Den mest skjebnesvangre makt – kapitalismen

Karl Marx har levert den viktigste analysen av kapitalismens framvekst og hvordan den endret maktforholdene i samfunnet. Her er August Diehl i rollen som Marx i filmen «Den unge Karl Marx» (2017).

Makt og maktforhold vil alltid stå i sentrum når man skal analysere samfunnet, men begrepsparet kan forstås på en rekke ulike måter, slik diskusjonene etter begge de to makt- og demokratiutredningene viste. Her gjentok historien seg, så å si, ved at maktutredningene – først ledet av Gudmund Hernes (1972-1982) og så av Øyvind Østerud (1998-2003) – i begge tilfeller ble kritisert for å ha en lite nyansert maktforståelse. Selv om det er åpenbare forskjeller mellom de to forståelser – Hernes vektla for eksempel teoretisk også avmakt (Hernes 1975) mens Fredrik Engelstad, medlem i den andre maktutredningen, opererte med et rent intensjonalistisk begrep (Engelstad 1999) – så ble begge kritisert for å ikke ta nok høyde for det mangfoldet av maktrelasjoner som eksisterer i samfunnet.

Ved å bare analysere de eksplisitte maktforholdene, blir den skjulte makten, den som gjør at folk unnlater å handle eller ytre seg, vanskeligere å gripe. Slik tok kritikken utgangspunkt i eksempelvis Bourdieus begrep om symbolsk makt (Bourdieu 1996) eller Foucaults diskursive makt (1999) som begge vektlegger at maktforhold også kan være noe skjult eller uerkjent. For Bourdieu sitt vedkommende setter avmakt seg i selve kroppen, ved bestemte tale- og uttrykksmåter, smak og gestikulering og så videre, gjennom det han kaller en kroppsliggjort habitus.

Ved å bare analysere de eksplisitte maktforholdene, blir den skjulte makten, den som gjør at folk unnlater å handle eller ytre seg, vanskeligere å gripe.

Felles for kritikken – om den nå kom fra Dag Østerberg og hans medforfattere i Maktens ansikter (1981) eller Agora-kretsen rundt Lars Bugge (2004) – var at Maktutredningene paradoksalt nok ikke analyserte de systemene som gjør at vanlige mennesker har liten innflytelse på sin egen hverdag. Det ble presentert analyser av de mektiges maktutøvelse – men ingen helhetlig analyse av de manges avmakt. Og det viktigste systemet som skaper denne avmakten er samfunnets klasserelasjoner – og det som skaper dem: Kapitalismen.

Hva er kapitalisme
I Kapitalen, det verket som fremfor noen bidro til å grunnlegge den teoretiske forståelse av kapitalismen, har første kapittel tittelen Varen (Marx 1867/2005: 43-100), og nettopp vare-begrepet spiller en nøkkelrolle i Marx’ forståelse av kapitalismen, fordi produktene som produseres innenfor kapitalistiske produksjonsformer tar form av varer, altså ved at de produseres for kjøp og salg på et marked. Dette skiller seg fra de fleste andre produksjonsformer hvor produksjonen i hovedsak er innrettet mot produsentenes eget forbruk, det vi kaller subsistensøkonomi. Det betyr ikke at det ikke eksisterer markeder, penger og andre byttemidler også i andre produksjonsformer, men det betyr at der både arbeidskraften og de som eier produksjonsmidler tidligere kunne leve av det de produserte, så er disse aktørene under kapitalismen avhengig av markeder for å overleve.

Avhengigheten av markeder, gjør at varens verdi får en avgjørende betydning. Der det tidligere var hva vi kan bruke et produkt til som var det sentrale, det Marx kaller bruksverdien, er det i en situasjon hvor produsentene blir avhengig av markeder, i stedet bytteverdien som blir viktig. Nettopp fordi det bestemmer hvor mange andre varer en kan bytte til seg. Denne prosessen medieres gjennom penger.

Det er denne relasjonen som gir kapitalistene anledning til å transformere kapital til autoritet.

Med overgangen fra produksjon for eget forbruk, til produksjon for et marked, løsrives også båndet mellom produsentene og produksjonsmidlene, og blir i prinsippet utskiftbare. Vi får den institusjonelle løsrivningen av økonomien fra samfunnets øvrige institusjoner, som Polanyi vektlegger (1944/2012), og den doble frigjøring av arbeiderne – fri fra føydale bånd, men også fri fra produksjonsmidler og dermed tvunget til å selge sin arbeidskraft. Dermed inngår også arbeidskraften som del av bytteforholdet som medieres gjennom penger, ved at arbeiderne selger sin arbeidskraft for lønn. Det er denne relasjonen som gir kapitalistene anledning til å transformere kapital til autoritet over den menneskelige kreativitet gjennom formelle eller uformelle ansettelsesforhold. Grunnlaget for det Marx i de økonomisk-filosofiske manuskripter kaller fremmedgjøring (Marx 1844/1991).

