Kapitalismens omsorgskrise

Kan omsorgskrisen i kapitalismen løses med teknologiske nyvininger? Nancy Fraser har mer tro på kortere arbeidsdag og en mer rettferdig verden. Foto: RoboCup2013/Flickr Kan omsorgskrisen i kapitalismen løses med teknologiske nyvininger? Nancy Fraser har mer tro på kortere arbeidsdag og en mer rettferdig verden. Foto: RoboCup2013/Flickr

INTERVJU: Fordi feminismen og industrielle omstillinger på 70-tallet sammenfallt, ga vi nyliberalismen litt karisma og ideologisk tyngde, mener feministikon Nancy Fraser. Men omsorgskrisen løses med andre visjoner.

Professor i filosofi og politikk ved The New School for Social Research i New York, Nancy Fraser, gjester Oslo og Litteraturhuset onsdag den 31. mai. Fraser er en av vår tids mest berømte feministiske teoretikere, og har i det siste jobbet mye med forholdet mellom feminismen og kapitalismen. Hennes siste bok er Fortunes of Feminism: From State-Managed Capitalism to Neoliberal Crisis. Der argumenterer hun for at feminismen må finnes i hjertet av enhver kamp for et likere samfunn. I dette intervjuet med Sarah Leonard snakker hun om feminismen i dag og den pågående omsorgskrisen i kapitalismen.

banner-sosialismeserie3

Hva er sosial reproduksjon, og hvorfor er dette så sentralt i din feministiske analyse?

Sosial reproduksjon dreier seg om å skape og vedlikeholde sosiale bånd. Én del av dette handler om båndene mellom generasjonene – det vil si fødsel og barneoppdragelse, og å ta vare på de eldre. En annen del handler om å opprettholde horisontale bånd mellom venner og innenfor familien, nabolag og andre sosiale grupper. Denne typen aktivitet er helt vesentlig for samfunnet. Den er både affektiv og materiell, og fungerer som «det sosiale limet» som ligger til grunn for sosialt samarbeid. Uten sosial reproduksjon er ingen sosial organisering mulig – ingen økonomi, ingen politiske institusjoner, ingen kultur. Historisk sett har sosial reproduksjon vært kjønnet. Brorparten av ansvaret for den er blitt tildelt kvinner, selv om menn også alltid har bidratt til en viss grad.

Professor Nancy Fraser. Foto: The New School.
Professor Nancy Fraser. Foto: The New School.

Ved å skille mellom økonomisk produksjon og sosial reproduksjon, og behandle disse som to ulike ting lokalisert i to separate institusjoner og koordinert på ulike måter, intensiverte kapitalismens fremvekst dette kjønnsskillet. Produksjonen ble flyttet til fabrikker og kontorer, der den ble betraktet som «økonomisk» og belønnet med kontantlønn. Reproduksjonen ble etterlatt, forvist til en ny, privat hjemlig sfære der den ble sentimentalisert og naturalisert, gjennomført for «kjærlighetens» og «dydens» skyld, ikke for penger. Eller, det var i alle fall teorien. I praksis var sosial reproduksjon aldri utelukkende begrenset til den private husholdningens ramme. Den har også funnet sted i nabolag, offentlige institusjoner og sivilsamfunnet – og til dels er den blitt kommodifisert (tingliggjort, red.anm.). Allikevel er den kjønnede adskillelsen av sosial reproduksjon fra økonomisk produksjon den primære institusjonelle basis for kvinners underordning i kapitalistiske samfunn. Dette er derfor den åpenbart mest sentrale saken for feminismen.

Uten sosial reproduksjon er ingen sosial organisering mulig – ingen økonomi, ingen politiske institusjoner, ingen kultur.

Etter din vurdering har vi trått inn i en omsorgskrise. Hva betyr det, og hvordan har vi havnet her?

I kapitalistiske samfunn tilskrives ikke evnene som brukes i sosial reproduksjon noen økonomisk verdi. De tas for gitt, behandles som gratis og evig tilgjengelige «gaver» som ikke krever noen oppmerksomhet og er uuttømmelige. Det antas at det alltid kommer til å være tilstrekkelig energi til å opprettholde de sosiale båndene som økonomisk produksjon, og samfunnet for øvrig, er avhengig av. Dette ligner på måten det kapitalistiske samfunnet behandler naturen, nemlig som et uuttømmelig reservoar som vi kan ta så mye vi vil av og dumpe så mye avfall vi vil i.

