Bilen med Prinsesse Diana kjører gjennom Kensington Gar­dens.

Diana skal være med på et veldedig arrangement på Serpentine Gallery i kveld. Hun kommer alene. Ektemannen Charles skal på tv og bekjenne sine synder for det britiske folk. Han skal innrømme at han har vært utro mot Diana. Diana kommer ut av bilen i høye hæler og sort kjole, sexy som få, med nakne skuldre og kjolekanten godt over kneet. Slik har ingen sett henne før.

Der og da får den lille sorte tilnavnet The Revenge Dress.

Britisk presse tolker kjolen som et tydelig statement fra Diana selv. Den sier: Hvordan kan en mann være utro mot en så attraktiv  kvinne som meg. Dianas hevn er ikke søt – den er liten og sort.

Dianas hevn er ikke søt – den er liten og sort.

De britiske forskerne Anne Boultwood og Robert Jerrard gikk kjolen nærmere etter i sømmene. Deres konklusjon ble den samme som pressen. Diana viste muskler som kvinne ved å gå med kjolen. Stiletthælene fortalte også noe viktig. Charles var lavere enn Diana, og i  årevis hadde hun vært forvist ned på bakken med flatere sko for å matche ham. Nå hadde høyden på hælene vokst synkront med friheten. Forskerne tolket stilettene som et uttrykk for Dianas nye og uavhengige identitet. Nå startet det nye livet hennes, og hun kommuniserte det til verden via kjole og sko. Tolknin­gen baserte de på en erkjennelse om at kroppens overflate  speiler hva som beveger seg inne i mennesket. «Både krop­pen og moten er hver for seg knyttet til selvbevisstheten, og dette samspillet viser en forbindelse mellom de to,» si er Boultwood og Jerrard.[1] Mennesket kan med andre ord ut­trykke seg gjennom hva de har  på. De kan fortelle hvem de vil være og hvilken posisjon de ønsker å ha. Moten er ikke bare  en mektig økonomisk industri. Den er heller ikke bare en maktarena for de moteinteresserte. Eller en maktdemon­strasjon mellom moteverden og de som ikke er med. Moten er også et middel til makt mennesker imellom.

Dianas revenge dress gjenopprettet balansen og ga henne til­bake verdigheten hun tilsynelatende hadde mistet som den svekne hustru.

Dianas revenge dress gjenopprettet balansen og ga henne til­bake verdigheten hun tilsynelatende hadde mistet som den svekne hustru. Antrekket ga henne makt.  Da det viste seg at Arnold Schwarzenegger hadde vært utro med hushjelpen, fått barn med henne og holdt det hemmelig for kona Maria Shriver i over ti år, tok Shriver ut separasjon. Første gang  hun viste seg offentlig etter bruddet, stilte hun i en dyp utringet blå kjole og håret var fønet  til en slags luftig løvemanke. Hun var fri, uavhengig og en fortsatt attraktiv kvinne. Hun trengte ikke Arnolds muskler for å være sterk. Motebloggen fashionista.com feiret Marias hevn med en hel bildeserie av dumpede og forsmådde kvinner som poppet opp som lekkerbiskener rett etter samlivsbrudd. Via glitter og stas og pupper og lår viste de fingeren til eksen og fortalte ham og resten av verden at nå var de ferdig med fortida og klare for nye utfordringer.

Det betyr ikke at alle som går med bare skuldre og korte skjørt blir oppfattet slik. I andre sammenhenger kan samme kjole bli stemplet som horete og tappe brukeren for makt. Hvordan antrekket blir oppfattet av omgivel­sene, varierer med konteksten. Reaksjonen som daværende forsvarsminister Jørgen Kosmo fikk da han stilte i lys dress på NATO-møtet i 1993, er eksempel på det. Fellesbildet av Kosmo og de andre ministrene ble slått stort opp i pressen. Der i det ene hjørnet sto Kosmo i noe som så mest ut som en lys kyllinggul sak sammen med resten av alle de andre mektige NATO-mennene i mørk dress. Kosmo forsvarte seg med at det var varmt i været den dagen. Det holdt ikke. Spørsmålet om hvordan Norge kunne vise muskler i nato iført en dress som matchet en nyfødt kylling, var uunngåelig. Oppslagene og diskusjonen avslørte det forskere konkluderte med allerede på midten av 1980-tallet: En mann i mørk dress blir oppfattet som mektigere enn en i lys.  Klær som middel til makt er noe majoriteten er inneforstått med.[2]

På jobb kan visstnok noe så lite som et skjerf i halsen øke sjansene for forfremmelse, og en litt for oppkneppet skjorteåpning bremse karrieren.

