Kriminelle, dumme og ustoppelige

Deutsche Bank med ny logo. Foto: Markus Tacker Deutsche Bank med ny logo. Foto: Markus Tacker

Den tyske storbanken Deutsche Bank er i fritt fall, skal vi tro den tyske avisa Die Zeit. Dagens Næringsliv kan i en omfattende artikkel om storbankens krise fortelle at aksjekursen har halvert seg de siste fire årene, det er satt i gang etterforskning av Moskvakontoret for hvitvasking av milliarder av dollar, og flere sjefer har måttet gå de siste årene som følge av skandaler.

Ifølge Financial Stability Boards siste rapport er den én av 30 banker i verden som er «too big to fail».

Tyske og franske banker var de største kreditorene til Hellas før finanskrisen, og ble reddet fra tap via troikaens kriselån til landet. Medlemmer av de innflytelsesrike franske og tyske tenketankene Eiffel Group og Glienicker Group, skrev i en uttalelse i mai i år at: «Vi må anerkjenne at de to redningspakkene til Hellas var en kolossal redningspakke til private kreditorer, særlig de som er basert i Frankrike og Tyskland, på europeiske skattebetaleres bekostning». Nå må i verste fall Deutsche Bank reddes igjen, da den ifølge Financial Stability Boards siste rapport er én av 30 banker i verden som er «too big to fail».

Fra 4000 til tre banker
Dagens Næringslivs artikkel forteller om Deutsche Bank sin utvikling fra traust og sikker bank til finansspekulant, men unnlater å nevne politikken bak. Det var ikke slik at tyske og franske banker en dag våknet opp og bestemte seg for å gå på børs. Snarere var skiftet fra «kjedelig» tysk bank med små, solide overskudd og liten risiko, til finansspekulant preget av tap og skandaler, et resultat av en massiv deregulering av det europeiske bankmarkedet.

Dagens Næringslivs unnlater å nevne politikken bak.

Da Tyskland ble gjenforent i 1990, hadde landet rundt 4000 ulike småbanker som fordelte seg over tre formål: sparebanker, kooperative banker og private banker. Disse bankene lånte ut penger til husholdninger og små- og mellomstore bedrifter, og om de var involvert i større summer fikk de støtte fra regionale banker som igjen hadde støtte fra staten. Det gjorde at de hentet ut lite profitt, men også tok liten risiko.

Deutsche Bank sine lokaler i Frankfurt. Foto: Carsten Frenzl
Deutsche Bank sine lokaler i Frankfurt. Foto: Carsten Frenzl

Dette systemet var så nasjonalt at det var vanskelig for utenlandske banker å etablere seg i Tyskland, noe de klaget stadig mer høylytt over. De store tyske privatbankene var langt fra så store som sine utenlandske kolleger, da småsparere gjerne valgte seg de statsstøttede sparebankene. I 1999 hadde de tre største bankene i Tyskland; Deutsche Bank, Dresdner Bank og Commerzbank, bare 17 prosent av markedet til sammen, og en profitt på rundt en prosent. Dette sto i sterk kontrast til Storbritannia, hvor et fåtall megabanker hadde så godt som hele markedet og hentet hjem profittrater på opptil 30 prosent.

Deutsche Bank er pekt ut som en av de verste bankene som bidro til finanskrisa i 2008.

Det fikk de tyske privatbankene til å kreve at statsgarantien til sparebankene ble fjernet av konkurransehensyn. Under press fra EU-kommisjonen og dets konkurransesjef Mario Monti, som siden ble Italias ikke-valgte teknokratstatsminister, gikk Tyskland med på å gjøre bankene sine mer «markedsorienterte» rundt årtusenskiftet. Landet liberalisere banksystemet og fjernet statsgarantien til de regionale bankene kalt Landesbanken. Det førte til at de regionale bankene mistet sin tilgang på billig kreditt, noe som igjen førte til at de fusjonerte med hverandre og privatbanker, og begynte å ta mer risikofylte avgjørelser, som investeringer i bolig- og byggebobler verden over. Denne liberaliseringen kom tidlig på 00-tallet, den første regionalbanken som mistet sin posisjon som statsstøttet var WestLB i 2002.