I virkeligheten er hverken naturen eller de sosialt reproduktive evnene uuttømmelige – begge to kan strekkes til bristepunktet. Når det gjelder naturen har mange allerede skjønt dette, og vi begynner å forstå det også når det gjelder «omsorg». Når et samfunn trekker offentlig støtte til sosial reproduksjon og tvinger dens primære tilbydere inn i mange utmattende timers lønnsarbeid, utarmer dette samfunnet selve de sosiale evnene som det er avhengig av. Vi befinner oss i akkurat denne situasjonen i dag. Den nåværende, finansialiserte formen for kapitalisme forbruker systematisk vår evne til å opprettholde sosiale bånd – som en tiger som spiser sin egen hale. Resultatet blir en «omsorgskrise» som er like alvorlig og systemisk som den nåværende økologiske krisen, som den uansett er sammenvevd med.

I virkeligheten er hverken naturen eller de sosialt reproduktive evnene uuttømmelige – begge to kan strekkes til bristepunktet.

For å forstå hvordan vi kom oss hit, bør vi sammenligne denne formen for kapitalisme med kapitalismens tidligere former. Det er en vanlig tanke at historien om kapitalisme består av en rekke forskjellige akkumulasjonsregimer – for eksempel liberalkapitalisme, statsstyrt (eller sosialdemokratisk) kapitalisme, og nyliberal, finansialisert kapitalisme.

Forskere pleier å skille mellom disse regimene ut ifra de ulike forholdene mellom stater og markeder innen hvert regime. Men de har unnlatt forholdet mellom produksjon og reproduksjon, som er like avgjørende. Det kapitalistiske samfunnet kjennetegnes av dette forholdet, og det bør dermed være sentralt i vår kapitalismeanalyse. Vi kommer ganske langt i å forstå kapitalismens historie ved å fokusere på hvordan sosial reproduksjon har vært organisert i hver av kapitalismens faser: I hvilken grad er «omsorgsarbeidet» kommodifisert i en gitt periode? I hvilken grad er dette arbeidet støttet økonomisk av staten eller private selskaper? I hvilken grad finner arbeidet sted innenfor husholdninger? I nabolag? I sivilsamfunnet?

I hvilken grad er dette arbeidet støttet økonomisk av staten eller private selskaper?

På grunnlag av dette er det mulig å spore en historisk vei fra 1800-tallets såkalte liberalkapitalisme til det statsstyrte regimet midt på 1900-tallet, og så videre til dagens finansialiserte kapitalisme. I et nøtteskall: Liberalkapitalismen privatiserte sosial reproduksjon, og den statsstyrte kapitalismen sosialiserte den delvis, mens den finansialiserte kapitalismen i økende grad kommodifiserer den. Under hvert regime ble en bestemt organisering av sosial reproduksjon knyttet til et bestemt sett med kjønns- og familieidealer: fra en idé om «separate sfærer» under liberalkapitalismen, til «familielønn»-modellen under den sosialdemokratiske kapitalismen, til «to-inntektsfamilien» som normen under den nyliberale, finansialerte kapitalismen. La meg forklare.

Tilfellet liberalkapitalismen er ganske tydelig. Stater var stort sett passive tilskuere da nylig proletariserte folk, blant dem kvinner og barn, ble presset til fabrikk- og gruvearbeid av industrialister. Resultatet ble en krise i sosial reproduksjon, som førte til offentlige innsigelser og kampanjer for «beskyttende lover». Imidlertid var ikke slike vedtak i stand til å løse problemet, og effekten var at arbeiderklassen og bondesamfunnet ble forlatt og måtte klare seg selv så godt de kunne. Likevel var denne formen for kapitalisme kulturelt skapende. Ved å støpe sosial reproduksjon på nytt som kvinners område innenfor den private familien, skapte liberalkapitalismen den nye, borgerlige tanken om hjemlighet, «separate sfærer», hjemmet som «en trygg havn i en hjerteløs verden», og kvinnen som «husets engel», samtidig som den fratok folk flest de nødvendige betingelsene for å kunne realisere disse idealene.

