Kriser i syklus

I slutten av oktober kom den amerikanske journalisten Lorena Hickok over det som etter alle solemerker var en politisk skandale omkring banklån til bønder. Det som hadde skjedd, var følgende: Få år før finanskrisen brøt ut dannet en gruppe lokale banker, med J. P. Morgan i spissen, the Agricultural Credit Corporation. Denne ga lån til bønder så de kunne investere i bygg og infrastruktur, rundt fem millioner dollar ble lånt ut. Da børsene kollapset bare to år senere, falt verdien av eiendommene med opptil 75 prosent av låneverdien. To av utlånerne, banker i byene Minneapolis og St. Paul, overbeviste de andre aksjeeierne om at lånene ikke kunne betales tilbake, og kjøpte de råtne lånene under navnet Twin City Group for 5000 dollar. Deretter satte de i gang en kampanje for å få på plass en statlig utlånsordning til fattige bønder, en ordning som fikk navnet the Regional Agricultural Credit Corporation. I denne statlige banken søkte bøndene om refinansiering av lånene sine, med takst fra før krisa brøt ut. Bak bordet i den statlige banken satt John W. Barton, en mann med interesser i Twin City Group, som derfor tjente gode penger på at bøndene tok ut lån de ikke kunne betjene, en gang til. På kort tid hadde bankene tjent fem millioner dollar på gjelda de kjøpte for 5000, lød ryktene. Hvis dette stemte var privat gjeld på snedig vis overført til det offentlige, og det ville føre til stor misnøye blant bøndene og mer mistro til Washington.

New Deal-politikken var omtrent det motsatte av dagens kutt- og innstrammingspolitikk fra EU.

Dette er bare en av mange skandaler i kjølvannet av finanskrisen, lignende historier har florert i verdenspressen de seneste årene. Men før du begynner å sjekke i nettavisene etter hvordan det gikk, kan jeg avsløre at dette skjedde under forrige store finanskrise: Hickok kom over historien i slutten av oktober 1933. Hun skrev heller ikke skandalen ned for pressen, men i et diskré brev til sin sjef, Harold Hopkins, lederen for Federal Emergency Relief Administration (FERA) under Roosevelt-administrasjonen.

Journalister i statstjeneste
Det sies at historien gjentar seg, og at finanskrisene ikke er noen unntak fra regelen under kapitalismen. På tross av at ingen kunne forutse krisa som rammet oss rundt 2008, virker tegnene vi har lest om i ettertid så åpenbare at det nærmest er utrolig. Tilsvarende: leser vi om forrige store finanskrise i vesten, børskrakket i 1929 som vi hoderystende lærte om på skolen, virker det enda merkeligere at så lite er lært. Da som nå endrer situasjonen seg over natta, og bankene forsøker å dytte gjelda si over på det offentlige. Trass i likhetene, er likevel forskjellene mest tankevekkende. For sammenligner vi finanskrisen i USA for 80-85 år siden med dagens krise, er dette det første vi ser: hvor lik den er i forløp, og hvor ulikt den ble møtt av myndighetene. New Deal-politikken var omtrent det motsatte av dagens kutt- og innstrammingspolitikk fra EU. En annen forskjell er at der dagens krise rapporteres av journalister i ulike medier, ble mye av krisa på 30-tallet dekket av journalister på oppdrag fra myndighetene selv. Roosevelts Farm Security Administration (FSA) sendte ut fotografer som tok rundt 2500 bilder av krisas virkning på landsbygda, mens nevnte Harold Hopkins sendte Hickok og etter hvert flere kolleger ut i felten for å finne ut av «the state of the nation». Dette har inspirert dokumentarfotoprosjektet Sea Change, der tretten ledende europeiske fotografer i løpet av de siste to årene har dokumentert krisa i Europa i dag ved å ta like mange bilder som FSA-fotografene gjorde på 1930-tallet. Sea Change kommer som bok og en vandreutstilling, og åpner på Litteraturhuset i Oslo 12. januar med foredrag og samtaler i fire dager.

Det er vanskelig å se for seg Angela Merkel samle Tysklands beste journalister og sende dem ut for å fortelle om hvordan det er å være arbeidsledig og hva folk ønsker seg fra framtiden og myndighetene.

