Julelupa

Eit julevindauge er ei slags julelupe som gjer at alt vert større. Både gleder og sorger – for dei som er inne – og for dei som står utanfor å ser inn, skriv Kristian Fjellanger. Her er "Jultomten" av den svenske illustratøren Jenny Nyström.

Når ein pyntar vindauge med adventsstake, julegardiner og snøspray, så vert det ikkje berre eit julevindauga, men ei slags julelupe. Som gjer at alt vert større. Både gleder og sorger – for dei som er inne – og for dei som står utanfor å ser inn.

Det er den tida på året då dei fine tinga vert endå finare. For dei fine og gode augneblinka er pynta med glitrande julelys og eit fint dryss av ny kvit snø. Men det er og den tida på året då dei vonde tinga vert endå vondare. Fordi kjensla av sakn og såre minner vert så overveldande, nettopp fordi dei er pynta med same lys og same snø.

I reklamen for NSB så køyrer toget gjennom snødekte landskap, med bjøller og julemusikk i bakgrunnen. Fraktar folk som skal heim til jul. Og feire den trygge gode familiejula. Med Toro sine sausposar kan ein lage god saus til ribba, for heile familien, og det er artiklar i stor monn om kva du skal kjøpe til mor og far din til jul.

«Slik får du Wenche Myhre sitt fantastiske julehus» er sesongens «Slik får du Beyonce si rumpe».

Felles for alle desse reklamane og artiklane er at dei viser fram den perfekte jula. På same måten som andre artiklar synar fram den perfekte kroppen eller den perfekte hagen. Dei ideala me alle bør sette oss mål om å nå. «Slik får du Wenche Myhre sitt fantastiske julehus» er sesongens «Slik får du Beyonce si rumpe». På same måten som den perfekte kroppen er umogleg å få til utan å gjere det til ein fulltidsjobb, er det vanskeleg å få til den perfekte jula. I fokuset for all lukka er familien. Heim til jul. Pappa sit pinnekjøt og mamma sin riskrem. Som ein slags enorm kampanje for kjernefamiliepartiet Kristeleg Folkeparti.

Jul har alltid vore ei stor greie i min familie. Mamma styra med jul i månadsvis. Det var jul overalt. Det var nissar og englar i alle rom, det var forventing og julekribling i magen. Det var og sjølvsagt ei noko irritabel og tidvis sur mor, som meinte at me andre ikkje bidrog noko særleg. Men dei minna bleiknar fortare enn andre minner.

Me får ein dag eller så på å gjere klart alt det som mamma har brukt ein månad å få klart.

Hausten 2000 fekk me meldinga. Mamma hadde fått kreft. Og var svært sjuk. Det var cellegift og sjukehuskorridorar. Det var usikkerheit og frykt, i staden for glede og forventning. Nokre dagar før jul får me meldinga. Det er ikkje meir å gjere. Mamma vert ikkje frisk. Ho skal døy. Julelys og peparkakelukt vert blanda med botnlaus fortviling og sorg. Mamma vil døy heime. Legen seier, utan å heilt seie det. At det hastar å få mamma heim. Det er ikkje lange tida att. Me får ein dag eller så på å gjere klart alt det som mamma har brukt ein månad å få klart. Målet er klart for alle. Me skal feire den siste jula.

Saman.

Det kjem menneske med ei seng. Med ein dostol og andre hjelpemiddel. Det kjem sjukepleiarar og snakkar med oss. Pappa kallar dei englar i kvitt. Dei snakkar om medisinering, om morfinpumper og om stell.

Det er enorme mengder julepynt i kjellaren. Mange hundre nissar. Eg ber opp kassane. Det er mange. Set nissane og englane utover bordet. Prøver å sette dei opp slik mamma ville gjort det. Eg får det ikkje til. Eg grin litt. Røyker ein sigarett i skjul.

Ein av mamma sine beste vener kjem. Ein klok mann. Han får kaffi, og me snakkar. Om laust og fast, og om mamma. Eg fortel om kor forbanna vanskeleg det er å sette opp desse helvetes nissane slik at det vert rett, slik at det vert som det alltid har vore. Han gir meg rådet eg treng.

– Du får sette opp ein nisse. Når du er nøgd med korleis den nissen står, sett du opp den neste. Og etter det den neste.