Liberalkapitalismen privatiserte sosial reproduksjon, og den statsstyrte kapitalismen sosialiserte den delvis, mens den finansialiserte kapitalismen i økende grad kommodifiserer den.

Fordi det var plaget av kriser, bukket det liberale regimet under for en ny, statsstyrt variant av det kapitalistiske samfunnet. I denne fasen, som baserte seg på masseproduksjon og massekonsum, ble sosial reproduksjon delvis sosialisert gjennom «sosial velferd» levert av staten og private selskaper. Den foreldede «separate sfærer»-modellen bukket under for en ny, mer «moderne» norm, nemlig «familielønn». Etter denne normen, som hadde stor oppslutning i fagbevegelsen, skulle den mannlige industriarbeideren lønnes tilstrekkelig til å kunne støtte hele sin familie. På denne måten kunne hans kone vie seg fullt og helt til å passe sine barn og til husholdningsarbeid.

Den statsstyrte kapitalismen var ingen gullalder – men likevel ganske annerledes enn det vi har i dag.

Selv om kun et relativt privilegert mindretall oppnådde dette idealet, var det likevel et livsmål for mange flere, i hvert fall i de rike nordatlantiske stater, den globale kapitalismens kjerneområde. Denne modellen hvilte på en pågående utnyttelse av det globale sør, slik at idealet ikke var oppnåelig for folk i kolonier og tidligere kolonier. Dessuten fantes det innbygde etniske asymmetrier også i USA, der tjenestefolk og jordbruksarbeidere ikke fikk tilgang til sosialtrygd og andre typer offentlig stønad. Og det sier seg selv at familielønn institusjonaliserte både kvinners avhengighet og heteronormativitet. Den statsstyrte kapitalismen var altså ingen gullalder – men likevel ganske annerledes enn det vi har i dag.

I dag er familielønnen lagt helt død. På den ene siden ble den ødelagt av nedgangen i reelle lønninger, som gjør det umulig å forsørge en familie på én inntekt – dersom man ikke tilhører den rikeste én prosent. På den andre siden overlevde familielønn ikke feminismens fremvekst, som delegitimerte ideen om kvinners avhengighet som var så sentral for familielønnmodellen. Som følge av familielønnmodellens undergang, har vi nå fått en ny norm, nemlig «to-inntektsfamilien». Høres koselig ut, ikke sant – så lenge du ikke er singel? Imidlertid er denne koselige ordlyden en form for tåkelegging, akkurat som med familielønn-idealet. Det skjuler den akutte økningen i antallet timer lønnsarbeid som er nødvendig for å forsørge en husholdning. Situasjonen er enda verre for husholdninger med barn, eldre familiemedlemmer eller personer som er syke eller funksjonshemmede, som ikke er i stand til å være lønnsarbeidere på heltid. Og enda verre er det for enslige foreldre.

I tillegg fremmes to-inntektsfamilien i en periode der kuttpolitikk står sterkt. Gjennom kravet på et økende antall arbeidstimer og innstramninger i offentlige tjenester, utarmer det finansialiserte kapitalistiske regimet systematisk vår evne til å opprettholde sosiale bånd. Denne formen for kapitalisme strekker vår kapasitet til å yte omsorg til bristepunktet. Denne «omsorgskrisen» bør forstås på en strukturell måte. Den er på ingen måte vilkårlig eller utilsiktet. Den er heller et uttrykk, under visse betingelser, for alle kapitalistiske samfunns iboende tilbøyelighet for å skape slike kriser i sosial reproduksjon. Når det er sagt er det likevel slik at denne krisen er særlig akutt under det nåværende finansialiserte kapitalistiske regimet.

Høres koselig ut, ikke sant – så lenge du ikke er singel?

Kunne du si mer om hvilken rolle feminismen har spilt i denne krisen? Feminister har neppe hatt en vanskeligstilt to-inntektshusholdning som mål.

