Kan venstresida streike mot EU?

Jean-Luc Mélenchon, uformell leder i La France Insoumise, snakker på et møte i Toulouse i 2017. Foto: MathieuMD / Wikimedia Commons / CC BY-SA 4.0

Helgen før påskeuka, den 13–14. april, var den europeiske venstresida samlet i den ærverdige, svenske riksdagen for en samlingskonferanse i opptakten til det europeiske parlamentsvalget i slutten av mai. Konferansen het Plan B, og er den siste i en rekke som har blitt organisert siden januar 2016, da den franske politikeren Jean-Luc Mélenchon og hans parti Ukuelige Frankrike var vertskap for nettverkets første møte i Paris.

Den gang var venstresida i Europa akutt preget av behandlingen den greske regjeringen fikk av EU våren 2015, idet de forsøkte å stå opp mot lammende kuttpolitikk som forsterket landets økonomiske krise snarere enn å bøte på den. Mélenchon slo seg sammen med den tidligere greske finansministeren Yanis Varoufakis som forlot den greske regjeringen dagen etter at den kapitulerte overfor EU, og det tyske venstrepartiet Die Linkes ringrev Oskar Lafontaine.

Søker man opp «A plan B for Europe», dukker det opp en nettside fra 2015 som inneholder en erklæring fra blant annet dette trekløveret.

Man kan nesten mistenke at det finnes to nettverk fordi det finnes to like store egoer: Varoufakis og Mélenchon.

En del har skjedd siden den gang. Nettverket har fortsatt å møtes, men både grekerne, fagbevegelsen og sosiale bevegelser har i stor grad falt fra. Varoufakis har trukket seg fra Plan B for å starte sin egen pan-europeiske bevegelse, DiEM25, som jobber for å forandre EU fra innsiden.

Tilsynelatende har ikke Plan B og DiEM så mye som skiller dem. Begge nettverkene er svært kritiske til EU, og begge oppfordrer til å forandre EU fra innsiden med bruk av sivil ulydighet mot EUs nyliberale traktater. Man kan nesten mistenke at det finnes to nettverk fordi det finnes to like store egoer: Varoufakis og Mélenchon.

Samtidig er det forskjeller, hovedsakelig at DiEM forsøker å bygge opp en bevegelse fra bunnen av, på tvers av landegrenser, og gjerne hever seg over høyre- og venstreskillet i politikken.

Sånn sett minner nettverket litt om den gamle Internasjonalen, uten at en bør trekke den parallellen for langt.

I tillegg har de et forhold til nettopp EU som det er vanskelig å bli klok på. Der for eksempel Varoufakis langer ut mot en union han mener er totalt udemokratisk, hevder toppkandidaten til Europavalget for det danske, grønne partiet Alternativet, designeren Rasmus Nordquist som stiller på DiEMs plattform, at: «Skal vi forandre EU, må vi elske EU».

Plan B er ikke der. Snarere er det en samling av europeiske venstresidekrefter, som før i større grad inkluderte fagbevegelsen og organisasjoner som Attac, men som nå later til å ha blitt et mer rendyrket partiprosjekt. I Stockholm var svenske Vänsterpartiet vertskap sammen med danske Enhedslisten og finske Vasemmisto. Og blant partiene som fant veien var spanske Podemos, portugisiske Bloco de Esquerda (Venstreblokken), tyske Die Linke, polske Razem, belgiske PTB, Ukuelige Frankrike og norske SV.

Sånn sett minner nettverket litt om den gamle Internasjonalen, uten at en bør trekke den parallellen for langt.

Den gode nyheten er at disse partiene er ganske enige i sin analyse av EU. Vi har en tendens i Skandinavia til å tro at vi er en slags euroskeptisk avantgarde som har avslørt EUs nyliberale jernbur, der venstresiden på kontinentet fortsatt, i en blanding av svak analyse og historiske og materielle årsaker, forsvarer unionen.

Vi har en tendens i Skandinavia til å tro at vi er en slags euroskeptisk avantgarde

Det stemte kanskje en gang, men skillet ser ut til å bli stadig mer visket ut, og i Stockholm var euroskepsisen og ønsket om å bryte med EUs nyliberale traktater tydelig fra nord, via Tyskland og til sør.

Nøyaktig et år tidligere oppsto også en ny allianse blant Europas venstrepartier opp mot det forestående Europavalget, igjen på initiativ fra franske Mélenchon. Da samlet spanske Podemos, Ukuelige Frankrike og portugisiske Venstreblokken seg i Lisboa og signerte sin egen Lisboa-traktat kalt «Maintenant le Peuple/ Now the People».

