Kamp mot stråmenn

Avtroppende nestleder i SU, Anna Tresse, mener venstresiden må si farvel til ideologiene. Hun ber venstresiden slutte å bry seg om merkelapper som sosialist og sosialdemokrat. Hun tegner et bilde av en romantiserende venstreside som har stilt seg på siden av de politiske problemene, og som er opptatt av å rope tøffe slagord, heller enn å løse de omfattende problemene Norge og verden står ovenfor. Svarene på verdens utfordringer er ikke lenger radikale, vi må slutte med luftige slagord og heller komme med konkrete svar som kan gjennomføres her og nå.

Tidligere innlegg i debatten:

Avtroppende nestleder i SU Anna Tresses innlegg: «Generasjon alvor».

Svar til Tresse fra de tre SU-medlemmene «Båten blir ikke til mens vi ror».

Sitter virkelig den sosialistiske venstresiden på sidelinjen mens verden går til helvete, fornøyd med å diskutere sosialisme på studiesirkel og fortelle hverandre om hvor jævlig kapitalismen er? Selvfølgelig ikke. Tresses argument er en klassisk stråmannsargumentasjon hvor hun lager en parodi av standpunktene til de hun er uenige med. Du kan finne mye rart på venstresiden, men du må inn i venstresidens aller mørkeste avkroker for å finne noen som mener at venstresidens jobb er å sitte og vente på revolusjon. Det overveldende flertallet på venstresiden jobber hardt for å finne løsninger på problemene innenfor kapitalismen, her og nå. Engasjementet og arbeidet til tusenvis av aktivister enten i partier eller i organisasjoner som hører til på den sosialistiske venstresiden bør levnes mer ære enn de får fra Tresse.

Det overveldende flertallet på venstresiden jobber hardt for å finne løsninger på problemene innenfor kapitalismen, her og nå.

Sannheten er at venstresiden ikke snakker så mye om sosialisme. Til det er man alt for opptatt i dagskampene med å organisere demonstrasjoner for lokalsjukehus, internasjonal solidaritet, klimaaksjoner eller fagforeningsarbeid. For opptatt med å gjøre det arbeidet som venstresiden dessverre er nødt til å gjøre så mye av, defensiv kamp mot høyrebølgen som har preget Norge de siste tiårene.

Hva med eksternt? Står venstresidens politikere på talerstoler landet rundt og fabulerer om sosialisme? Tenk etter, når var sist du hørte Audun Lysbakken bruke ordet sosialisme i en TV-debatt? Litt spøkefullt kan man si at de eneste gangene han tar ordet sosialistisk i sin munn, utenfor lukkede møter i SV, er når han skal si «Sosialistisk Venstreparti». Heller ikke Rødts Bjørnar Moxnes snakker mye om klasseløse samfunn eller revolusjon når han får tak i en mikrofon. Venstresidens ledere prøver etter beste evne å levere venstresidens svar og løsninger på dagsaktuelle spørsmål. Parodien om at venstresiden utad står og gauler «Ned med det kapitalistiske systemet» holder rett og slett ikke vann. I valgkamp går både Rødt og SV til valg på konkret gjennomførbar politikk, mens prat om sosialisme og brudd med kapitalismen gjemmes unna og hentes frem til festtaler eller prinsippdebatter. Frykten for å snakke om sosialisme og kapitalismekritikk gjør at det kan bli vanskelig å skille venstresiden fra hverandre. I valgkampen 2013 fremsto SV som AP pluss 20 prosent mer av det som er bra. Rødt gjorde det samme, bare at de var AP pluss 40 prosent av alt som er bra. Velgerne lot seg ikke overbevise og stemte på Arbeiderpartiet eller det ene partiet som brukte valgkampen til å fokusere på systemkritikk ved å si at kapitalismen ikke er bærekraftig, Miljøpartiet De Grønne.

Frykten for å snakke om sosialisme og kapitalismekritikk gjør at det kan bli vanskelig å skille venstresiden fra hverandre.