Nei, selvfølgelig ikke. Men det finnes uansett et dypt og urovekkende spørsmål om hvilken rolle feminismen har spilt i alt det her. Feminister anså familielønnidealet for å være en måte å institusjonalisere kvinners avhengighet på, og avviste idealet. Dette hadde vi nok rett i. Men akkurat samtidig som vi avviste denne ideen, ble den knust økonomisk av at produksjon ble flyttet ut av de rike landene. I en annen verden hadde feminismen og industrielle omstillinger kanskje ikke bygget opp under hverandre, men i den verdenen vi befinner oss i var det akkurat dette som skjedde. Dermed bidro feministiske bevegelser til å legitimere denne økonomiske overgangen, selv om vi på ingen måte forårsaket den. Vi gav litt karisma, litt ideologisk tyngde, til andres prosjekter.

La oss imidlertid ikke glemme at det faktisk finnes nyliberale feminister som har sluttet seg til dette prosjektet, og som representerer den ene prosenten. Hva som mer er, ser det ut som vi er i ferd med å velge en slik feminist til USAs president (intervjuet ble ferdigstillt like før fjorårets presidentvalg i USA, red.anm.). Nyliberale feminister er feminister, forresten. Vi kan ikke si at de ikke er det. Men den nyliberale strømningen innen feminismen forenkler, forkorter og gjentolker feministiske ideer for å gjøre dem markedsvennlige, som for eksempel når vi ender opp med å forstå kvinneundertrykkelse slik at den dreier seg om diskriminering som kommer i veien for at talentfulle kvinner oppnår maktposisjoner og toppstillinger. Denne tenkemåten bidrar til å legitimere næringslivets hierarkiske tankesett. Den legitimerer et verdensbilde som er grunnleggende fiendtlig mot interessene til kvinner flest – egentlig mot interessene til alle, verden over. Denne versjonen av feminisme hjelper nyliberalt røveri med å fremstå som frigjøring.

Den nyliberale strømningen innen feminismen forenkler, forkorter og gjentolker feministiske ideer for å gjøre dem markedsvennlige.

Kunne du si mer om hvordan fordelingen av omsorgsarbeid i vår finansialiserte økonomi setter kvinner opp mot hverandre?

Absolutt. Omsorgsarbeid er nå organisert på en tosidig måte, der de som har råd til å betale tjenestefolk rett og slett betaler for omsorgsarbeid, mens de som ikke har råd må streve for å forsørge sine familier. Ofte gjør de dette ved å ta betalt for å utføre omsorgsarbeid hos den førstnevnte gruppen, ofte med virkelig lav lønn og dårlige arbeidsvilkår. Det begynner å dukke opp kampanjer for å skaffe rettigheter og levelønn i denne bransjen, hvilket viser at denne organiseringen av omsorgsarbeid setter ulike interesser opp mot hverandre. Sheryl Sandbergs idé om at kvinner bør «lene seg fremover» har alltid slått meg som ironisk: hennes lesere kan bare ha sine fantasier om å være fremoverlente på bedriftens styrerom ved å lene seg på lavlønnede arbeidere som vasker deres toaletter og hjem, passer på deres barn, gamle foreldre og så videre.

Sheryl Sandbergs lesere kan bare ha sine fantasier om å være fremoverlente på bedriftens styrerom ved å lene seg på lavlønnede arbeidere som vasker deres toaletter og hjem.

Her må vi også snakke om rase, siden det primært er ikke-hvite innvandrerkvinner, afro-amerikanske kvinner og latin-amerikanske kvinner som gjør dette arbeidet. Du trenger bare dra til hvilken som helst park i et middelklassenabolag i New York for å få se dette – det er krystallklart. Det finnes land hvis hele såkalte «utviklings»-strategi består i å legge til rette for utvandring av kvinner til rike land og regioner, slik at de kan jobbe med omsorgsarbeid. For eksempel er Filippinene svært avhengig av pengeoverføringer fra tjenestefolk som flytter til utlandet. Dette er en arbeidsutveksling som er organisert av staten – det er statens utviklingsstrategi. Disse statene har blitt utsatt for strukturtilpasning. De har gjeld, mangler penger og har behov for valuta – og den eneste måten å få tak i det på er å sende kvinnene ut av landet for å gjøre dette arbeidet, slik at de må forlate sine egne barn og familier og overlate omsorgen for dem til andre fattige folk. Jeg mener forresten ikke å foreslå at omsorgsarbeid aldri bør være lønnsarbeid. Det utgjør imidlertid en stor forskjell hvordan det er lønnet, hvordan det organiseres, og av hvem.

