Kortfilmfestivalen 2014: Oppsummert

idahestmanprofil

Nordmenn har det med å portrettere natur og øde landskap, småsteder der mange av oss ennå bor. Så også under årets kortfilmfestival i Grimstad. Ingen påstår at det er kjipt å bo på et lite asfaltforlatt sted, Oslos gylne gullghettoer har lite å stille opp med mot vår alles kjære bygda. Og om ikke filmene handler om store, frodige eller nedsnødde landskap, er det skog som gjelder.

«Tilhører mennesket et sted og en natur?» spør filmen «Portretter fra Varangerfjorden», mens vi finkjemmer dette postkortet. Regissør Egil Pedersen tar oss med til et sted med svært god plass per innbygger. Kameraet gransker menneskene, kriker og sprinkler, spesielt spindelvevet i en kjeller som gir en zen-aktig stemning. Filmen søker å respektere og bevare historien til en folketom plass, med et buskap om at vi burde bruke det vi har rundt oss. Leve «kortreist», med andre ord. Vi blir kjent med en gammel mann som imiterer måker, og det hele er veldig idyllisk. Flere filmer på årets festival forfektet en lignende kjærlighet til Norges småsteder og bygder.

NK4_Prosperousmountain
«Prosperous Mountain» av Heidi Morstang

Heidi Morstangs «Prosperous Mountain» er konstruert som en fotobok av urørt landskap og arbeidet rundt et globalt hvelv som skjuler seg i Arktis. Hvelvet bevarer plantefrø for fremtiden, et beredskapslager for tiden da de globale klimaendringenes større ødeleggelser er et faktum.

«Mannen fra Arktis» er en av to filmer fra Svalbard, med to menn, to gjenstander og to replikker i ingenmannsland som ikke varer lenger enn ett minuttog demonstrerer at lengde ikke trenger å ha noe å si for komisk eller absurd effekt.

«Øvelseskjøring» foregår også i naturlige omgivelser. En bil kommer kjørende på en eng midt i skogen og bryter straks med forventningen om en rekke rolige og stille naturbilder når «pappa», spilt av Mads Ousdal, plasserer en stol i gresset foran bilen og henter en kar surret inn i gaffatape til å sitte på den. En hestejente spiller en slags joker-rolle. Regissør Norvalls ville ikke si så mye om hans fascinasjon for hestejenter under intervjuet etter visningen, men filmen viser «naturlandskap møter byfolk og deres takling av problemer» på en interessant og tragikomisk måte.

En annen film som har løst dette med natur og menneske mer originalt, er «Bamse» av Bård Ivar Engelsås. Den handler om en mann som har lært seg å overleve i villmarka. Men her er villmarka en metafor for byen, og mannen er uteligger. Det er løst på en veldig god måte, og hadde det ikke vært for den melodramatiske musikken lagt oppå filmbildene, hadde sikkert flere tatt til tårene.

NK4_Bamse
«Bamse» av Bård Ivar Engelsås

«Fallet», regissert av Andreas Thaulow, må også trekkes fram for å ha dratt med hele crewet sitt opp i fjellveggen, der mesteparten av handlingen utspiller seg. Høyden og -skrekken tar liksom all oppmerksomheten og de nervepirrende sekvensene redder filmen fra noen av de litt logiske bristene.

I Henrik Martin Dahlsbakkens påkostede film «Mitt lys i mørket» er det ikke bare åker og skog. Filmen skildrer et lite bondesamfunn i Norge på 1800-tallet, og overrasker når en afrikaner kommer vandrende. Filmen minner litt om «Svidd Neger», men er absolutt ikke ment å være morsom. Dahlsbakken mener filmen kunne ha utspilt seg hvor som helst, selv om det virker underlig med afrikanere i Norge så langt tilbake. Filmen er godt teknisk produsert, men oppleves likevel som noe vi har sett en rekke ganger før. Tidsrammen tilfører ikke tematikken fremmedfrykt noe nytt, så hvorfor er det lagt til 1800-tallet?

Gutta boys og ensomme menn
Med unntak av en overstadig beruset dame med perleøredobber og hatt som holdt en lengre monolog om grønnsaker på festivalens øltorg, var det marginalt med tydelige kvinnefigurer under kortfilmfestivalen i Grimstad. Det sies at det er en etablert sannhet at tidligere filmkonsulent Kalle Løchen kun finansierte filmer som handlet om ensomme menn. Kanskje er det sant. Kanskje ikke.

Det merkes i hvert fall fremdeles at dette er en mannsdominert bransje. Selv om en skulle tro at mange av filmene er nyskapende og presenterer nye ideer, med tanke på vårt stadig mer likestilte land med mangfoldige typer, er det fremdeles vanskelig å finne filmer som består Bechdelstesten blant årets mest lovende filmskaperne. Mye dreier seg om felleskap mellom menn. Og om det ikke handler om gutta, så er det en mann i hovedrollen allikevel, og handlingen sees fra menns perspektiv. Skyldes det at det er vanskelig for en manusforfatter eller regissør å leve seg inn i karakterer som ikke ligner dem selv?