Journalister i statstjeneste er et interessant fenomen: På den ene siden jobbet de for myndighetene og har blitt anklaget for å spre propaganda (fotografene) og bedrive spionasje (journalistene), på den andre siden ligger det i oppdraget en genuin interesse i å forstå hvordan vanlige folk har det. Journalistikken på 30-tallet, både i medier og interne rapporter til Washington, forteller om arbeidsledighet, folk som blir kastet ut av husene sine, om fabrikker som legges ned, om arbeidere som er redd for å miste jobben, særlig om de blir med i en fagforening, om for lite mat, for lite medisiner og for lite kull til å varme husene med. Alt dette gjelder for dagens kriserammede områder i Europa og USA, slik vi får det rapportert i ulike medier. Men dagens myndigheter virker mindre interessert i å lytte. Det er vanskelig å se for seg Angela Merkel samle Tysklands beste journalister og sende dem ut for å fortelle om hvordan det er å være arbeidsledig og hva folk ønsker seg fra framtiden og myndighetene. Selv om amerikanske myndigheter også kan ha hatt kontroll som et motiv, framstår rapportene fra journalister på statsoppdrag under depresjonen i USA som engasjerte, innsiktsfulle og svært interessante dokumentasjoner av et land i kjølvannet av en stor finanskrise.

Brev og noveller
Han som sendte journalistene ut, Harold Hopkins, var en av president Franklin D. Roosevelts mest betrodde menn og en «civil servant» i ordets mest bokstavelige forstand. Han hadde allerede fått sitt eget statistikkbyrå for å koordinere innsatsen til Relief-programmet, men klaget raskt over å drukne i fakta og mente han også trengte historier og samtaler. Lorena Hickok ble første statsjournalist, da hun var blitt nær venn med – og innledet et forhold til – førstedame Eleanor Roosevelt, og dermed hadde vanskelig for å jobbe som uavhengig journalist i tradisjonelle medier. Da Hickok mot slutten av 1934 returnerte utslitt til Washington, bestemte Hopkins seg for å sende ut 15 nye etterforskere. De var journalister, økonomer og forfattere, alle valgt ut for sin evne til å lytte til andre, håndtere fakta raskt og skrive ned det de fant enkelt og forståelig. Den yngste blant disse var den 25 år gamle journalisten Martha Gellhorn, som senere ble en verdensberømt krigsreporter. Fra depresjonsdekningen i 1934 til USAs invasjon av Panama i 1989, var hun tilstede og rapporterte fra så godt som alle store konflikter i verden. Gellhorn var også gift med Ernest Hemingway i krigsårene, de ble et par da de begge dekket den spanske borgerkrigen i Barcelona.

Fabrikkeierne presset lønna ned til minstelønn, økte arbeidstempoet, sparket folk involvert i fagforeningsarbeid og presset arbeiderne til å motta mindre enn de hadde krav på.

Av Hopkins ble Gellhorn sendt til Nord- og Sør-Carolina og New England, områder kjent for sin tekstilproduksjon, iført nyeste Parismote hun hadde fra et tre år langt opphold i Europa. I hatt med fjær, kjoler festet med brosjer og et tykt lag av mascara vandret hun rundt i slumområder og intervjuet arbeidsgivere, fagforeningsledere, arbeidere, arbeidsledige, ansatte i Relief-programmet og lokale politikere, før hun satte seg ved skrivemaskinen og skrev brev til Washington om natta. I Roosevelt-arkivet i New York finnes det sju brev ført i pennen av henne, fra 5. november 1934 til 25. april 1935, altså for 80 år siden. I 1936 ga hun ut boka «The trouble I’ve seen», som inneholder fire lange noveller basert på hennes erfaringer i felten. De handler om livet til en fattig, eldre kvinne og hennes familie som forsøker seg som gårdbrukere under Roosevelts Rural Rehabilitation-program, to streikende fagforeningsmenn, unge i etableringsfasen og en liten jente som hjerteskjærende nok begynner å prostituere seg i en alder av ti år, noe Gellhorn selv hadde sett. Boka ble omtalt som årets litterære sensasjon, og satte henne på forsida av The Saturday Review of Literature. Sammen utgjør de to ulike rapportene fra Gellhorn, brevene til Hopkins og boka, svært forskjellige og unike bilder på livet til vanlige mennesker etter en finanskrise, et liv som har blitt brått forandret og hvor folk har det vanskelig med å komme seg på bena igjen. De andre journalistene Hopkins sendte ut leverte også svært fasinerende rapporter som beskriver et lignende bilde, men med ulike lokale variasjoner, og to andre skrev også bøker basert på sine opplevelser og nedtegnelser.