Jeg mener ikke å foreslå at omsorgsarbeid aldri bør være lønnsarbeid. Det utgjør imidlertid en stor forskjell hvordan det er lønnet, hvordan det organiseres, og av hvem.

Er det en bestemt måte vi bør jobbe med organisering på for å komme frem til en grunnleggende løsning på disse problemene?

Det pågår svært mye organisering og aktivisme. Det er mye kreativitet der ute, mye energi. Men denne aktiviteten er likevel ganske spredt. Den makter ikke å skape en samlende motstandsbevegelse som kan endre måten sosial reproduksjon er organisert på. Hvis man slår sammen kampene for en kortere arbeidsuke, ubetinget borgerlønn, offentlig barnepass, for rettighetene til migranter som gjør husarbeid og arbeidere som gjør omsorgsarbeid ved kommersielle sykehjem, sykehus, barnehager – samt kamper om rent vann, boliger og miljøødeleggelser, særlig i det globale sør – får man, etter min mening, et krav om en ny måte å organisere sosial reproduksjon på.

Kamper om sosial reproduksjon er mer eller mindre allestedsnærværende. De blir bare ikke oppfattet slik.

Kamper om sosial reproduksjon er mer eller mindre allestedsnærværende. De blir bare ikke oppfattet slik. Men hvis disse kampene skulle komme til å forstå seg selv i sammenheng med hverandre, hadde de samlet kunnet utgjøre et kraftfullt grunnlag for sosial forvandling. Og om man også forstod at den strukturelle basisen for dagens omsorgskrise er kapitalismens iboende drift mot å underordne reproduksjonen produksjonen, kunne ting virkelig bli interessant.

Gitt den økende interesse for sosialisme blant unge amerikanere, tror du en kamp om sosial reproduksjon henger sammen med en kamp for sosialisme?

Absolutt. Jeg kaller meg for en demokratisk sosialist, akkurat som Bernie Sanders gjør, men vi lever i en tid der vi er nødt til å innrømme at vi ikke helt vet hva dette begrepet egentlig innebærer. Vi vet at det ikke betyr noe som ligner på den autoritære planøkonomiske, ettpartistat-modellen av kommunismen. Vi vet at det betyr noe dypere, mer robust og mer egalitært enn sosialdemokratiet. Vi vet at det ikke kan begrenses til nasjonalstaten ettersom utnytting, ekspropriasjon og utvinning er gjennomgående transnasjonale. Vi er altså klare på hva denne demokratiske sosialismen ikke kan være, men vi sliter med å definere et positivt program for den.

Jeg kaller meg for en demokratisk sosialist, akkurat som Bernie Sanders gjør, men vi lever i en tid der vi er nødt til å innrømme at vi ikke helt vet hva dette begrepet egentlig innebærer.

Jeg mener at én del av dette programmet må være å søke en ny forståelse av begrepet sosial reproduksjon. Dette oppdraget må stå sentralt i hvilken som helst form for sosialisme, dersom denne formen skal være ønskelig i det 21. århundret. Hvordan bør skillet mellom reproduksjon og produksjon gjenskapes i dag, og hva kan erstatte to-inntektsfamilien?

Det er interessant å notere seg at om vi ser på sosialismens historie, selv den gamle utopiske sosialismen som Marx og Engels avviste, legger vi merke til et stort fokus på det jeg har kalt sosial reproduksjon: hvordan familie- og samfunnsliv skal organiseres og så videre. Her var denne utopiske sosialismen utopisk på måter som gjør den uaktuell for oss, men problemstillingen var på plass. Selv i historien om moderne industriell sosialisme, både i den marxistiske og ikke-marxistiske varianter, har denne problemstillingen leilighetsvis vært synlig. I hovedsak er den blitt håndtert som underlegen problemet om hvordan man kan organisere industrialisering og planlegge produksjon. Men om du fokuserer kun på én side av skillet mellom produksjon og reproduksjon, kommer den andre siden tilbake i bildet på uventede måter og truer hele prosjektet.