I mektige yrker innen politikk, juss og økonomi er mørk dress et must. Den noe rebelske advokaten Tor Erling Staff strekker strikken så langt at han bruker rutete skjorte under rettskappen. Ellers dominerer The Power Suit. Menn som ville klatre oppover karrierestigen på 1950-tallet ble anbefalt å bruke mørke skreddersydde dresser. Det utstrålte seriøsitet, pålitelighet og disiplin. Egenskaper som den perfekte ansatte og etter hvert en sjef måtte ha.[3] Da kvinnene kom inn i bis­nisslivet og tok samme posisjoner som mennene, adopterte de mennenes kleskode med dress og skjorte. Likevel kunne de ikke se helt ut som menn. De måtte ha en viss grad av femininitet for å nå fram – men heller ikke for mye. For forskning har vist at for mye hud og ettersittende plagg på en kvinnekropp reduserer sjansen for forfremmelse. Det som får kollegaene til å tenke på sex, tapper makt. Her fungerer ikke prinsesse Dianas og Maria Shrivers oppskrift. På jobb kan visstnok noe så lite som et skjerf i halsen øke sjansene for forfremmelse, og en litt for oppkneppet skjorteåpning bremse karrieren.[4] Den samme forskjellen har forskere funnet mellom innovativ og konservativ klesstil. Det konservative formidler en stabilitet som blir satt pris på i bisniss­miljøet. Det øker sjansene for en bedre jobb.[5] ­I Lederboka, hodejegerens beste tips råder forfatteren Elin Ørjaseter kvinner til å dresse seg opp og ned alt etter utseende. Altfor pene damer tar nemlig oppmerksomheten bort fra arbeidet. De grå og kjedelige er ikke like brukbare de heller. En litt over middels pen framtoning, er ifølge Ørjaseter det aller beste for en kvinnes karriere.[6] ­Forskere i USA  har kommet fram til samme konklusjon.[7]

Kleskoden er ingen sikker vitenskap. Den varierer hele tiden med sted, situasjon, posisjon og person.

Kleskoden er ingen sikker vitenskap. Den varierer hele tiden med sted, situasjon, posisjon og person. En lege vil for eksempel bli oppfattet som papirpusher og ikke medisinsk ekspert hvis han går rundt på sykehuset i mørk dress. Dressen vil tappe ham for profesjonell makt. Den hvite legefrakken vil øke den. Leder for Litteraturhuset, Aslak Sira Myhre, har en mektig posisjon i kulturlivet og i den offentlige debatten. Men selv om han er  sjef, elsker han å gå i Marius-genser. Det truer ikke hans posisjon som respektert fritenker. Strikkegenseren underbygger heller imaget og gir makt. Helse- og omsorgsminister Jonas Gahr Støre mistet heller ikke makt da det ble vist bilde av ham på talkshowet Skavlan i blanke messingen. Den nakne Støre kuttet ved med motorsag på bil­det. Hadde han blitt sett naken både titt og ofte eller stilt på møter i Adams drakt, hadde antrekket påvirket oppfatnin­gen av Støre og den politiske makten han har. Men Støre har en såpass stor personlig og politisk integritet at han tåler å feile, og i hvert fall når han selv tar nakenheten med stoisk ro.

Oppskriften på hva som ser mektig ut, er heller ikke statisk. Da 200 studenter, gründere, næringslivstopper og akademikere deltok på en nettverksmiddag for kvinner i Oslo våren 2011, var det ikke mange bluferdige tørklær å se i skjorteåpningene her.

Hvordan menneskene mestrer moten viser hvor vellykkede de er.