Eg følgjer rådet hans. Nissane kjem opp. Det er berre julepynt, glas og plast med glitter, men eg føler det som eg har sprunge maraton og klatra opp eit fjell og svømt over ein fjord på ei og same tid.

Så er det berre å vente. Vente på at mamma skal komme heim. Vente på at ho skal døy. Ingen veit kor lang tid dette vil ta. Kor lenge me skal ha det slik.

Me snakkar mykje om jul. Om alt me ikkje rekk. Om kor tidleg julebrusen er kome i butikken i år. Om kor mykje ein gleder seg til julekvelden. Og til dei lune romjulsdagane. Rundt lunsjbordet, i venegjengen og i andre samanhengar så er jul eit samtaletema i månadsvis.

Dei første åra etter mamma døydde så opplevde eg julepraten som eit slags angrep.

Dei første åra etter mamma døydde så opplevde eg julepraten som eit slags angrep. Dei må jo vite kor tungt eg syns dette er, tenkte eg sjølvmedlidande, før eg forsvann litt inni meg sjølv, når samtala dreidde seg om jul. Men korleis skulle dei vite det når eg ikkje sa noko. Men det er ikkje alltid lett å snakke høgt om dei vonde tinga som ein har inni seg. For det er alltid litt vondt og ikkje leve opp til det som vert framstilt som perfekt.

Det er mange som ikkje har den «perfekte jula». I ei undersøking VG gjorde i 2013, fant ein at nesten en av ti skal feire jula åleine. Nokre av eige val – nokre fordi dei ikkje har nokon å feire med, eller vil vere til bry. Den skamma det er å være einsam til vanleg, veks seg nok endå sterkare i jula. Når alle snakkar om julestrømper, om juleselskap og overflod av mat og familie. Så er det kanskje ein som er stille. Som ikkje kastar seg inn i samtalane om jula. For han skal vere åleine. Ete ein vanleg middag, bla igjennom alle kanalane før ein landar på NRK – for det er jo ei viss form for tradisjon i det og. Før ein går til sengs. Og vente. Vente på at jula skal vere forbi. Julelupa forstørrar bilda for dei som står utanfor, og ser inn. Inn på slik ein skal ha det.

Julelupa forstørrar bilda for dei som står utanfor, og ser inn. Inn på slik ein skal ha det.

Ein tenker kanskje sjeldan over kor sår og tung jula kan vere for mange, for det er jo ei tid for glede. Men for pappaen som ikkje skal ha borna dette året, for bestemor som har mista mannen, for dei som har mista foreldra, eller for dei som aldri fekk barnet sitt vakse opp – kan det vere ei tung tid. For sjølv om jula kan vere fin, er det ei tid der ein minnast ekstra sterk om det ein har mista. Og det ein saknar.

Det er julaftan. Mamma har vore heime i tre dagar. Mormor er der òg. Alle er på nåler. Stemninga er prega av sorg og rådløyse. Alle er så slitne, så trøytte, men samstundes i beredskap på høgste nivå.

Julekvelden kjem. Mamma, som berre har lege i ei seng i vekevis, insisterer på at ho skal sitte ved bordet når me skal ete middag. Ho kan knapt gå, så me løfter ho opp på ein stol. Middagen kjem på bordet. Mamma et som om ho ikkje har sett mat før. Kanskje er det fordi at ho veit at ho kjem til å kaste opp. Ho har knapt kunna halde på noko den siste veka. Leppene og munnhola hennar må fuktast med ein vattpinne.

Ho et i nokre få minutt. Så brekker ho seg. Pinnekjøtet kjem opp, landar på duken og renn nedover morgonkåpa hennar. Me tørkar opp og kjempar mot tårene. Mamma sit der. Me et oss ferdig og flyttar oss til juletreet for å opne gåver. Det er enorme mengder gåver, for alle har slått på stortromma. Me opnar pakker i timevis. Sjukepleiarane kjem for å legge mamma, men ho vil sitte oppe lenger og sender dei på dør. 

Av pappa får mamma ein ring. I kvitt gull. Med ein diamant. Det å ikkje berre bryte saman i komplett og endelaus gråt krev ei mobilisering som eg trur eg aldri har gjort – korkje før eller etter. Endeleg er me ferdige. Alle er utslitne. Sjukepleiarane kjem tilbake for å legge mamma. Ho er nøgd. Ho smiler. Det er eit spesielt smil. Eit smil som trass i alt er lukkeleg. I alle fall slik eg hugsar det.