Dumme og lettlurte
Slik endret tyske banker seg fra å være tradisjonelle banker som lånte ut penger til liten risiko og liten profitt, til å bli, eller i det minste forsøke å bli, mer Wall Street-aktige finansaktører. Som den tyske økonomen Henrik Enderlein har påpekt: Det var de ikke flinke til.[1] Ifølge finansjournalisten Michael Lewis ble tyskerne sett på som de mest lettlurte og dumme bankfolkene i verden, og årsaken til det var at de fulgte veldig strikte regler de hadde satt for seg selv, uten å stoppe for å sjekke om alle andre brøt dem eller virkeligheten endret seg.

Spurte du en smart Wall Street-fyr om hvem som skulle kjøpe alle søppelpakkene under boomen, var svaret gjerne: Dumme tyskere i Düsseldorf.

På grunn av reguleringen fram til årtusenskiftet hadde ikke tyske bankfolk deltatt i det moderne finansmarkedspillet like lenge som sine amerikanske og britiske kollegaer, et spill hvor råtne lån pakkes inn i vakkert papir og selges, forsikres og veddes imot. De tyske bankene hadde ifølge Lewis for eksempel vanskelig for å forstå at en trippel-A-rating fra de kjente ratingbyråene, som ga inntrykk av at et finansobjekt hadde lav risiko, kunne være falsk.[2]

Amerikanske finanseksperter og hedgefondforvaltere Lewis snakket med, fortalte at tyske banker ble sett på som godtroende og lettlurte, de som fortsatt kjøpte det alle andre forsto var søppel og prøvde å kvitte seg med. Goldman Sachs hjalp for eksempel hedgefondsjefen John Paulson å designe en obligasjon han ville vedde mot og håpet at ville feile, og solgte den til den tyske banken IKB. IKB har base i Düsseldorf sammen med WestLB, en av Landesbankene som tidligere hadde vært statsstøttet, og begge var kjent for å være lettlurte. Spurte du en smart Wall Street-fyr om hvem som skulle kjøpe alle søppelpakkene under boomen, var svaret gjerne ifølge Lewis: Dumme tyskere i Düsseldorf.[3]  I dag har WestLB vært gjennom så mange skandaler at den er under avvikling.

Rettferdig system? Blockupy Frankfurt har inntatt Justitia. Foto: Eoghan OLionnain
Rettferdig system? Blockupy Frankfurt har inntatt Justitia. Foto: Eoghan OLionnain

Denne dumme og lettlurte oppførselen fra tyske banker førte til at de involverte seg i tapsprosjekter over hele verden, som amerikanske subprimelån og råtne lån i EUs periferi som Spania, Irland og Hellas. I 2009 ble det avslørt at det tyske banksystemet hadde råtne lån for 816 milliarder euro, noe som førte til krisemøter om å redde bankene. Den tyske regjeringen beklaget at informasjonen lekket ut til befolkningen.

I 2009 ble det avslørt at det tyske banksystemet hadde råtne lån for 816 milliarder euro.

Kun ti år etter at Tysklands tre største privatbanker leverte sunne, små overskudd og var i konkurranse med tusenvis av kooperative banker og sparebanker, slet altså de samme tre kraftig etter sine dumdristige eventyr på finansmarkedene. Det tyske banksystemet hadde ikke blitt mer effektivt og innbringende slik Mario Monti spådde i 1997, snarere hadde det pådratt seg en astronomisk gjeld fra ukloke investeringer. På denne tiden ble Dresdner Bank kjøpt av Commerzbank, men begge var så fulle av råtne lån at den nye banken måtte motta redningspakke fra staten.[4]

Kriminell rolle i finanskrisen
Den mest kjente av de tre store, tyske privatbankene, Deutsche Bank, er nå viklet inn i skandaler igjen. I rapporten Wall Street and The Financial Crisis: Anatomy of a Financial Collapse fra det amerikanske senatet, pekes Deutsche Bank ut som en av de verste bankene som bidro til finanskrisa i 2008. Banken kalles et mønstereksempler på løgn, svindel og villedende oppførsel. Det at investeringsbanker som Deutsche Bank «fusket, solgte, utvekslet og profiterte på huslånsrelaterte finansprodukter var en avgjørende årsak til finanskrisa», hevder rapporten.[5]

Interessant nok var Deutsche Bank både et eksempel på en bank som førte andre bak lyset ved å selge råtne lånepakker forkledd som solide, og en bank som kjøpte slike selv. Dette fordi en av bankens topp-tradere, Greg Lippmann, mente obligasjonene han solgte var «søppel». Det advarte han kolleger om, men ikke kundene. Samtidig var andre i bankens ledelse uenig med ham, og ble en del av de lettlurte tyskerne som kjøpte råtne obligasjoner.[6]

E-post-bevisene er gode nok, og banken burde stilles for retten for svindel.

