Kristin Clemet og velferdsprofitørene

Smårollingen i barnehagen, den syke eller den pleietrengende kan ikke ivareta seg selv. De er utlevert i andre menneskers makt på en helt annen måte en kunden i klesbutikken, skriver artikkelforfatteren. Foto: Cathal Mac an Bheatha / Unsplash Smårollingen i barnehagen, den syke eller den pleietrengende kan ikke ivareta seg selv. De er utlevert i andre menneskers makt på en helt annen måte en kunden i klesbutikken, skriver artikkelforfatteren. Foto: Cathal Mac an Bheatha / Unsplash

I spalten «Signert» i Klassekampen den 30. juni antydet jeg at Kristin Clemet polariserer den politiske debatten når hun ikke anerkjenner argumentene mot profittmotivert styring av felles velferdstjenester. I stedet for å drøfte argumentene som legitime, stemplet hun dem nylig i Aftenposten som uttrykk for en lite saklig og destruktiv «anti-næringslivsvind».

I sitt svarinnlegg 3. juli gjør Civitas leder lite for å avkrefte dette inntrykket. I stedet deler hun ut karakteristikker som «lavmål» og «oppsiktsvekkende usaklig». Jeg vil derfor forsøke å klargjøre det sentrale argumentet og gå inn på noen punkter hvor Clemet faktisk svarer.

Smårollingen i barnehagen, den syke eller den pleietrengende kan ikke ivareta seg selv. De er utlevert i andre menneskers makt på en helt annen måte en kunden i klesbutikken. Faren ved å slippe løs aktører med kommersielle motiver i slike virksomheter, er at eiernes krav om å kutte kostnader og øke profitten kommer på kant med det som er faglig og etisk riktig av fagfolk å gjøre overfor individer som ikke kan forventes å ivareta sitt eget beste.

Smårollingen i barnehagen, den syke eller den pleietrengende kan ikke ivareta seg selv. De er utlevert i andre menneskers makt på en helt annen måte en kunden i klesbutikken.

Denne bekymringen deles av tidligere politiker i Riksdagen for Høyres svenske søsterparti Moderaterna, Anne Marie Pålsson. Hun påpeker at mens kommersielle aksjeselskap i jaget etter gevinst bør «ekskludere ulønnsomme prosjekter og ulønnsomme kunder», så er velferdsstaten «bygget på det motsatte». Derfor er komplekse velferdstjenester med sårbare brukere, i sin natur, uegnet for å underlegges styring påvirket av profittmotivet.

Dette er det sentrale argumentet. Mitt poeng er ikke at Kristin Clemet må være enig. Det er at hun bør anerkjenne at argumentet er legitimt og relevant, i stedet for – demagogisk – å stappe det i sekken for destruktivt hat mot «næringslivet».

I mitt innlegg nevnte jeg dødsfallet til 76 år gamle Åge Kristiansen i Moss, der Norlandia satte av bare seks minutter til gjenopplivning ved hjertestans og lot ham ligge alene og dø inntil ambulansen kom. Dette skjedde ikke lenge etter at eierne tok 102 millioner skattekroner som utbytte fra Norlandia Care. Til tross for at Høyre liker å snakke om respekt for individets verdi, avviser Clemet Åges tragiske skjebne som «anekdoter og synsing» fra min side.

 Til tross for at Høyre liker å snakke om respekt for individets verdi, avviser Clemet Åges tragiske skjebne som «anekdoter og synsing» fra min side.

Men det er ikke grunnløs synsing, når jeg skriver at vi er mange som «tror profittmotivets press i retning lav og billig bemanning kan øke faren for hastverk og feil». Norlandia-konsernet har hatt en lang historie med samme tema, helt siden VG i 2003 trykket dagboknotatene til pasienten Solveig ved Norlandia-hjemmet Risenga. Det utløste en skandale der flere av sakene Fylkeslegen måtte undersøke hadde endt med pasientenes død.

Hva med Norlandia-beboeren i svenske Vaxholm, i 2013, som falt og ble liggende ensom på gulvet fra ti om kvelden til seks om morgenen, selv om hun ringte med alarmen? En anekdote? Norlandia sparer penger på lav bemanning, noe som førte til kritikk fra myndighetene i Örebro i 2014, fordi eldre ble etterlatt uten personale nattestid da tre avdelinger og 24 pasienter ble passet av to ansatte. Demente pleietrengende i Kalmar fikk mer farmasøytisk beroligende, som kompensasjon for mindre bemanning. Noen ble liggende i sin egen avføring.

I Civitas verden er visst dette bare «anekdoter». For mange av oss, er det alvorlige hendelser som burde mane tilhengerne av profittmotivert eldreomsorg til ettertanke. Burde kanskje de 102 millioner skattekronene vært brukt til å bemanne eldreomsorgen framfor å hentes som utbytte av eiere som allerede er blitt milliardærer på privat profitt fra felles velferdsbudsjetter?

Burde kanskje de 102 millioner skattekronene vært brukt til å bemanne eldreomsorgen framfor å hentes som utbytte av eiere som allerede er blitt milliardærer på privat profitt fra felles velferdsbudsjetter?

Mitt innlegg nevnte faren for at kommersielle velferdsvirksomheter, som bygger mye av legitimiteten for sin politiserte forretningsmodell på brukerundersøkelser, styrer ressurser inn mot det som er mest synlig for dem som krysser av på undersøkelser – foresatte og pårørende. I verste fall kan slik fasadepussing stjele ressurser fra det som virkelig, men mindre synlig, hever kvaliteten. Clemet kommenterer ikke problemstillingen. I stedet velger hun … å skryte av private barnehagers brukerundersøkelser.

Selektivt, vel å merke. Clemet glemte i sitt innlegg å opplyse at begrepet «privat» barnehage i Utdanningsdirektoratets foreldreundersøkelse inneholder både de kommersielle aktørene, som striden står om, og de ideelle, som striden ikke står om. Dette gjør undersøkelsen per definisjon uegnet til å opplyse det vi diskuterer: hvordan profittmotivet påvirker virksomheten. Hun glemmer også å nevne det åpenbare metodeproblemet at undersøkelsen er frivillig for den enkelte barnehage.

Endelig unnlater Clemet å nevne at det som særlig trekker opp resultatet for private (altså inkludert ideelle) barnehager ikke er pedagogiske kvaliteter, men lokalene og mattilbudet. Lokalene vil nødvendigvis være nyere i snitt hos private, da mange kommersielle barnehager er et nytt fenomen. Når det gjelder maten, kan den være finansiert med over 8000 kroner i årlig foreldrebetaling. Denne veien til kvalitet er sikkert farbar for mange på Civitas kant, men det er altså privatiseringens og ulikhetens vei. For øvrig har kommunale barnehager høyere voksentetthet og kompetanse.

Alt dette bør være relevante fakta og argumenter i en opplyst debatt om velferdsprofitørenes rolle i Norge. Hvorvidt Kristin Clemet kan forholde seg saklig til dem, gjenstår å se.

En kortere versjon av dette innlegget sto på trykk i Klassekampen den 2. august 2018.