Anne Olsen var positiv til initiativet. Nettverk gir makt. Men det kvinnene hadde på seg, var hun noe skeptisk til. «Antagelig er de både kloke, dyktige, sterke og modige, men de fremstår som påfugler og pyntedukker,» skrev Olsen og sammenliknet festen med en audition til  Sex &  Singelliv og trakk paralleller til deltakere i Paradise Hotel. «Selvfølgelig kan en glamorøs kvinne være en fremtredende forsker eller en sterk leder. Men glamouren kommer like gjerne i veien for budskap og faglig dyktighet.»[8] Aftenpostens kommentator Inger Olsen har argumentene sine godt plantet i den tradisjonelle og vitenskapelige oppfatningen om forholdet mellom kvinner, klær og makt. Men når to hundre oppegående kvinner drar på en fest som er ment for å booste karrieren deres og likevel pynter seg som påfugler  – er det i seg selv et argument for at vinden er i ferd med å snu. Det forteller at å pynte seg på kvinnevis kanskje er i ferd med å bli mer stuerent i arbeidslivet. Det betyr at glitter og hæler ikke trenger å være negativt, slik det var før. I hvert fall ikke på fest. ­

Utseendet skal fortelle noe om hvordan brukeren mestrer en situasjon. Det skal vise hvor godt han eller hun forstår de sosiale kodene. I bisnisslivet er dressen fortsatt et nøkkelplagg. I samfunnet generelt er det moten som fungerer som mal. Hvordan menneskene mestrer moten viser hvor vellykkede de er. Mens den rette dressen kan løfte dressman­nen opp i sjefstolen, er det moteriktige et hjelpemiddel i å gjøre karriere som menneske generelt. Moten gir sosial makt. Kunsten her er å treffe motebølgen før bølgen bryter. Det gjelder å være tidlig nok ute til å være blant de første, men ikke så tidlig at du er helt alene. Man skal ikke stikke seg for mye ut i mengden – man skal bare skille seg litt ut med noe nytenkende.

Moten gir sosial makt.

Hal Larson er en overfladisk fyr. Selv er han ikke noe frukt­fat, men damene han vil date, stiller han skyhøye krav til. De må være perfekte ned til minste tånegl. I filmen Shallow Hal fører skjebnen Larson inn i en heis. Heisen stopper, og mens han og den andre passasjeren – en lifecoach – venter på hjelp, avslører Hal sitt grusomme menneskesyn. Coachen prøver å hjelpe ved å hypnotisere ham. Hypnosen skal få Hal til å se menneskenes indre skjønnhet i stedet for det ytre. Jo finere de er som mennesker, jo vakrere utseende får de i Hals øyne. Slik ender han opp med å forelske seg i Rosemary, en hjelpearbeider med vektproblemer. Den hypnotiserte Hal ser henne som slank og yppig når resten av verden ser fett. Selv om stringtrusene til Rosemary kan brukes som hoppestrikk, ser ikke Hal fakta før han blir avhypnotisert. Filmen ender politisk korrekt med at Hal ikke kan leve uten Rosemary selv om hun er tykk. Hal er kurert.[9]

I det virkelige livet har mange ikke nådd denne samme graden av erkjennelse.

Kvinnepolitikere må ikke bare framstå som kompetente for å få mange stemmer. De må også se pene ut.

Høyre-leder Erna Solbergs utseende har vært et tema i norsk politikk. Under Stortingsvalget i 2009 klarte et meningspanel på TV å si at Erna Solberg «har klart å for­bedre det hun har måttet jobbe mest med, nemlig utseende og artikulasjon».[10] Og med det utnevnte de Solberg til valgets store vinner. Måneden før hadde en kommunikasjonsrådgiver gått hardt ut og sagt at Erna Solberg var så tykk at mange folk ikke ville høre på det hun sa. Kroppen hennes var signalstøy. «Man tenker isteden: Kan hun ha kontroll når hun spiser seg så tjukk? Vekta skader troverdigheten, og det kan hun tape stemmer på», sa han rett ut.[11] Erna hadde vært avbildet i store uformelige plagg, med litt bustete hår og en noe tilfeldig framtoning. Men som i en ekte Hollywood-film sparket Høyre-lederen tilbake. Da valgkampen endelig kom i gang, var Erna blitt ganske så snerten. Nå hadde hun et nytt arse­nal av blå klassiske klær, håret så nyklippet og gredd ut hver gang hun var på tv, og huden var sminket som kjøpemarsi­pan. Høyre gjorde et godt valg den høsten og var det partiet som gikk mest fram. Den nye looken til Solberg hadde ikke æren alene. Men det var ikke et minus å dresse seg opp hel­ler. Kvinnepolitikere må ikke bare framstå som kompetente for å få mange stemmer. De må også se pene ut.­ [12] Og siden hovedvekten av valgkampen skjer på tv, smelter bildet av politikeren sammen med det politiske budskapet. Overflaten får en faktisk rolle i et demokrati. Pynten påvirker makten i samfunnet.