«Reckless» av Bjørn Erik Pihlmann Sørensen er et stygt eksempel. Her forenes ikke filmens innhold med dens visuelle stil, og vi serveres noe som aller mest minner om barneporno. Det hele blir bare spekulativt. En kan spørre seg hva som får en voksen mann i 40-åra til å ville lage film om tre femtenåringer som uten nøling kaster seg inn i en orgie som om de skulle vært voksne. Det hele skildres med et pornoestetisk blikk – i en film som egentlig handler om at lillebroren til jenta (som har trekant) blir påkjørt og dør på vei hjem fra butikken (en plotlinje som forøvrig er mistenkelig lik en i Robert Altmans  «Short Cuts» fra ’93). Her har vi heller et glimrende eksempel på at det abosolutt ikke trenger å være positivt at publikum lar seg provosere av film.

Det er flere filmer som kunne ha godt av å tenke litt utenfor boksen og som kunne ha byttet ut hovedpersonen med en mindre typisk karakter, en kvinne for eksempel, uten at det hadde hatt mye å si for narrativet.

Kristoffer Borglis «Internet Famous» kunne gjort et dypere inntrykk om det var en kvinnelig performancekunstner som yppet seg til slåsskamp med store, muskuløse karer. Selv om filmen er genial på nesten alle tenkelige måter, deler den mange likhetstrekkk i tematikk og hovedrolle som fjorårets mockumentar-hit «Inspector Norse» av samme Borgli. Derfor hadde det vært friskere med en karakter som var mer ulik Norse. Hvorfor kan ikke jenteroller i filmer regissert av menn være litt mer interessante, eller i det minste vise tegn til å «tenke sjæl og mene», for å sitere Trond Viggo?

NK3_Highpoint
«High Point» av Emil Trier

Emil Triers «High Point» handler også om temaet gutter og vennskap, eller ikke-vennskap. Foruten å bruke jenter som dekor, kan det smerte jevnaldrende rocke-hjerter som vokste opp med musikken, å se filmen gjøre narr av Soundgarden og Pearl Jam. Noen bærer tydelig nag mot Seattles grunge-bølge. Tematikken og typene likner på mye vi har sett før, fra samme univers, skapt av en annen Trier. Samtidig er det vanskelig å få nok av historier om personer som i voksen alder avslører at de ikke var kule på skolen. Jeg mener, det er jo mange av oss. Den universelle tematikken og den gjennomførte estetikken løfter filmen til et helt eget nivå.

Kaveh Tehranis «Victor» er også en gutta boys-film. Her har guttegjengen tjenestegjort i Afghanistan, og det er det selvsagt flere menn enn kvinner som gjør. Men må jenterollene i filmen være så svake og stereotypiske av den grunn? Gutta viser sitt sterke homogene samhold gjennom atferd, utseende, uro i kroppen og tysk sang. Hvorfor ikke overdrive denne parodiske guttegjengen? Særlig siden de allerede står i kontrast til jentene i filmen med et testoteronnivå som formelig syder og tyter over. Spesielt Victors kjæreste kunne med fordel ha fått flere replikker og litt skarpere albuer. Filmens hinting om at noe ukult skal skje, punkteres når det ikke kommer et klimaks utover det at noen skader seg. Det er heller gruppas interne dynamikk, men også forholdet mellom Victor og kjæresten, som tydeligvis er elefanten i rommet. Men dyret kommer ikke ut.

De få, men tydelige kvinner
«Vi blir veldig påvirket av det vi ser. Kanskje vi heller skulle laget filmer som handler om faktiske ting og ikke bare sånne speil», sa Emilie Blichfeldt i samtalen etter visningen av hennes film «How Do You Like My Hair», en av få filmer med en sterk, kvinnelig karakter, som utforsker begjær og kroppsidealer fra et feministisk ståsted. Så fikk Blichfelt også en velfortjent «hederlig omtale» for både regi og klipp.

«Som hun elsker» av Sunniva Sundby portretterer tre ulike og ganske rare damer. Dessverre holder dokumentaren seg mest på overflaten, og vi får ikke vite bakgrunnen for deres valg om å bli nonne, jobbe som hundehvisker eller hvorfor en av dem er så glad i Berlinmuren. Filmen er morsom, men kanskje mest på damenes bekostning.

«Mamman min» av FALCK
«Mammaen min» av FALCK

FALCKs SKAM-prosjekt, som består av filmene «Mammaen min» og «Oss», søker også å fortelle om faktiske ting, her om det ubehagelige. Særlig «Mamman min» gjør et dypt inntrykk med morens personlige historie om misbruk fra da hun var ni år gammel. Hele filmen foregår i et rom, noe som viser hvor lite som skal til for å plante bilder i hodet på folk. FALCK fikk også hederlig omtale for sitt prosjekt.

Sara Eliassens «A Blank Slate» er en film som eksperimenterer med hovedrollen og hvordan en karakter kan være helt tom. Parallellene til jantelov og «du skal ikke tro du er noe» er tydelige, det holder hovedpersonen igjen. Folk går på henne og gamle damer retter på replikkene hennes. I noen scener minner kortfilmen om filmene til David Lynch, østeriske Michael Haneke og «Hundedager» (2001) av Ulrich Seidl, om enn litt langtekkelig. Filmen er slitsom og jeg blir irritert. Men det er sannsynligvis meningen. Karakteren står ikke opp for seg selv og mener ikke noe som helst. Kanskje er hun ment å være ekstremversjonen av personer vi selv har møtt på som ikke mener noe selv? De finnes jo.

Årets kortfilmfestival i Grimstad var mangfoldig, tross tendenser til naturnostalgi og mannsdominans. Se derfor for all del filmene selv og tenk noe annet om dem enn det jeg gjør.