Krisereprise

PMLysestøl foto

Det finnes forskere og politikere på ytterste høyre fløy som fortsatt tror at hardere innsparinger er veien ut av krisa. Fire år med krisepolitikken i USA, Europa og OECD-området ellers, har stort sett bare ført den økonomiske utviklingen fra vondt til verre. I landene hvor krisa har rammet hardest, har utviklingen vært katastrofal. I Hellas har arbeidsløsheten økt med 100 prosent fra 2010 til 2012 og i Spania er den økt med 25 prosent.

Asle Toje er en av dem som i Norge ikke har forstått de makroøkonomiske realitetene. I Dagens Næringsliv 20.10.12 skriver han: «I stedet for å ta opp kampen med de mektige fagforeningene og redusere offentlig sektor tok velferdsstatene opp statslån for å dekke budsjettunderskuddet».

Nå har heldigvis de fleste i fagøkonommiljøene forstått det Toje ikke forstår, at innsparingspolitikken ikke er løsningen, men problemet.

Nå har heldigvis de fleste i fagøkonommiljøene forstått det Toje ikke forstår, at innsparingspolitikken ikke er løsningen, men problemet. De bekymrer seg for den økonomisk–politiske situasjonen og de er bekymrer for kapitalismens framtid.

Forskere i Statistisk Sentralbyrå skriver i Økonomiske analyser 4/2012: «Den økonomiske veksten hos Norges handelspartnere har avtatt markert i 2012 og er nå meget lav». Om hvorfor det ikke settes inn effektive virkemidler skriver de: «Politiske forhold synes å være til hinder for innføring av endringer som kan bidra til annet enn kortsiktige løsninger som gjør at utviklingen hangler videre».

Utviklingen «hangler videre» med store sosiale konsekvenser for millioner av innbyggere i nesten alle kapitalistiske land.

Utviklingen «hangler videre» med store sosiale konsekvenser for millioner av innbyggere i nesten alle kapitalistiske land. Forskerne i SSB etterspør trolig en mer langsiktig politikk basert på aktiv finanspolitikk og strengere reguleringer av finanssektoren.

FNs publikasjon World Economic and Social Survey, skrev i 2010-utgaven at det har skjedd store endringer i verdensøkonomien som utfordrer den økonomiske politikken. De går så langt som å påstå at vi står ved et «vannskille i historien». Det er særlig de store strukturelle endringene som har skjedd i verdensøkonomien det skrives om, der kapitalismens kjerneområder er i tilbakegang, mens en stadig større del av veksten skjer i de nye markedsøkonomiene, de såkalte BRIICS-landa[1].

«Kapitalisme i sin nåværende form passer ikke lenger til den verden som omgir oss. Vi har feilet i å lære av finanskrisen fra 2009»

Det siste eksempelet på kritiske uttalelser til innstrammingspolitikken jeg vil ta med her, kom i innledningsforedraget til professor Schwab, på toppmøtet i World Economic Forum i Davos i januar 2012. Her sa han blant annet: «Kapitalisme i sin nåværende form passer ikke lenger til den verden som omgir oss. Vi har feilet i å lære av finanskrisen fra 2009». Professor Schwab påviste hvordan kapitalismen vulgariseres til kortsiktig spekulasjonsøkonomi, mens nye maktsentra, som Kina, utvikler en kapitalisme basert på langsiktig planlegging og statskapitalisme.

Det er liten tvil om at forskere som kommer med den typen kritiske kommentarer ønsker en videreutvikling av kapitalismen. Men de er bekymret for konkurranseevnen til vestlig kapitalisme. Og de er kritiske til å basere den økonomiske politikken på den nyliberale modellen.

Jeg vil gå lenger enn bare å advare mot mer av det samme for framtida. Etter min mening er det nettopp den nyliberale økonomiske politikken som har lagt grunnlaget for at verdensøkonomien er inne i sin alvorligste økonomiske krise til nå. Dette vil jeg argumenter for videre i dette innlegget.