Under den kalde krigen og hysjkulturen, ble mote og designen måte å spre ideologier, tanker  og følelser på. Det foregikk et rom- og våpenkappløp der ute, og usikkerheten i tiden fikk designere til å utforske nye materialer og utseender. Re­gimene selv spredte politiske budskap visuelt – blant annet gjennom plakatkunst.[13] Noen tiår tidligere hadde moten til og med blitt brukt til å skape et diktatur. Den fascistiske dik­tatoren Benito Mussolini ville ha makten over Italia. Veien var å øke den nasjonale bevisstheten i folket. Derfor satset han på moteindustrien. Den skulle skape et nytt italiensk moteideal – et ideal som vil smitte over på menneskenes poli­tiske tanker og gi ham større makt. I 1932  grunnla Mussolini en egen statlig institusjon som skulle styre landets mote industri. En av oppgavene her var å overtale moteskapere og kvinnelige kunder til å søke inspirasjon i italiensk landsens kultur. Nasjonaldraktene skulle bli det nye store, og utenlandsk mote skulle få stempel som farlig kosmopolitisme. Moten skulle trekke det italienske folket til Mussolini.­[14]

Den tynne, trente og sunne kroppen er lik moteriktig.

I det gamle Egypt ga sandaler status og makt.[15] I det kriger­ske Europa på 1400-tallet – rustningen.[16] Med industrialise­ringen og mulighetene for masseproduksjon på 1800-tallet, ble forbruket en måte å vise posisjon på.[17] I dag er verden et kapitalistisk sted – der penger, konsum og utseende henger høyt, sammen med evnen til å kommunisere. Det kan være en forklaring på hvorfor moten leder mot en topp. Moten kan fortelle noe om både penger, skjønnhet og evne til kom­munikasjon. Men idealet forteller også noe om en form for måtehold. Mat er det nok av i rike land som Norge. Tid er det  heller sparsomt med. Å kontrollere matinntaket og få tid til å trene er derfor et uttrykk for mestring, suksess og makt. Den tynne, trente og sunne kroppen er lik moteriktig. Fedme er lik avmakt. Det gjør at tykke mennesker kan bli oppfattet som late, dumme og med lite selvkontroll. På det amerikanske arbeidsmarkedet er det vanskeligere å få jobb for dem som er tykke. Og som Erna Solbergs kritiker påsto, mister de makten intellektuelt selv om det ikke er noen sammenheng mellom hjernekapasitet og fett.[18]

Den tennisspillende Talley i Vogue er en viktig veileder for Anna Wintour og sitter ofte ved siden av henne på første rad på motevisninger. Han kan mote til fingerspissene, men Wintour liker ikke fete mennesker. Hun kan skjule seg bak argumenter om helse og sunnhet, men en tykk Talley passer ikke inn i hennes univers. Så han må kjempe for å beholde makten – han må løpe etter tennisballer. Selv svømmer  Wintour hver morgen og har tydelige biceps selv om hun har passert seksti. Mye tyder på at den ikke-hypnotiserte Hal er  en karikert versjon av menneskeheten selv.

Mennesket er et visuelt vesen – og når samfunnsstruk­turen og levemåten gjør at det må bruke denne evnen eller instinktet ofte, så gir det også overflaten mer makt.