Denne kommodifiseringen, eller tingliggjøringen, av arbeidskraften, danner grunnlaget for kapitalismens sosiale relasjoner mellom kapitalister som kjøper arbeidskraft og arbeidere som selger arbeidskraft. Det skaper en gjensidig avhengighet mellom de to gruppene som begge er avhengig av arbeidsmarkedet, altså hverandre, samtidig som de også er i konstant konflikt over fordelingen av det som produseres, altså merverdien. Det er kapitalistenes tilegnelse av denne merverdien som i Marx sin språkbruk kalles for utbytting. Kampen om merverdien er imidlertid ikke noe nytt for kapitalismen, Det kommunistiske Manifestet åpner tross alt med at «hele samfunnets historie til nå er historien om klassekamper» (Marx 1848/2003:10).

I tidligere tider tok eksempelvis herrens tilegnelse av merverdi form av tvangsarbeid på herrens jord, men det er altså verdisettingen av denne, muliggjort av lønnsarbeidsrelasjonen, som er ny i kapitalismen. Der tvangsarbeidet eller kirkens tiende før gjerne var fastsatt av myndigheter, fører lønnsarbeiderrelasjonen og avhengigheten av et dynamisk marked i stedet til at hvor mye av merverdien arbeiderne beholder, hele tiden er i bevegelse. Det blir et spørsmål om kamp og styrkeforhold mellom aktørene på en helt annen måte enn tidligere.

Det «moderne livs mest skjebnesvangre makt» kalte Max Weber kapitalismen.

Det «moderne livs mest skjebnesvangre makt» kalte Max Weber kapitalismen (Weber 1995:9). Weber tar i mange av sine analyser utgangspunkt i handlinger. «Den kapitalistiske handling», det vil si å investere i økonomisk virksomhet med forventning om profitt, har eksistert i alle historisk dokumenterte samfunn, men den får likevel et helt annet omfang i den moderne kapitalismen. Weber sitt kanskje mest kjente verk omhandler som kjent hvordan den protestantiske pliktetikk førte til at troende mennesker søkte tegn på at de var utvalgte til frelse – gjennom ansamling av gods og gull i det jordiske liv, samtidig som det pietistiske elementet gjorde prangende forbruk til noe syndig. Kombinasjonen, særlig slik den var formulert i kalvinismen, førte til at omfanget av målrasjonelle handlinger – å investere penger for profitt – fikk et helt annet omfang enn tidligere, og la grunnlaget for den kapitalistiske ånd.

I tillegg var det særlig tre ting som sto sentralt for Weber da han skulle skille den kapitalismen som vokste frem i vesten sammen med den protestantiske pliktetikken, fra tidligere tiders kommersielle virksomhet. Som hos Marx er for det første avhengigheten av markedet, altså i virkeligheten produksjonen av varer, viktig for Weber, men han viser hvordan dette for det andre muliggjøres av den spesifikke borgerlige bedriftskapitalismen med dens organisering som egen juridisk enhet – bedriften – skilt ut fra både husholdning, arbeidere og eiere (Weber 1995:13). Videre viser han hvordan dette muliggjøres gjennom bokholderi og et rasjonelt og nøytralt statlig rettsvesen og byråkrati, som handler basert på faste regler heller enn sosiale bånd, og slik ga forutsigbarhet. Denne forutsigbarheten er en nødvendighet for investering og altså at merverdi tar form av kapital, det vil si, reinvesteres.

Det er likevel det tredje momentet, den formelt frie arbeidskraften – til forskjell fra slavene på antikkens plantasjer eller de livegne bøndene i det føydale middelalder-Europa – som for Weber er den viktigste bestanddelen av de tre, fordi den også danner grunnlaget for de sosiale relasjonene – og de sosiale problemene – som preger kapitalismen. I dette følger han langt på vei Marx, når han peker på at de særegne klasser og klassemotsetninger som følger av den kapitalistiske arbeidsorganisering, mellom borgere og proletarer, er både et særtrekk ved og en nødvendighet i kapitalismen.

Marx skiller seg imidlertid fra Weber når det kommer til å forstå kapitalismens opprinnelse.

