Minoritetsgutter, klassereiser og den mytiske Groruddalen

Mohammed i romanen «Tante Ulrikkes vei» føler seg utenfor på Universitetet i Oslo på Blindern. Det handler vel så mye om klasse som etnisitet, mener forfatter Zeshan Shakar. Foto: Sean Hayford Oleary/ Flickr. Mohammed i romanen «Tante Ulrikkes vei» føler seg utenfor på Universitetet i Oslo på Blindern. Det handler vel så mye om klasse som etnisitet, mener forfatter Zeshan Shakar. Foto: Sean Hayford Oleary/ Flickr.

– Dette er like mye en klassehistorie som en minoritetshistorie, sier forfatter Zeshan Shakar om romanen Tante Ulrikkes vei.

Så langt er debutromanen fra 2017 trykt i 26 000 eksemplarer fordelt på ti opplag.

– Det har tatt fullstendig av – det hadde jeg ikke trodd!

I romanen møter vi Mohammed og Jamal, som deltar i et forskningsprosjekt om hverdagen til ungdom i Groruddalen. Mohammed skriver lange e-poster til forskeren, Jamal snakker i en diktafon. Slik får vi et innblikk i livene til de to hovedpersonene, slik de selv forteller dem.

Forfatter Zeshan Shakar. Foto: Julie Pike.
Forfatter Zeshan Shakar. Foto: Julie Pike.

Forfatteren er utdannet statsviter fra Universitetet i Oslo og har også gått på BI. Han kan si seg enig i at den akademiske bakgrunnen også skinner gjennom i fortellergrepet.

– Men sånn for å ha sagt det: forskningsinstituttet NOVA hadde nok ikke gått god for metodebruken i det forskningsprosjektet i boka, ler Shakar.

Generelt mener han at intervjuer kan bidra til mer nyansering når forskere skal prøve å finne ut hvordan folk lever.

– Det kvalitative intervjuet tar det ned på et personlig nivå. Du har statistikken om hvor stor andel gutter med minoritetsbakgrunn som faller fra på videregående, og så får du fortellingen til han som faktisk er i den situasjonen. Det personliggjør hva som ligger bak, og det bidrar kanskje til å nyansere det. Tall kan jo ikke si noe om folks beveggrunner, de sier bare noe om utfallet. Intervjuer har helt klart en verdi for å forstå årsakene.

En roman kan ta denne kvaliteten enda lenger, påpeker Shakar.

– Romanen har det fortrinnet at den kan gå inn i hodet på folk. Ikke bare kan du trekke store spørsmål ned på personnivå, du kan gå inn i tankene og logikken til de du skriver om.

Ikke bare økonomi
I Tante Ulrikkes vei poengterer Shakar de interne levekårsforskjellene på Stovner, også i gata som boka har navn etter.

– Du har blokk-Stovner, og så har du gamle Stovner som er hus, eneboliger. Det er et skille som i stor grad også er basert på levekår. Selv om Oslo er én by, er det egentlig masse små landsbyer hvor folk lever i sånne bobletilværelser og i beste fall skuler mistenksomt på hverandre. Det er massive forskjeller i alt fra levealder til sysselsetting.

Så lenge du er to, så klarer du å få det til å gå rundt. Selv om du er på trygd, er det i alle fall to inntekter. Med en gang du blir én, så blir det mye vanskeligere.

Shakar lar den ene hovedpersonen i boka, Mohammed, vokse opp med begge foreldrene, mens Jamal bor med moren som er aleneforsørger. Det er en viktig årsak til at de lever ganske ulike liv i samme nabolag.

– Det er en stor forskjell, spesielt i Norge. Så lenge du er to, så klarer du å få det til å gå rundt. Selv om du er på trygd, er det i alle fall to inntekter. Med en gang du blir én, så blir det mye vanskeligere.

Forfatteren peker samtidig på at det ikke bare er økonomiske forskjeller mellom folk, men også stor forskjell i andre typer ressurser.

– I historien om de to gutta slår jeg et slag for betydninga av den typen kapital. Hjemmeforhold har ekstremt mye å si. Skoleresultater, for eksempel, henger supertett sammen med bakgrunnen til foreldre. Har foreldrene dine en mastergrad, er det statistisk sett stor sjans for at du gjør det bedre på skolen enn dersom de ikke hadde hatt høyere utdanning. At foreldre involverer seg, viser engasjement og interesse for skolegangen – bare det i seg sjøl har en stor verdi, selv om foreldrene ikke nødvendigvis kan hjelpe så mye med skolearbeidet.