Den britiske forskeren Joanne Turney forklarer hangen til overfladiskhet med noe helt annet  enn at menneskene er grunne. Hun mener det skyldes instinkt og mangel på tid. Se det for deg: Du går inn i et rom som er fullt av mennesker, men du kjenner ingen. Hvem henvender du deg til da? Jo, ifølge Turney vil du dras mot de menneskene du synes likner mest på deg selv. Du går bort til dem du synes ser bra ut, som er stilige og pene. Får du valget mellom to mennesker der den ene er rufsete og skitten og den andre er velstelt i dress, vil du velge den rene dressmannen – selv om  han virker som en kjedelig blåskjorte. Det er et instinkt som alle mennesker har og bruker hele tiden. Dagens samfunnsstruktur og levemåte gjør at dette instinktet blir oftere brukt enn før. Vi treffer så mange mennesker hver dag at vi ikke rekker å se den indre skjønnheten. Vi lever raske liv i en rask verden. Vi flytter, jobber og reiser overalt. Vi får ikke truffet mennesker på den måten vi gjorde tidligere. Vi eksponeres hele tiden for bilder, tekst og branding der alt er et tegn som kan leses. Derfor hadde vi blitt ko-ko hvis vi hadde forholdt oss til omverden slik vi gjorde for femti år siden. Det ville vært altfor mye å ta innover seg. Så vi raffinerer bevisst og siler ut det som ikke er viktig. Det overfladiske perspektivet hjelper rett og slett menneskene til å makte og forholde seg til omverden. Derfor dømmer vi boka etter omslaget. Det er en måte å få oversikt og overleve i et samfunn med store mengder informasjon.

Mennesket er et visuelt vesen – og når samfunnsstruk­turen og levemåten gjør at det må bruke denne evnen eller instinktet ofte, så gir det også overflaten mer makt.

Førsteinntrykket blir ekstra viktig – og da blir overflaten det også. Som rosen i Blomsterfesten er dronningen av blomster, er moten dronningen av overflate. Derfor blir moten brukt som et middel til makt. Ikke bare vanlige mennesker imel­lom, men også på tradisjonelle maktarenaer som i politikk. Som ute i naturen er det de sterkeste som får bestemme og de sterkeste som overlever. Alfahunnen og alfahannen er de som leder flokken, og det er også de som får lov til å forplante seg videre.

Dette er et utdrag fra boken Kleskoden – Den nakne sannheten om mote. Utdraget er gjengitt med tillatelse fra Forlaget Manifest og forfatteren.

Noter:
[1] «Ambivalence, and Its Relation to Fashion and the Body», av Anne Boultwood og Robert Jerrard, Fashion Theory, Volume 4, Issue 3, 2000, s. 301
[2] Apparance and Power, Kim K.P. Johnson og Sharron J. Lennon, Berg, 1999, s. 59
[3] Apparance and Power, Kim K.P. Johnson og Sharron J. Lennon, Berg, 1999, s. 63
[4] Apparance and Power, Kim K.P. Johnson og Sharron J. Lennon, Berg, 1999, s. 61
[5] Apparance and Power, Kim K.P. Johnson og Sharron J. Lennon, Berg, 1999, s. 62
[6] «- Kvinner må være pene for å få jobb,» dagbladet.no, 9.9.2008
[7] «Physcial attractiveness biases in ratings of employment suitability: tracking down the ”beauty is beastly” effect» av Johnson, Podratz, Dipboye og Gibbons, University of Colorado Denver, 2010
[8] «Pyntedukker underveis», aftenposten.no, 4.5.2011
[9] Shallow Hal, regi: Bobby og Peter Farrelly, 2001
[10] www.tv2nyhetene.no
[11] www.dagbladet.no, 28.8.2009
[12] «Pent ansikt sanker stemmer», forskning.no, 3.11.2008
[13] Fear and Fashion in the Cold War av Jane Pavitt, V&A Publishing, 2008
[14] Fashion under Fascism. Beyond the Black Shirt av Eugenia Paulicelli, Berg Publisher, 2004, s. 21
[15] Mote – et filosofisk essay av Lars Fr. H. Svendsen, Universitetsforlaget, 2004, s. 37
[16] Personae, 3/4 2009, s. 36
[17] Personae, 1. 2009, s. 134
[18] Apparence and Power, av Kim K. P. Johnson og Sharron J. Lennon, Berg 1999, s. 173-192