Velferdsstatens gullalder
Som Karl Marx, og seinere J. M. Keynes påviste, er det en grunnleggende motsetning i markedsøkonomien mellom arbeid og kapital som fører til regelmessige lavkonjunkturer og økonomiske kriser. Det som igjen og igjen er problemet er at mengden av produkter som tilbys, øker langt sterkere enn den kjøpekraften som skal til for å kjøpe produktene. Under bestemte politiske forhold og gjennom politiske tiltak kan denne motsetningen dempes og kriser unngås. En slik «unntaksperiode» var de første 20-25 årene etter andre verdenskrig.

fra midt på 50-tallet til midt på 70-tallet, økte den offentlige sektorens utgifter fra 27 prosent av BNP til 47 prosent

I Norge var dette perioden hvor velferdsstaten ble bygd opp. I løpet av en tjueårsperiode, fra midt på 50-tallet til midt på 70-tallet, økte den offentlige sektorens utgifter fra 27 prosent av BNP til 47 prosent. Markedet, som tidligere var avhengig av etterspørselen fra private sektor, fikk nå en stor aktør i tillegg, offentlige sektor, som stadig kjøpte mer varer og tjenester fra en raskt voksende produksjonssektor. Dette bidro til stabilisering av markedene.

årene mellom 1945 og 1965 var de mest stabile i nyere norsk historie

I 1965 oppsummerte forskningssjef Odd Aukrust i Statistisk Sentralbyrå at årene mellom 1945 og 1965 var de mest stabile i nyere norsk historie (Aukrust, Odd (1965): Norges økonomi etter krigen). For Norges del varte denne stabiliteten til 1981-82. Det var ikke bare en voksende offentlig sektor som bidro til høy etterspørsel og økonomisk vekst. Også betydelig lønnsvekst bidro til økt etterspørsel.

Et av Keynes viktigste poeng var at lav konsumtilbøyelighet førte til at når de rike fikk økende inntekt ble ikke dette brukt til å kjøpe, men til sparing (Keynes, J.M (1946): The general theory of employment interest and money.London: Macmillan s.31). Og motsatt, når vanlige lønnsmottakere fikk økt kjøpekraft, ble dette umiddelbart brukt til kjøp av varer og tjenester.

Mens de 0,5 prosent rikeste fikk 10 prosent av inntektene i 1935 var andelen redusert til 3 prosent i 1985

Denne skeivfordeling av inntekt var i følge Keynes en av årsakene til krisen på 30-tallet. En omfordeling av inntekt, fra de som hadde mye til lønnsmottakere flest, ville virke stabiliserende på økonomien. En slik omfordeling skjedde i Norge i løpet av de første 30 årene med velferdskapitalisme. Mens de 0,5 prosent rikeste fikk 10 prosent av inntektene i 1935 var andelen redusert til 3 prosent i 1985 (NOU 2009: 10).

Bankene skulle tjene realøkonomien og ble underlagt strenge reguleringer.

Også innen penge- og kredittpolitikken, skjedde det store endringer. I 1949 sendte Norges Bank et brev til bankforeningen der de pekte på at bankene måtte «la samfunnsøkonomiske, og ikke rent privatøkonomiske synsmåter være avgjørende for sine disposisjoner» (Aukrust, Odd (1965): Norges økonomi etter krigen, s.285). Bankene skulle tjene realøkonomien og ble underlagt strenge reguleringer. I tillegg fikk vi Statens Husbank og andre statsbanker som styrte kreditten til prioriterte områder av økonomien. Utlån fra statsbankene ble 13-doblet mellom 1962 og 1982 (SSB: Historisk Statistikk).

30 år med nyliberal økonomisk politikk
Denne historien er viktig å ha med seg når vi skal prøve å forstå dagens finanskrise. Det som har skjedd i perioden 1980-2008, er historien om en kapitalisme som vendte ryggen til alle positive lærdommer fra de «stabile årene». I stedet for å styrke etterspørselssiden i økonomien og forsøke å regulere økonomien etter en plan, har regjering etter regjering bøyd av for presset fra de store transnasjonale selskapene, og gjort det de kan for å styrke tilbudssiden.

Regjeringenes argument for en slik politikk var behovet for å styrke næringslivets konkurranseevne. Denne politikken er gitt en teoretisk overbygning med ny-klassisk økonomisk teori. Teoriene er utviklet i USA, særlig innenfor den såkalte «Chicagoskolen», og satt ut i livet, først i USA, så av Margaret Thatchers regjering i England og resten av markedsøkonomiene (Lysestøl, P. M og R. Eilertsen (2001): Den nyliberale revolusjonen. Oslo: De facto).