Som eksempel til etterfølgelse trekker Tresse frem den politiske kursdreiningen SU har hatt den siste perioden på områder som sekularisering, industri og klimapolitikk, og arbeidsinnvandring, hvor hun mener SU har løftet nye perspektiver. SU har i løpet av perioden blant annet gått imot bruk av hijab for innvandrerkvinner i politiet og for sterk begrensning av arbeidsinnvandring. De har åpnet for dumping av gruveavfall i innsjøer og har lagt seg tett opp til LO-forbundet Industri Energi i miljøspørsmål. Nylig har de også diskutert en oppmykning i forholdet til NATO. Om disse standpunktene er fornuftige eller ikke skal ikke diskuteres her, men at de representerer et nytt perspektiv i norsk politikk stemmer ikke. Det er mange partier i Norge som støtter opp om lignende politikk i flere av disse spørsmålene. Heller enn nyskaping bærer SUs politiske dreining preg av å forsøke å vinne arbeidervelgerne over til SV framfor partiets tradisjonelle velgere, akademikere og miljøvernere.

Reelle uenigheter
Den sosialistiske venstresiden skal komme med konkrete løsninger på de problemene folk møter i dag, og jobber hardt med det hver dag. Det står ikke i motsetning til store visjoner om hvordan vi ønsker samfunnet, eller et ønske om å erstatte kapitalismen med et annet system. Tvert imot er det uløselig knyttet sammen. Hvis vi skal kunne komme med konkrete løsninger her og nå som peker frem mot målet, må vi vite hvor vi skal. Det gjør vi ikke hvis vi bare skal sloss fra sak til sak uten noen ideologisk sammenheng. Det er riktig at venstresiden har blåst mye kalorier på å sette unødvendige merkelapper på hverandre, Tresses merkelapp «den romantiserende venstresiden» glir rett inn i samme tradisjon. Men Tresse tar feil når hun mener forskjellen på sosialist og sosialdemokrat er uviktig. Sosialdemokrater mener at det kapitalistiske systemets feil kan fikses ved å justere på de verste feilene. Sosialister mener at kapitalismens veksttvang og ujevne ressurs- og maktfordeling ikke er mulig å kontrollere innenfor de økologiske rammene vi har. Kontrollen over økonomien må sosialiseres slik at vi kan sikre at alle får etter behov innenfor de rammene jorden setter. Dette er en reell uenighet som skiller den sosialistiske venstresiden fra Arbeiderpartiet, og den blir viktigere etterhvert som jordens tåleevne presses stadig mer. Blir den sosialistiske venstresiden sosialdemokrater, kan vi like gjerne bli en del av venstrefløyen i Arbeiderpartiet.

Hvorfor mener Tresse at det som skal revitalisere SV er mer av den taktikken som nesten har utradert partiet på meningsmålingene de siste åtte årene?

Feil medisin
I åtte år har SV vært i et forpliktende regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet. De har vært tvunget til å legge av seg den friske rødfargen og den tøffe opposisjonsretorikken. Kort sagt, man la fra seg ideologien og slagordene og leverte pragmatiske løsninger her og nå. Jeg mener SV gjorde en god jobb i regjering, etter forholdene, men det er verdt å merke seg at nøyaktig den medisinen Tresse foreskriver har vært SVs virkelighet de siste åtte årene. Resultatet av åtte år hvor SV har måttet klare seg uten sin radikale profil, er at partiet har fått sin oppslutning blant LO-medlemmer redusert fra 20 prosent til fem prosent, og så vidt berget seg over sperregrensen. SV har mistet sakseierskap til sine to viktigste saker, miljø og skole, og i praksis har ikke partiet lenger noe grunnfjell av velgere de kan stole på ved valg. Hvorfor mener Tresse at det som skal revitalisere SV er mer av den taktikken som nesten har utradert partiet på meningsmålingene de siste åtte årene? Er signalet fra velgerne virkelig at de ønsker seg mindre radikale forslag fra den sosialistiske venstresiden og mindre kapitalismekritikk, eller er oppslutningen om partiene en dom over politikken som har blitt ført?

Det sies at definisjonen på galskap er «å gjøre det samme om og om igjen og håpe på et nytt resultat». Hvis denne taktikken, påtvunget av regjeringsdeltagelse, ikke har funket de siste åtte årene, hvorfor skal den fungere nå? Dette er feil medisin og kan fort bli et giftbeger i den farlige situasjonen SV er i nå. Jeg tror velgerne trenger å se en sosialistisk venstreside som er tydelig forskjellig fra Arbeiderpartiet. Jeg tror velgerne vil ha partier som har en klar analyse av hva som må gjøres, hva som kan gjøres her og nå, men som også har en analyse som peker frem til det rettferdige, bærekraftige og sosialistiske samfunnet vi ønsker oss.