Marx skiller seg imidlertid fra Weber når det kommer til å forstå kapitalismens opprinnelse. Der Weber vektlegger statsapparatet og den rasjonelle organisering av bedriften, blir det den særegne vestlige rasjonaliteten – indirekte utledet av protestantisk pliktetikk – som var selve årsaken til at kapitalismen hadde oppstått bare i vesten. Marx mente i større grad på at kapitalismen og dens opprinnelige akkumulasjon oppsto som følge av konkrete sosiale maktforhold, hvor mektige aktører hadde hatt interesse av å privatisere allmenningen og skape den «dobbelt frie» arbeideren – formelt fri fra føydale bånd, men også fri fra produksjonsmidler og dermed tvunget til å søke arbeid for å overleve.

Denne opprinnelige akkumulasjonen av jord (Marx 1867/1978) gjorde subsistensøkonomien umulig for store grupper av mennesker, som i stedet ble tvunget inn til byene for å søke lønnet arbeid, og slik dannet de klasserelasjonene som preger kapitalismen. Historisk har dette skjedd på ulike måter i ulike land og til ulike tider, og til ulike tider i ulike deler av samme land. Selv beskrev Marx i sine skrifter England, men særlig inspirert av geografens David Harveys begrep om acumulation by dispossession (Harvey 2003) er en slik privatisering av allmenningen beskrevet i land som Argentina (Biocca 2015) og India (Nilsen 2010). Litterært er det også beskrevet av den prisbelønte forfatteren Yassar Kemal for Tyrkia i romanen Tistlene Brenner (Kemal 1969) som nettopp handler om forsøket på å privatisere en allmenning på den fruktbare Çukurova-sletten i sør-Tyrkia, og de konfliktene dette skaper. Dette er bare noen eksempler som viser at en slik prosess har foregått på ulike tidspunkter og på ulike måter, men i en rekke land.

Kapitalismens opprinnelige akkumulasjon springer i seg selv ut av kampen mellom klasser med ulike interesser.

Uten å si noe hvem som har mest rett i sin forståelse av kapitalismens fremvekst – sannsynligvis peker begge analyser på nødvendige forutsetninger – så betoner Marx sin analyse om den opprinnelige akkumulasjon noe som er ekstremt viktig, og som dessverre ikke alltid tas med når kapitalisme eller «markedsøkonomi» skal defineres. Kapitalisme er ikke bare et samfunn hvor frie og likeverdige borgere møtes på et marked og inngår kontrakter med hverandre om utveksling av varer og tjenester, slik det stort sett har vært formulert i all liberal teori etter John Locke (2003). Kapitalismens opprinnelige akkumulasjon springer i seg selv ut av kampen mellom klasser med ulike interesser. Klasser, interessekamp, makt- og maktutøvelse er, slik Jürgen Kocka også peker på i sin nyoversatte bok Kapitalismens historie (2018), nødvendige deler av kapitalismen.

Hvis vi skal oppsummere denne korte gjennomgangen, preges altså kapitalistisk produksjonsmåte av følgende særtrekk, som skiller den fra andre produksjonsmåter. For det første er produksjonen 1) (i hovedsak) innrettet mot salg på et marked og som en konsekvens av 2) den utstrakte arbeidsdelingen i samfunnet, er produsentene avhengig av å få solgt varene på dette markedet for å bytte til seg andre nødvendige varer. Videre, 3) eksisterer det et juridisk skille mellom husholdet – det egentlige oikos som økonomivitenskapen har sitt navn etter – og bedriften, som reguleres av en 4) rasjonelt organisert og i prinsippet nøytral statsforvaltning – byråkratiet. Dette skillet mellom husholdningen og bedriften, er kjernen i den institusjonelle differensieringen av økonomien fra resten av samfunnet, og er det som gjør at overskuddet ikke automatisk tilfaller de som jobber, men hos den juridisk sett separate bedriftsorganisasjonen, og det skaper en 5) konflikt om hvordan dette overskuddet – merverdien – skal fordeles, mellom 6) formelt sett frie arbeidere som bare er knyttet til bedriften gjennom en arbeidskontrakt som regulerer bytte av arbeidskraft mot lønn og 7) de (i hovedsak) private eierne av bedriften. Dette danner grunnlaget for kapitalismens grunnleggende 8) klasserelasjoner basert på både gjensidig avhengighet – og utbytting og motsetning mellom arbeidere og kapitalister.

Helse- og utdanningssektoren i Norge har vært organisert delvis uavhengig av markeder og kan dermed betegnes som to ikke-kapitalistiske sektorer i et kapitalistisk samfunn.