Årsakene til det politiske presset fra næringslivet var flere. For det første kraftig vekst i de store transnasjonale selskapene. En økende tendens til at noen få storkonsern dominerte nasjonale markeder og verdensmarkedet. Jo større utenlandsengasjement de hadde, jo viktigere ble deres evne til å konkurrere ut andre store. Veksten i utenlandsinvesteringer startet så vidt rundt 1980, men tok av fra 90-tallet. Den veldige veksten i storselskaper og den økende kampen om et stadig strammere verdensmarked, er etter min mening hovedårsaken til omleggingen av den økonomiske politikken i nyliberal retning.

Mens alt ble gjort for å stimulere produksjonen ved skattekutt, reduserte lønnsutgifter og lett tilgang på kreditt, var baksiden av medaljen at veksten i innenlandsk etterspørsel i de store markedsøkonomiene ble redusert.

Den tilbudssideorienterte politikken satte i gang en prosess som vi nå vet fikk katastrofale følger. Mens alt ble gjort for å stimulere produksjonen ved skattekutt, reduserte lønnsutgifter og lett tilgang på kreditt, var baksiden av medaljen at veksten i innenlandsk etterspørsel i de store markedsøkonomiene ble redusert.

I USA sank reallønna med over 16 prosent fra 1973 til 1995. De rike gjenvant sine posisjoner. Også i Norge snudde inntektsfordelingen i favør av de rike. De 0,5 prosent rikeste, som hadde fått redusert sin inntektsandel fram til 90-tallet, gjenvant nå sine posisjoner. I år 2000 hadde de 0,5 prosent rikeste igjen 10 prosent av de samlede inntektene i landet, den samme andelen som i 1935.

I Norge ble skatten på overskudd i aksjeselskap i 1992 senket fra 50,8 til 28 prosent

Innenfor hele OECD-området ble det gjennomført store kutt i skatten på bedriftenes overskudd. I land som Tyskland, England og Frankrike ble selskapsskattene på overskudd senket fra over 50 prosent til vel 30 prosent. I Norge ble skatten på overskudd i aksjeselskap i 1992 senket fra 50,8 til 28 prosent (Skarstein, R (2008):Økonomi på en annen måte. Oslo: Abstrakt forlag s.240).

Gradvis gikk en mindre del av verdiskapingen til å dekke offentlige utgifter.

Skatteletter førte til redusert vekst i inntektene til den offentlige sektoren. I tillegg ble viktige områder av den offentlige sektoren privatisert. Gradvis gikk en mindre del av verdiskapingen til å dekke offentlige utgifter. I Norge sank de offentlige utgiftenes andel av BNP fra 54 prosent i 1994 til 41 prosent i 2008, det året finanskrisen kom som et sjokk på regjeringer og økonomiske eksperter.

Sjelden har en høyt respektert forsker tatt så feil!

Den nyliberale revolusjonen var langt på vei en gjentagelse av det Keynes hadde advart mot i sitt store arbeid, publisert i 1936. Men makteliten snudde det døve øret til all kritikk. I 2003 erklærte Robert Lucas Jr., mottaker av Sveriges Riksbanks økonomipris til minne om Alfred Nobel og toneangivende økonomiteoretiker, at de nyliberale økonomene hadde «temmet de økonomiske krisene» (Krugman, P (2008): The Return of Depression Economics – and the crises of 2008.London: Penguin Books s.9). Sjelden har en høyt respektert forsker tatt så feil!

Utveier for kapitalismen
Omleggingen til nyliberal politikk skjedde på 1970- og 80-tallet. Selv om det var tallrike regionale kriser i de neste 30 årene, var perioden som helhet preget av vekst for de fleste markedsøkonomiene. Hvorfor tok det så lang tid før den nyliberale politikken førte til økonomisk krise? Dette spørsmålet tok også de marxistiske økonomene Baran og Sweezy opp i boka Monopoly Capital allerede i 1966.

Til forskjell fra den gangen har offentlig sektor nå blitt bygd ned og ikke opp.