Hvordan bør skillet mellom reproduksjon og produksjon gjenskapes i dag, og hva kan erstatte to-inntektsfamilien?

Mange av spørsmålene du stiller om sosialt liv og familie virker nå igjen utopiske, som levninger fra 1960-tallet, og dermed ikke nødvendigvis sentrale for et oppdatert sosialistisk program. Likevel argumenterer du for at vi befinner oss ved et krisepunkt, slik at disse spørsmålene igjen må være sentrale. Utfordringene knyttet til sosial reproduksjon er såpass grunnleggende for alle menneskers hverdagsliv at det er overraskende at spørsmålet om sosial reproduksjon så ofte er fraværende i den pågående fornyelsen av sosialismen.

Det er jeg svært enig i. Gitt at denne krisen i sosial reproduksjon er veldig akutt, hadde det vært utopisk – i negativ forstand – om venstresiden ikke fokuserte på disse problemene. Forestillingen om at vi på en eller annen måte kan gjenreise industriell produksjon – det er dette som er utopisk, i negativ forstand. Imidlertid er det ikke utopisk å forestille seg at man kan bygge et samfunn som forutsetter at enhver voksen er en person med omsorgsansvar, som er engasjert i sitt samfunn og som har sosiale forpliktelser. En slik visjon baserer seg på menneskelivets faktiske virkelighet.

Ser du for deg at teknologien kan spille en positiv rolle i denne visjonen, eller fører automatiseringen av husarbeidet bare til at vi oppfordres til å lene oss mer fremover? Vi har hørt mye i det siste om frysing av egg som et frynsegode for Google-ansatte. Her er tanken at kvinner slik kan jobbe lengre før de får barn. Vi pleier å mene at mye dagligdags industriarbeid bør være automatisert. Ser du på omsorgsarbeid på en lignende måte? Eller er omsorgsarbeid for intimt til å kunne overlates til maskiner?

Jeg er selvfølgelig ingen ludditt. Jeg setter stor pris på å ha elektriske lys slik at jeg kan lese om natten, og å kunne prate med deg på Skype på så lang avstand, og så videre. Jeg er ikke en gang imot de teknologiene som jeg har skrevet kritisk om, for eksempel eggfrysing eller brystpumper. Her er konteksten avgjørende: hvordan disse teknologiene er produsert og brukt, av hvem, og til hvis fordel. Jeg kan lett forestille meg en kontekst der det at disse teknologiene er tilgjengelige åpner for et legitimt valg. Det er på ingen måte min sak å prøve å få noen til å skamme seg over de svært begrensede valgene som de tar mellom få og veldig dårlige alternativer.

Dessuten tror jeg at aktiviteter rettet mot å vedlikeholde sosiale bånd inneholder et uoppløselig personlig element. De er per definisjon mellommenneskelige, og innebærer intersubjektiv kommunikasjon og i noen tilfeller fysisk berøring. Dette taler imot en fullstendig automatisering av omsorg. Samtidig tviler jeg på at vi kan forestille oss den fullstendige automatiseringen av noe som helst, dersom dette innebærer fraværet av all menneskelig innsats.

Aktiviteter rettet mot å vedlikeholde sosiale bånd inneholder et uoppløselig personlig element.

Akkurat, fordi på en måte snakker vi bare om tid. Vi automatiserer slike ting som omsorg for å spare tid, fordi vi ikke har tilstrekkelig med tid. Det er dessuten bare i en situasjon der man har nok av tid at man klarer å finne ut av hva man vil automatisere.

Jeg er rimelig sikker på at jeg ikke ønsker å håndvaske alle mine klær – det er mange ting jeg allerede vet at jeg ikke vil bruke min tid på. Jeg ønsker meg mer tid til å gjøre andre ting, for eksempel å ha samtaler som denne.

Intervjuet har tidligere blitt publisert i Dissent Magazine. Teksten er oversatt av David J. Allen, redaksjonsmedlem i Manifest Tidsskrift.