Et ekstraordinært rot
I brevene unnskylder Gellhorn stadig at hun har så dårlige nyheter, og de tegner vitterlig et dystert bilde. Menneskene som mottar relief, altså ledighetstrygd, bor gjerne i slumområder i trange hus som blir iskalde om vinteren. Folk mangler klær, oppvarming, mat og arbeid. Sykdommer som syfilis og tuberkulose spres, barna er underernærte, skolene dårlige og utdanningsnivået lavt. Menneskene er apatiske og slitne, mener Gellhorn, som ikke ser noen tegn til sosiale opprør, folk har fortsatt stor tro på presidenten. Noen steder fungerer hjelpeapparatet godt, på tross av å være overbelastet, andre steder blir det blandet inn i korrupsjon og lokale maktkamper. De arbeidsledige har det vanskelig, og særlig i «The trouble I’ve seen» går det fram hvor langt det sitter inne å ta imot hjelp, særlig for mennenes del. Derfor var også de fleste ansatte i Relief-byråkratiet kvinner. Mens mennene var ute og drakk, lette etter jobb og drev rundt i desperasjon, gikk sosialarbeiderne hjem til deres mer pragmatisk anlagte koner og sørget for at familien fikk litt mat og klær til barna. Mye av New Deal-politikken ble slik håndtert fra kvinne til kvinne, og kvinnene kom også styrket ut av depresjonen, blant annet ble det anerkjent at de trengte egne penger uavhengig av menn.

«It is probable — and to be hoped — that one day the owners of this place will get shot or lynched.»

For folk med arbeid var det til tider enda verre. Dette fordi de kunne tjene mindre enn relief-støtten og bare få jobb deler av året eller deler av uka. Tekstilfabrikkene som fortsatt var i drift var det bare halvveis, når bestillinger var inne. I tillegg presset fabrikkeierne lønna ned til minstelønn, økte arbeidstempoet, sparket folk involvert i fagforeningsarbeid og presset arbeiderne til å motta mindre enn de hadde krav på. En ung kvinne som jobbet på en skofabrikk forteller Gellhorn at hun tvinges til å stemple inn at hun har jobbet 24 timer når hun i realiteten har jobbet 40. Arbeidsgiver hevder det skal kompensere for at hun er så treig, men sannheten er at tempoet i fabrikken er skrudd kraftig opp. Hun må jobbe med disse betingelsene, eller slutte. I et brev fra Nord-Carolina datert 19. november 1934, skriver Gellhorn:

«A sense of insecurity grows; these workers fear hunger and cold; fear the loss of jobs or the shutting down of the mill. The labor troubles add to this state of fear; it is really an extraordinary mess. When I go into workers homes to talk to them, it takes some time before they will trust me; dare to say that they are union men; dare to discuss their problems. They live in terror of being penalized for joining unions; and the employers live in a state of mingled rage and fear against this imported monstrosity: organized labor.»

I et brev fra uka før, datert 11. november, legger hun enda mindre i mellom når hun skriver om fabrikkeiere som tvinger sine ansatte til å kjøpe mat og leie hus av dem, til blodpris: «It is probable — and to be hoped — that one day the owners of this place will get shot or lynched. Their workers resemble peons I have seen in Mexico, who are eaten away by syphilis and pulqué».

En ung mann i Sør-Carolina i 1935 forteller Gellhorn at det tar mellom tre til seks måneder å gi opp og slutte å lete etter en jobb, mitt inntrykk er at samme tidsspenn gjelder i Sør-Europa i dag.