Oppførselen til Lippmann er ikke bare problematisk, men også kriminell, noe økonomen Jeff Madrick og jus-professoren Frank Partnoy argumenterer heftig for i The New York Review of Books-artikkelen Should Some Bankers Be Prosecuted? De hevder Lippmann og andre i Deutsche Bank som solgte lånepakker og obligasjoner visste at de var råtne. E-post-bevisene er gode nok, og banken burde stilles for retten for svindel. Madrick og Partnoy frykter for tilliten til finans- og rettssystemet om det ikke skjer.

Protestleir blant bankene i Frankfurt. Foto: Heiko S
Protestleir blant bankene i Frankfurt. Foto: Heiko S

Too big to exist
Siden finanskrisen har Deutsche Bank bare blitt viklet inn i enda flere store svindelsaker. Sammen med andre storbanker var de tungt involvert i å manipulere Libor-renten, en av verdens viktigste referanserenter. Libor-saken er en av moderne tids største bankskandaler, og sikret meglerne store beløp, ofte på bekostning av bank­enes kunder. Kort etter det ble de anklaget for skattejuks knyttet til karbonskatt, en operasjon som har kostet tyske skattebetalere fem milliarder euro. «Ingen hadde et klart bilde av hva som foregikk i bankene», sier André Spicer, professor i organisasjonsadferd på Cass Business School ved City University London, til DN. Og nå er det hvitvasking av milliarder av dollar i Russland de er anklaget for.

Om Deutsche Bank faller, noe de mest pessimistiske analytikerne tror, får vi nok en gigantisk finanskrise.

I samme DN-sak sier Axel Lüdeke, Deutsche Banks talsmann for Norden, at bankens største utgifter er ansatte og «massive kostnader til rettssaker». De kunne vært unngått med fair play, som banken igjen har lovet å begynne med nå. Det høres imidlertid hult ut, all den tid de har lovet å endre seg mellom hver skandale, uten at noe har skjedd. Banken er så gigantisk at det bare HSBC og JP Morgan Chase som er viktigere for verdensøkonomien. Om Deutsche Bank faller, noe de mest pessimistiske analytikerne tror, får vi nok en gigantisk finanskrise.

Med makten det innebærer å være så stor, har Deutsche Bank ingen voldsomme incentiver til å endre praksis. Det er likevel lite snakk i Tyskland eller EU om å ta problemet ved roten. Men i USA har senator og demokratisk presidentkandidat Bernie Sanders fremmet et forslag i det amerikanske senatet: Banker som er too big to fail, er også too big to exist. Med et så begredelig resultat av dereguleringen på slutten av 90-tallet, er det på tide å regulere igjen. Hvis ikke er nok en redningspakke fra skattebetalerne like om hjørnet.

 

[1] Lewis, Michael. 2013 [2011]. Boomerang. The Meltdown Tour. London. Side 110

[2] Lewis, Michael. 2013 [2011]. Boomerang. The Meltdown Tour. London. Side 121

[3] Lewis, Michael. 2013 [2011]. Boomerang. The Meltdown Tour. London. Side 115

[4] Lewis, Michael. 2013 [2011]. Boomerang. The Meltdown Tour. London. Side 114

[5] Levin, Carl (red). 2011. Wall Street and The Financial Crisis: Anatomy of a Financial Collapse. Washington DC. Side 11.

[6] Levin, Carl (red). 2011. Wall Street and The Financial Crisis: Anatomy of a Financial Collapse. Washington DC. Side 10.

 

Creative Commons License
This work is licensed under a Creative Commons Attribution-ShareAlike 4.0 International License.