Etter julaftan er ho berre delvis ved bevisstheit. Sviv inn og ut. Og slik held det fram til ho sovnar inn natta til vesle nyttårsaftan. Når eg tenkjer på kor glad ho var i jul, er det rimeleg tydeleg for meg.

Ho måtte feire denne siste julaftan. Så var ho klar.

Når ein misser mora si i jula, kjennes julelupa ut som ho forstørrar alt mange tusen gonger. Ikkje berre det triste, men og det at me fekk den siste jula saman. Som eit punktum i eit liv og eit verdifullt minne som ein ber med seg for resten av livet.

Det er som det manglar ein himmelretning, som julelysa skin litt mindre og den kriblande julekjensla er blitt til ein klump i magen.

15 år seinare gjekk pappa brått ut av tida. Eg og søstera mi vart brått foreldrelause og hadde lengre ingen foreldre som sto å gleda seg til ein kom heim på juleferie. Det er som det manglar ein himmelretning, som julelysa skin litt mindre og den kriblande julekjensla er blitt til ein klump i magen. Men livet går vidare sjølv om du står på staden kvil. Og det vert jul på nytt. Og den skal lagast på nytt. Utan foreldra dine. Utan dei som kremtar når du tek meir saus enn du tek riskrem eller som sender eit mistenksamt blikk når du kjem inn etter å ha «henta ved», men eigentleg har smugrøykt.

Utan dei som gledde seg til du kom heim og som sørga for at du høyrer til ein stad.

Etter ein haust som har vore som ei endelaus smørje av tunge tankar, forkjøling, aggresjon og trøyttleik, er det tid for jul og julefeiring. Eg har slept meg igjennom julebord, reklamar med gode tips til julegåver til mor og far, glitrande lys og julelukke over ein låg sko.

Jula består heldigvis av tradisjonar. Det er ikkje nokon tvil om kva ein skal gjere. Ein skal ete grauten på det tidspunktet ein alltid gjer, ein skal skrelle potetene, ein skal til kyrkja, og ein skal opne pakkar etter eit bestemt mønster. Eg har skal feire jul der eg alltid har gjort det. I barndomsheimen. Sjølv om det no er søstera mi og familien hennar som bur i huset.

Det kan liksom ikkje bli ei fantastisk jul, det går berre ikkje. Dette er første jula utan. Nokre ting handlar berre om å komme seg igjennom. Eg skal gjennomføre jula, og så kan eg heller gle meg til neste, når eg kan tenkje at i fjor var første året utan.

Eg set meg på flyet heim til vestlandet med ei kjensle av at eg skal utføre eit krafttak, ein siste innsats for å komme igjennom året. Men når eg kjem fram, er det trass alt ein julerusa fireåring i huset, så eg vert jo riven med. Eg klarer å finne ei glede i det som er ein slags vedvarande unntakstilstand.

Me julepyntar. I tillegg til dei mange hundre nissane til mamma er det òg ny julepynt frå søstera mi og familien. Me set opp pynten slik som me har gjort i alle år. Mest mogleg likt der han har stått før. Kvar einaste nisse og engel har si historie, og ein kjempar både med tårene fordi minna pressar på, og med å plassmangel til all pynten. Men samstundes så kjennest det litt som starten på noko nytt. Ein ny familie bur her. Min familie, men like fullt ein ny familie. Som skal skape ein heim her.

Jula vert som ho pleier, sånn sjølvsagt med det unntaket at det no er to foreldre som ikkje er der. Buksa svir lett rundt magen når gåvene er opna. Mormor snorkar høgt i stolen sin. Og fireåringen er så overvelda av gåvehaugen at han ikkje orkar å opne dei siste gåvene.

Når kvelden er over, er det ein slags lette. Dette klarte me. Til neste år vert det betre.

Julelupa kan og vere eit godt reiskap for å finne ny glede i jula. Og lage nye minne. Som er annleis, men like fullt fine. Eg er trass alt heldig, og har familie som gler seg til eg kjem. Eg høyrer framleis til ein stad. Og julekjensla tek ein ny form – og er minst like overveldane, når nevøen står på trappa og trippar når du kjem heim:

«Onkel Kristian, eg har laga julepresang til deg i barnehagen».

 

Tekstutdraga er frå Kristian Fjellanger si bok «Sorg, ei lita bok om å vere lei seg».