Kjære nordmenn, ikke prøv dette hjemme

Kampanje for streikende gruvearbeidere. Foto: Wikimedia Commons Kampanje for streikende gruvearbeidere. Foto: Wikimedia Commons

Som navnet mitt tilsier, har jeg ikke alltid bodd på Grünerløkka i Oslo. Jeg kommer opprinnelig fra Sør-Wales. Den walisiske delen av familien min bodde i området kjent som The Valleys.

The Valleys er Wales sitt kullgruvesamfunn. Det var i hvert fall det.

Stoltheten knyttet til kullet og dens betydning for lokalsamfunnet kommer tydelig fram.

Vi snakker for tida mye om omstilling i Norge. Derfor kan det være lurt å kaste et blikk vestover. Sør-Wales har allerede gjennomgått en stor endringsprosess bort fra en karbonintensiv industri med kullgruver til… arbeidsledighet og lite annet.

Var denne omstillingen rettferdig? Og har vi noe å lære av The Valleys for det grønne skiftet Norge må gjennom i dag?

Livet i kullsamfunn
Morfar var gruveingeniør, mens hans brødre jobbet på gølvet. Eller under jorden for å være mer presis.

Jeg leste nylig min mormors familiehistorie. Der kommer stoltheten knyttet til kullet og dens betydning for lokalsamfunnet tydelig fram. Men fortellingen anerkjenner også at arbeidet var ekstremt helse- og miljøskadelig. Grandonkelen min døde av jobben i gruvene.

Samtidig var det morfar som lærte min mor om naturen. Han er ansvarlig for hennes miljøengasjement, og følgelig mitt.

En urettferdig omstilling
Bert Schouwenberg fra britiske GMB, fagforeninga som organiserer energiarbeidere, har skrevet om hva som skjedde med kullindustrien i boka Broen til framtiden. Følgende er delvis tatt derfra.

271 000 menn jobbet i walisiske kullgruver og en million mennesker var sysselsatt i kullindustrien på dens høydepunkt i 1920. I 1983 var det fortsatt 170 nasjonaliserte gruver i Storbritannia som sysselsatte 183 000 menn (og noen kvinner).

Gruvestreik i Sør-Wales filmen Pride. Foto: Filmweb
Gruvestreik i Wales fra filmen Pride. Foto: Filmweb

Det var året før gruvearbeidernes streik begynte som svar på storskalanedlegging. Streiken, erklært ulovlig av Thatcher-regjeringen, varte i to år.

Tre døde, 20 000 ble skadet, og 200 fengslet.

Gitt streikens ulovlighet fikk familiene ikke noe offentlig støtte. 180 000 gruvearbeidere mistet jobben etter streiken.

Men bruk av kull fortsetter i Storbritannia. Hjemlig produksjon ble erstatta av import. I 2010 var bare 6 000 gruvearbeidere i arbeid, mens kull sto for 39 prosent av landets energiforbruk. I 2015 importeres 50 prosent av kullet brukt i Storbritannia fra Russland.

Omstillingens arv
Det som skjedde i the Valleys kan kalles et perfekt eksempel på en urettferdig omstilling.

Det handlet om økonomien – at import var billigere – og politikk – at Thatchers overordnede nyliberale politikk var viktigere enn gruvearbeidere og deres familier, folk som aldri ville stemt på Thatcher. Hennes parti tjente politisk på å kneble disse lokale samfunnene og deres organisasjoner. Det var med andre ord en bevisst politisk-økonomisk strategi.

The Valleys blitt synonymt med fattigdom og sosiale problemer.

Som Schouwenberg skriver var gruvearbeiderne «førstelinjeforsvaret i det organiserte arbeidslivet… Det var ikke bare spørsmål om nederlag for gruvearbeiderne, men… for hele arbeiderklassen… som signaliserte markedskreftenes frie spill… og plasserte trepartssamarbeidet… på historiens skraphaug».