Verdensøkonomien hadde da vært inne i en krisefri oppgangsperiode på over 20 år. I boka trekker de fram en rekke «krisedempende faktorer». Først og fremst dreier det seg om tiltak som reduserer kapitalakkumulasjonen. Store deler av merverdien brukes til krigsopprustning, oppbygging av en offentlig sektor og investeringer i en stadig større ikke-produktiv tjenesteytende sektor. Til forskjell fra den gangen har offentlig sektor nå blitt bygd ned og ikke opp. Likevel har andre forhold hatt den samme krisedempende effekten. Det er særlig tre faktorer som har spilt en slik rolle:

Den første er ekspansjonen til de store transnasjonale selskapene inn på nye markeder i land hvor markedsøkonomien enda var lite utviklet, som Kina, India, Brasil og Russland. Dette var land med stor økonomisk vekst som nå åpnet sine markeder for utenlandsk kapital. Tall publisert av FN viser at mellom 1990 og 2007 økte direkte utenlandsinvesteringer i verdensøkonomien 50 ganger.

I Norge økte husholdningenes gjeld fra 850 milliarder kroner i år 2000 til 2200 milliarder 10 år seinere

Den andre årsaken er den veldige veksten i kredittfinansiert etterspørsel. I USA var private sektor sin gjeld i 1970 på størrelse med landets BNP. I 2008 hadde den økt til tre ganger BNP. I Norge økte husholdningenes gjeld fra 850 milliarder kroner i år 2000 til 2200 milliarder 10 år seinere (SSB). Også den offentlige sektorens gjeld økte fra år til år. I land som Italia og Hellas hadde den offentlige gjelden passert 100 prosent av BNP alt tidlig på 90-tallet.

Gjennom disse «utveiene» hadde kapitalismen ekspandert på kunstig åndedrett i flere tiår.

Den tredje faktoren er krigen mot terror som gjorde fortsatt militær ekspansjon mulig selv om den kalde krigen var over. Den anerkjente økonomen Joseph Stiglitz viser i ei bok som nylig kom ut at krigen i Irak har kostet USA nesten 20 000 milliarder norske kroner. Andre har beregnet at krigen i Afghanistan har kostet om lag 70 prosent av Irakkrigen, for USA  ca. 10 – 15 000 milliarder (Wikipedia: Financial cost of the Iraq war). Bare de amerikanske utleggene tilsvarer mer enn 30 norske statsbudsjett i løpet av en 10-årsperiode! Gjennom disse «utveiene» hadde kapitalismen ekspandert på kunstig åndedrett i flere tiår.

I 2008 sprakk boblen. Gradvis hadde «utveiene» blitt oppbrukt. Verdensmarkedet var blitt trangere på grunn av økende konkurranse fra Kina og andre BRIICs-land. Videre kredittekspansjon var umulig som følge av manglende betalingsevne og økende risiko ved utlån. Det ble heller ikke lenger mulig å øke militærbudsjettene fordi krigen mot terror hadde ebbet ut.

Kostnadene er betalt av millioner av arbeidsløse og fattige i USA, Europa og andre markedsøkonomier.

Overproduksjonskrisen og ei verdensomspennende finanskrise var et faktum. Bare takket være enorme statsfinansierte redningsaksjoner har verdensøkonomien vaklet videre. De fleste storbanker og storselskaper er foreløpig berget. Kostnadene er betalt av millioner av arbeidsløse og fattige i USA, Europa og andre markedsøkonomier.

Tross de økonomiske realitetene forsvarer makteliten i EU og USA fortsatt nyliberal innsparingspolitikk. Det er mulig det finnes politikere som tror dette til sist vil føre til økonomisk oppgang. Men det som imidlertid er sikkert er at politikken som føres av de enkelte maktsentraene er et ledd i en økonomisk krig hvor kampen dreier seg om å sikre en størst mulig del av verdensmarkedet for sine transnasjonale selskaper, uansett hvilke virkninger det har for den nasjonale økonomien og folks levekår.

I denne krigen er et av regjeringenes beste våpen kostnadsreduksjoner for å styrke konkurranseevnen. Dette gjør regjeringene til tross for at de vet at det var denne politikken som førte til finanskrisa i 2008 og fikk et så ødeleggende utfall.

Innledningsvis viste jeg til en rekke økonomiske fagmiljøer som i dag er sterkt bekymret for kapitalismens fremtid. Jeg tror bekymringen er helt berettiget. Det er liten grunn til å tro at dagens politiske regimer vil finne nye utveier for kapitalismen som fører til ny langvarig oppgang.

Deler av denne artikkelen er publisert i Samfunnsøkonomen 7/2012


[1] BRIICS-landa er: Brasil, Kina, India, Indonesia, Russland og Sør Afrika. Disse har alle betydelig økonomisk vekst og har 46 prosent av verdens befolkning.