I juni i fjor sluttet også venstresidepartiene i de tre nordiske landene som er med i EU seg til alliansen, og Jonas Sjöstedt, leder i Vänsterpartiet, framholdt samarbeidet som et skritt framover i sin velkomsttale. At Sør-Europa går sammen med Norden henger nok sammen med vår tradisjonelle EU-skepsis og deres erfaring med kuttpolitikk og krisa i Hellas. At Syriza ikke er med, stammer fra splittelsen de har skapt på den europeiske venstresida etter at de kapitulerte overfor kreditorene og fortsatte med kuttpolitikk. Mélenchon har forsøkt å få Syriza hevet ut av nettverket for venstresidepartier i Europa, og forlot det selv da han ikke oppnådde det. Resten av den greske venstresida er svak og splittet etter 2015, det samme ser ut til å gjelde for den italienske.

Mélenchon har forsøkt å få Syriza hevet ut av nettverket for venstresidepartier i Europa, og forlot det selv da han ikke oppnådde det.

Men samtidig som analysen av EU ser ut til å være temmelig lik på den europeiske venstresida nå, er det verre med strategien. Det ble særlig tydelig da venstresidas respons på brexit ble diskutert. I panelet var Sinn Féin representert ved Brian Carty, hvis eneste poeng var at Storbritannia fikk gjøre hva de ville så lenge de ikke innførte en hard grense i Irland. Sinn Féins egen EU-kritikk var han tilsynelatende lite interessert i.

Britiske Labour var representert ved EU-parlamentarikeren Julie Ward, som hevdet at hun elsker partilederen Jeremy Corbyn og hater brexit. Hun var nærmest parodisk opptatt av at unge av alle raser og kjønnsidentiteter er for EU, mens EU-skepsisen tilhører sure, gamle, hvite menn som gjerne er rasister.

Den posisjonen finnes definitivt innenfor Labour, men er langt fra den eneste i et såpass splittet parti. SV-leder Audun Lysbakken forsøkte å skape litt enhet ved å foreslå at den europeiske venstresida i det minste kunne enes om at vi trenger alternativer til dagens EU og en felles visjon for europeisk samarbeid, for eksempel noe så enkelt som at ILO-konvensjonene som beskytter europeiske arbeidstakere burde gå foran næringslivsinteresser, samt at venstresiden burde kjempe mot sentralisering, da det har en tendens til å styrke de mektige på et udemokratisk vis.

Hun var nærmest parodisk opptatt av at unge av alle raser og kjønnsidentiteter er for EU, mens EU-skepsisen tilhører sure, gamle, hvite menn som gjerne er rasister.

Dette er i tråd med grunnlaget til Plan B og burde være ukontroversielt, men møtte motstand fra EU-elskeren Ward og polske Marta Tycner fra Razem, som erklærte seg som europeisk føderalist og helt hadde gitt opp polsk politikk. Ifølge henne var EU landets eneste bolverk mot både Vladimir Putin og ekstreme høyrekrefter.

Det skortet ikke på advarsler i salen mot å tone ned EU-kritikken fordi høyresida også er kritisk til unionen. Som Die Linkes Fabio de Masi påpekte, er den tyske budsjettdisiplinen en stor trussel mot Europa, og brexit skjedde av en grunn. Likevel kan det virke som om kritikken nettopp tones ned, blant annet i vertslandet Sverige, hvor Vänsterpartiet nå ikke vil gå til europavalg med et mål om swexit, altså en svensk EU-utmelding.

Hvor stort brudd det er med partiets linje hittil er litt uklart, swexit er jo uansett ikke aktuelt, så i praksis endrer det lite. Og som Sjöstedt påpekte overfor undertegnede er Sverige i dag i en helt annen situasjon enn Norge, da landet har vært EU-medlem i 25 år og unge velgere bare kjenner til den virkeligheten. Kun 15 prosent av Vänsterpartitets medlemmer er for en svensk utgang fra unionen.

Dagen konferansen avsluttet, lanserte Ukuelige Frankrike kampanjen #SortirDesTraités, ut av traktatene.

Dermed er det kanskje ikke så dumt å følge det franske, ukuelige eksempelet ved å gå inn for å bryte EUs traktater der de går imot interessene til mennesker og miljø. Dagen konferansen avsluttet, lanserte Ukuelige Frankrike kampanjen #SortirDesTraités, ut av traktatene. Om flere, store EU-land streiker mot dem og nekter å lystre Brussel samtidig, er det ikke godt å si hvordan EU kan eller vil reagere. Spørsmålet er likevel om venstresiden har en Plan B dersom strategien ikke lykkes.

Denne teksten sto også på trykk i Klassekampen den 26. april 2019.