Som MTV-programmet The Valleys viser, har The Valleys blitt synonymt med fattigdom og sosiale problemer. En vitenskapelig rapport fra 2014 om 16 britiske kullsamfunn viser at disse områdene fortsatt sliter, og enda mer etter finanskrisen som begynte i 2008.

I disse områdene er det bare 50 jobber for hver hundrede i arbeidsdyktig alder. Tallet i Sør-Wales er kun 41.

Jobbene som finnes er preget av lav lønn og dårlige vilkår. De som melder fra om helseproblemer er dobbelt så mange som Sørøst i England, og 14 prosent er uføretrygdet. Nesten halvparten av disse områdene er blant de 30 prosent fattigste i landet.

Man kan følgelig konkludere: Gruvestreiken kan se ut til å forsvinne inn i historien, men arbeidsledigheten som fulgte er fortsatt en del av den økonomiske hverdagen for de fleste, over 20 år senere.

Lærdommer for Norge?
Norge og Storbritannia er ulike land. Og omstillingene vi diskuterer var også forskjellige, nedlegging av kullindustrien på begynnelsen av 80-tallet hadde ingenting med klima å gjøre.

Norge har på mange måter et godt utgangspunkt en rettferdig omstilling. En godt utdannet og organisert befolkning, en sterk stat med en historisk rolle i økonomien – og den oppsparte oljeformuen.

Samtidig var Storbritannia aldri så avhengig av kull som Norge er av olje. Og det som skjedde i 80-tallet var slutten på en langsom nedlegging (eller undergraving) av industrien.

TV-serien The Valleys handler om sosiale problemer i Wales. Foto: MTV
MTV-serien The Valleys viser at stedet har blitt synonymt med fattigdom og sosiale problemer. Foto: MTV

Til sammenligning fortsetter norsk olje- og gass med høyt utvinningstempo, mens Arktis åpnes for utvinning. Dette på tross av at all forskning viser vi aldri kan utvinne disse ressursene om vi vil unngå to graders oppvarming, at klimaendringene allerede skader millioner av mennesker, og at olje- og gassutvinning må ta slutt, før eller siden.

Det er vanskelig å stå imot nyliberalismen, med sterke markedskrefter og støttende stater, uten å ha et motsvar.

Omstillingen i Storbritannia gir oss derfor mye å tenke på. Jeg vil snakke om tre lærdommer.

For det første kan vi notere at sterke fagforeninger er helt nødvendige, men ikke nok. I fagbevegelsen snakker vi for tida mye om at vi står i en defensiv kamp. Vi trenger en mer offensiv strategi som fremmer gode alternativer, samtidig som vi forsvarer det vi har. Gruvearbeiderne kjempa en lang, defensiv kamp, men tapte til slutt.

Det er vanskelig å stå imot nyliberalismen, med sterke markedskrefter og støttende stater, uten å ha et motsvar. Fagbevegelsen bør være proaktiv og ta eierskap over ideer om klimajobber og grønn omstilling, og fagforeninger bør søke samarbeid med miljøbevegelsen, kirken, og andre som jobber for det samme, grønne skiftet. Slik kan vi endre premissene for debatten, og mobilisere våre medlemmer til en mer positiv visjon av en bedre framtid.

Det er viktig å snakke med alle, men blant partiene er det likevel en elefant i rommet.

For det andre viser Storbritannias urettferdige omstilling at sosiale bevegelser må ha en bred politisk strategi. Staten hadde enda mer kontroll over kullgruvene i Storbritannia enn den norske stat i dag har over Statoil. Vi kan ikke ta for gitt at statlig eierskap betyr demokratisk og rettferdig styring – vi må kjempe for det. Fagbevegelsen i Storbritannia manglet en større politisk strategi. Fag- og miljøbevegelsen i Norge må fortsette å jobbe opp mot alle partier og bruke det demokratiske eierskapet over naturressursene til å endre kurs.