Arbeidspress tilbake
Selv om dette høres ekstremt ut, er det her krisa for 80 år siden ligner mest på dagens krise i Europa. USA og Europa har ikke lenger slumbyer hvor sykdom spres som et resultat av finanskrisa, men det finnes flere tusen som mangler mat og medisiner. Og den samme utnyttelsen av arbeidere, usikkerheten i forhold til jobb, press mot fagorganiserte og lønninger eksisterer og har, da som nå, blitt forsterket av krisa. Jeg jobber selv med et bokprosjekt om unge rammet av finanskrisa, og har intervjuet mange i Sør-Europa med lignende historier som Gellhorns informanter. En spansk journalist jeg snakket med sluttet en dag å få lønn, men ble forventet å jobbe videre likevel. En ung spanjol i Firenze hadde søkt på hundrevis av jobber etter å ha blitt arbeidsledig av nedskjæringer, og fikk aldri så mye som et intervju. En gresk kvinne i slutten av 20-åra tjente så lite i dyrebutikken der hun jobbet at hun ikke var i nærheten av å kunne flytte hjemmefra og starte et eget liv. Det gjaldt også alle hun kjente som hadde jobb. En ung mann i Sør-Carolina i 1935 forteller Gellhorn at det tar mellom tre til seks måneder å gi opp og slutte å lete etter en jobb, mitt inntrykk er at samme tidsspenn gjelder i Sør-Europa i dag. Det alle jeg intervjuet hadde til felles, var at de hadde mistet troen på framtida og lengtet vekk til noe bedre, uten mye håp om at det ville skje. Gellhorn noterer seg stadig det samme, hun er fortvilet på vegne av alle hvis liv står stille, og avslutter et brev med å hevde at dette er en passende tid for en krig, siden det finnes så mange unge menn som ikke har noe annet å gjøre enn å bli skutt.

Den største likheten vi finner mellom Gellhorns rapporter og dagens finanskrise, er nok den håpløse situasjonen til mange unge mennesker.

Venting på ingenting
Gellhorn har ikke bare galgenhumor, men også meninger som virker ekstreme i dag. Selv om hun har en stor kjærlighet for dem hun intervjuer, og et tilsvarende raseri mot de som utnytter dem, mener hun også at mange av de fattige er ganske dumme. Dette gjelder både helt bokstavelig, da hun noterer innavl og sinnssykdommer, men også ved at hun mener at folk ikke vet stort, sliter med å greie seg selv og ikke minst får for mange barn. Gang på gang understreker hun viktigheten av ikke bare familieplanlegging, men også sterilisering. Dette virker svært dømmende, men det er mulig å forstå hennes oppgitthet over familier med et tosifret antall barn som ikke kan ta vare på noen av dem. Om en 26 år gammel mor med seks barn skriver hun tørt: «Apparently the instinct of self-preservation is not very developed in the working class American». Gellhorn står likevel fullt og helt på folks side, noe som til slutt ga henne sparken. Opprørt over all uretten hun hadde sett, oppfordret hun en gruppe menn i et statlig arbeidsprogram til å knuse et vindu i det lokale Relief-kontoret, etter at de var blitt utnyttet av en mafia-lignende arbeidsleder. Omtalt som en farlig kommunist ble hun kalt tilbake til Washington våren 1935. Gellhorn hadde likevel ikke falt helt i unåde, for Eleanor Roosevelt inviterte henne til å bo i det hvite hus, hvor hun begynte å skrive «The trouble I’ve seen».

Den største likheten vi finner mellom Gellhorns rapporter og dagens finanskrise, er nok den håpløse situasjonen til mange unge mennesker som ønsker å starte livet sitt, men ikke ser hvordan det skal være mulig. Det var også disse Gellhorn var mest bekymret for, og denne observasjonen fra Rhodes Island i desember 1934, sier mye om det verste med de gjentakende finanskrisene: «These young men and girls who sit about the home waiting for nothing at all, are the greatest single tragedy in this whole mess».

Denne teksten er også publisert i Klassekampens Bokmagasinet 10. januar 2015.

  • Lab Roy

    Jeg har forstått det slik at krisen på 1930 tallet skyldtes at USA ikke klarte å omstille seg fra jordbruksøkonomi til industriøkonomi med den masseflytting av bønder inn til byene som dette innebar. Bruk av traktorer og maskiner i jordbruket undergravde lønnsomheten i jordbruket samtidig som fattige bønder ikke lenger hadde råd til å flytte inn til byene. Det er mulig at dagens krise grunnleggende skyldes at vestlige industrisamfunn ikke klarer å omstille seg fra å være en vekstøkonomi til å bli en nullvekstøkonomi (eller lavvekstøkonomi). Å skulle klare å opprettholde evig økonomisk vekst i en begrenset verden er ikke helt enkelt.