Evig innvandrer?
Shakar påpeker at situasjonen for de som har innvandret til Norge fortsetter å påvirke barna deres.

– Hvis vi ser på faren til Mohammed, ligger det åpenbart en ulykkelig innvandringshistorie der. Han kom med masse forventninger til Europa, men ble uføretrygdet ganske tidlig. Han lever nok litt gjennom barna og sine ambisjoner for dem. Det er ikke en minoritetsgreie i seg selv, men det blir forsterket når foreldre har mistet noe.

Det handler om økonomi og kapital også, ikke bare minoritet og majoritet.

Samtidig understreker han at romanen er vel så mye en klassehistorie som en minoritetshistorie.

– Det utenforskapet Jamal og Mohammed opplever på ulike måter, som Mohammed når han begynner på Blindern og møter de som bruker så mange fancy ord … det kunne jo like gjerne vært tilfelle for en som kommer fra Hamar. Det handler om økonomi og kapital også, ikke bare minoritet og majoritet.

Shakar mener romanen hans langt på vei har blitt lest på sine egne premisser, og at anmelderne har styrt unna de verste klisjeene i mottakelsen av boka. Som merkelappen «innvandrerroman».

– De aller fleste anmeldere nærmest kappes om å ikke kalle boka en innvandrerroman. Med noen unntak er det som om de har blitt mer bevisste på språkbruken.

Han tror samtidig at dette ikke er noen selvfølge i norsk offentlighet, av flere grunner:

– Fordi boka handler om det den handler om, fordi folk er opptatt av integrering og Groruddalen, og fordi alle venter på den store innvandrerromanen… det er både fordeler og ulemper knyttet til det. Det er ikke tvil om at boka nok har fått en del gratis oppmerksomhet på grunn av tematikken. Samtidig var jeg redd for at folk skulle legge for mye i det, og forvente at boka skulle svare på alt. Hvorfor er ikke det og det med, hvorfor står det ikke noe om tvangsekteskap, og så videre.

Generelt synes jeg at media har sluppet billig unna med å skape polariserte og konfliktfylte integreringsdebatter.

Men når slutter man egentlig å være innvandrer i Norge?

– I følge SSB er du innvandrer så lenge begge foreldrene dine er født i utlandet, så jeg er ikke egentlig innvandrer. Moren min er norsk, faren min kom som innvandrer. Vi har snakket om det siden jeg var 14-15, når blir du egentlig norsk? En ting er de formelle definisjonene, en annen er oppfatninger. Jeg blir nok på mange måter oppfattet som innvandrer. At man fortsatt driver og baler med de greiene der i 2018 er egentlig ganske deprimerende. Det viser at rommet for hva det vil si å være norsk er veldig smalt. Begreper som annen og tredje generasjons innvandrer er motsigende i seg selv, du kan jo ikke ha innvandret når du er født her. Skal vi aldri komme forbi den der bindestreken etter norsk?

Media bidrar til konflikt
Shakar etterlyser mer politisk litteratur i norsk offentlighet.

– Jeg har nok en forkjærlighet for de historiene som har en større samfunns- eller politisk kontekst, sier han.

Selv om hans egen bok går inn i dagsaktuelle spørsmål, presiserer Shakar at det er en roman og ikke en debattbok.

– Gjennom fiksjonen kan du sette ting på spissen for å belyse noe, og du kan kombinere fiksjon og elementer av fakta. Jeg vil ikke skrive en bok som forteller deg hvem som er dumme og hvem som er snille, hva som er riktig og hva som er galt.

Slik sett har romanen heller ingen virkelige skurker, mener forfatteren. Men han synes media må skjerpe seg.

– Det er de små tingene som bidrar til å fremmedgjøre. Generelt synes jeg at media har sluppet billig unna med å skape polariserte og konfliktfylte integreringsdebatter. Jeg tror alle er enige om at debatten vi har i dag ikke er god – den er ekstremt polarisert og ender med masse hets og trusler. Media må gå i seg selv og kjenne det ansvaret de har for å bidra til en god offentlig samtale om innvandring og integrering.

Zeshan Shakar deltar i samtalen «Fortellinger fra Oslo øst» med Ingvild Rishøi,  og Rita Paramalingam under festivalen Popvenstre lørdag 23. juni.

Denne teksten har tidligere stått på trykk i Rødt Nytt 2-2018.