Det er viktig å snakke med alle, men blant partiene er det likevel en elefant i rommet – Arbeiderpartiet. Sør-Wales har alltid stemt Labour, men de fikk likevel aldri det sterke, proaktive partiet de trengte for å unngå en urettferdig omstilling. Vi må legge enda mer press på Arbeiderpartiet slik at de gjør sitt for en rettferdig og grønn omstilling. Dette har fagforeninger i LO et spesielt ansvar for.

Naturen i Wales er vakker, men lokalsamfunnet sliter med høy arbeidsledighet og sosiale problemer etter at kullindustrien ble lagt ned på 80-tallet. Foto: Joe Hunt
Naturen i Wales er vakker, men lokalsamfunnet sliter med høy arbeidsledighet og sosiale problemer etter at kullindustrien ble lagt ned på 80-tallet. Foto: Joe Hunt

For det tredje må vi aldri glemme at det som skjer i store industrier henger sammen med lokale samfunn. Det ville vært like umulig å erstatte kullindustrien i Sør-Wales med én type industri, som det vil være å erstatte alle oljearbeidsplasser i Norge med kun én type grønn energi. Klimajobber er ikke bare vind og sol, det er energieffektivisering, transport, infrastruktur og, ja, helsearbeidere, byråkrater i offentlig tjeneste, lærere og mye mer.

Grønne jobber henger sammen med politiske beslutninger om energiproduksjon og -bruk, mat, transport og andre kollektive bestemmelser om hvordan samfunnet skal se ut. Det handler om å bygge bærekraftige lokale samfunn i bredere forstand, lokale samfunn som er godt rustet mot kriser og sjokk, inkludert de som vil komme fra klimaendringene. Mye må endres strukturelt, men omstilling er også en mulighet til å forvandle måten vi lever på.

Det er kanskje kjedelig å få en lekse fra en sint waliser, men vår urettferdige omstilling er en vikitg advarsel. Jeg vil ikke at nordmenn skal måtte møte fordommer om stedet de kommer fra på grunn av en politisk motivert eller markedsstyrt prosess de ikke selv kontrollerer, og jeg vil ikke at lokalsamfunn i Norge skal måtte gå gjennom det Sør-Wales har opplevd.

Skal Norge unngå det, må fagbevegelse, sivilsamfunn og progressive partier ta utfordringen på alvor.

  • Lab Roy

    Det som skjedde under Thatcher var at Storbrittania gikk fra å være netto-importør av energi til å bli netto-eksportør av energi pga alle olje og gass feltene som ble funnet på britisk sokkel. Dette gjorde at Storbrittania ble mindre avhengig av (egenprodusert) kull i en periode. I dag er Storbrittania avhengig av import av kull fra Russland for ca 20% av energiforbruket. Det er kanskje på tide å bli selvforsynt igjen?

    I Norge er det fristende å rasere hele jordbruket og andre virksomheter så lenge Norge har høy oljeeksport og store oljeinntekter. I Storbrittania var gruvearbeiderne «den indre fiende». I dagens Norge ser det ut som alle som mottar subsidier og stønader utgjør «den indre fiende». Spesielt er bønder utsatt i dagens Norge. Men en dag vil oljeinntektene stupe, og hva gjør man da? Da er det kanskje ikke så dumt å ha jordbruk i Norge.

    Man spør hva vi skal leve av etter oljen. Det er viktig at man også tenker på kort sikt. Det er mulig at bransjer slik som tre-foredling (cellulose) og petrokjemisk industri ganske raskt bør kunne erstatte mye av oljevirksomheten. Eneste problemet er at store deler av norsk tre-foredlingsindustri for tiden ligger med brukket rygg i Norge, mens bransjen går så det suser i våre naboland Sverige og Finnland. Iflg Dagens Næringsliv ville feks Tofte Fabrikker på Hurumlandet ha gått med etenormt stort overskudd i år hvis den ikke hadde blitt lagt ned (dette pga bedre priser i verdensmarkedet for cellulose sammen med lavere norsk vekslingskurs).