen med et større politisk prosjekt, i stand til å engasjere og mobilisere folk flest?

I selvbildets tidsalder ligger det en folkelig entusiasme i bånn når Solhjell trommer sammen til gruppeselfie med kulturfolket, Ellen DeGeneres-style. I hvilken grad det skaper et sosialistisk folkeparti er et annet spørsmål.

Creative Commons License
This work is licensed under a Creative Commons Attribution-ShareAlike 4.0 International License.