Litt enkelt sagt, kan vi si at et kapitalistisk samfunn vil være et samfunn hvor en kapitalistisk produksjonsmåte har en dominerende plass, uten at vi trenger å bestemme akkurat hvor dominerende. En kan kanskje heller snakke om grader av kapitalisme. For eksempel vil den tidlige kapitalismen som vokste frem i de italienske bystatene etter korstogene, kjent som handelskapitalisme, ikke inngå som egentlig kapitalisme etter denne definisjonen, da denne – i all hovedsak – mangler kapitalismens arbeidsorganisering (punkt 5, 6 og 8). Samtidig kan vi kanskje også si at deler av et samfunn kan være innrettet kapitalistisk, mens andre deler er innrettet på andre måter – slik for eksempel helse- og utdanningssektoren i Norge har vært organisert delvis uavhengig av markeder og dermed kan betegnes som to ikke-kapitalistiske sektorer i et kapitalistisk samfunn. Et samfunn hvor disse sektorene er organisert etter markedsprinsipper, vil da i større grad være kapitalistisk.

Dette er en lang og nokså kompleks definisjon, men den betoner etter mitt syn de viktigste momentene fra Marx og Weber – som hver på sin måte skrev sine hovedverk om nettopp fremveksten av dette systemet[1]. Det viktigste her er likevel å peke på at motsetningene mellom arbeidstakere og arbeidsgivere er en innebygget del av enhver kapitalisme. Å delvis oppheve arbeidets varekarakter har nettopp vært et hovedmål gjennom hele fagbevegelsens historie, fordi å gå fra å la prissettingen av arbeidskraft bestemmes gjennom en kontrakt mellom en individuell arbeidstaker og en individuell arbeidsgiver, til noe som bestemmes kollektivt – med minstesatser – nettopp er å ta arbeidskraften delvis ut av markedet. Ved å gjøre makt, ikke tilbud og etterspørsel til det sentrale. Kapitalismen og fagbevegelsen er slik altså i selve sin karakter to motsetninger. For kapitalismen skaper nettopp den varekarakteren fagbevegelsen jobber for å hindre.

Det viktigste her er likevel å peke på at motsetningene mellom arbeidstakere og arbeidsgivere er en innebygget del av enhver kapitalisme.

Dermed ser vi hvordan en egentlig analyse av samfunnets maktforhold, med nøvendighet må ta opp i seg relasjonene mellom arbeidstakere og arbeidsgivere – og de makt- og avmaktsforhold dette skaper. Kort sagt: analysere selve kapitalismen – det moderne livs mest skjebnesvangre makt.

 

Litteratur
Andenæs, Kristian, Tom Johansen og Thomas Mathiesen (red.) (1981): Maktens ansikter: Perspektiver på makt og maktforskning, Oslo Gyldendal

Biocca, Maria de las Mercedes Donato (2015): The Silences of Dispossession. Bergen: University of Bergen

Bourdieu, Pierre (1996): Symbolsk Makt, Oslo Pax Forlag

Bugge, Lars, Geir O. Rønning og Stein Sundstøl Eriksen (2004): ’Makten som vilje og forestilling. Om makt- og demokratiutredningen (1998-2003)’ i Tidsskrift for Samfunnsforskning 1/2004

Engelstad, Fredrik & Jon Elster (red.) (1978): Marx i ett bind. Oslo: Pax Forlag

Engelstad, Fredrik (red) (1999b): Om Makt: Teori og kritikk Oslo Gyldendal

Foucault, Michel (1999): Diskursens orden. Oslo: Spartacus.

Harvey, David (2003): The New Imperialism. Oxford: Oxford University Press

Hernes, Gudmund (1975): Makt og avmakt, Universitetsforlaget

Kemal, Yasser (1969): Tistlene Brenner. Oslo: J. W. Cappelens Forlag

Köcka, Jurgen (2018). Kapitalismens historie. Oslo: Dreyer

Locke, John (2003): Two Treatises of Civil Governement. Cambridge: Cambridge University Press

Marx, Karl (1844/1991): Økonomisk-filosofiske manuskripter og andre ungdomsverker. Oslo: Falken Forlag

Marx, Karl (1867/2005): Kapitalen. Bok 1. Oslo: Oktober Forlag

Marx, Karl (1867/1978): «Den opprinnelige akkumulasjon». I Engelstad, Fredrik & Jon Elster (red.) (1978): Marx i ett bind. Oslo: Pax Forlag

Marx, Karl & Friedrich Engels (1848/2003): Det kommunistiske partis manifest. Oslo: Falken Forlag

Nilsen, Alf Gunvald (2010): Dispossession and resistance in India: The River and the Rage. New York: Taylor & Francis

Polanyi, Karl (1944/2012): Den Liberale Utopi. Oslo: Res Publica

Weber, Max (1995): Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd. Oslo: Pax Forlag

 

Denne teksten stod første gang på trykk i Røyst 9 som ble lansert i Bergen 25. april 2018.

Noter:

[1] Likevel er det klart den er sterkt forenklet, også om en bare tar utgangspunkt i disse to. Marx’ fremmedgjøringsteori er for eksempel bare så vidt nevnt, og hans kriseteori er helt utelatt.