Janus-regjeringen

Finansminister Trygve Slagsvold Vedum og statsminister Jonas Gahr Støre, foto: SP og Ap

Regjeringen slites mellom egne ambisjoner og EUs markedsdiktat.

Oljestaten Norge skal omdannes til «en grønn industrigigant». Slik lyder den hårete ambisjonen til landets regjering. Ap-toppene har tatt sjumilssteg i retning aktiv industripolitikk det siste året, vekk fra skrivebordsteorier om at «markedet» vil ordne opp.

Nå trues industriambisjonene av nettopp det «markedet» som teoriene har hatt slik tro på. Hvis den EU-regulerte frihandelen med norsk vannkraft får fortsette som nå, kan strømprisen både sette en stopper for nye industrietableringer og ta livet av eksisterende eksportvirksomhet.

Situasjonen setter Støres prosjekt under et betydelig press: Vil han gjøre alvor av den aktive industripolitikken, eller forblir han lojal til den EU-baserte visjonen for Norge han har trodd på så langt i sitt politiske liv?

Foreløpig har regjeringen valgt en linje som lojalt følger opp EU-kommisjonens «verktøykasse» for håndtering av stigende energipriser, lansert i fjor høst. EUs anbefaling er «skreddersydde tiltak som raskt kan avhjelpe virkningene for sårbare grupper, og lett kan tilpasses når situasjonen bedres for disse gruppene og ikke griper inn i markedsdynamikken». Det lyder som en presis gjengivelse av den norske regjeringens midlertidige strømstøtte.

Rødt og SV, derimot, lanserer forslag som vil bryte med markedslogikken og behandle den fornybare vannkraftressursen som en nasjonalstrategisk ressurs.

Rødt og SV, derimot, lanserer forslag som vil bryte med markedslogikken og behandle den fornybare vannkraftressursen som en nasjonalstrategisk ressurs.

Regjeringens svar er et tvert nei. Enten det gjelder makspris eller eksportregulering, blir alle slike forslag avvist av Aps energiminister, med henvisning til at «markedet» må få lov til å virke uten innblanding.

Næringsminister Vestres energiske ambisjoner for den grønne industristaten ut av den ene munnvika. Stoltenberg-statens EU-liberalisme ut av den andre.

Næringsminister Vestres energiske ambisjoner for den grønne industristaten ut av den ene munnvika. Stoltenberg-statens EU-liberalisme ut av den andre.

Slik trer regjeringens Janus-ansikt fram for det norske folk. Men har regjeringen egentlig noe valg? Er ikke Norge bastet og bundet av EUs markedsregler, gjennom EØS, uansett hvilke slagord om «reforhandling av avtalene» Rødt og SV måtte koke i hop?

Frankrike har innført makspris for lengst, påpeker professor emeritus Øystein Noreng. I den kommende Manifest-pamfletten «Det store strømsjokket» vil den energipolitiske BI-veteranen Noreng utfordre den underdanige EU-fatalismen som synes å paralysere Ap-toppene. Dels handler Norges handlingsrom i energipolitikken om juss. I stor grad handler det om politisk vilje. Og evne.

Mye kommer an på partenes forhandlingsposisjon. Hvis den ene parten er fullstendig prisgitt den andres velvilje og handelssamarbeid for å klare seg økonomisk, vil den sterke part kunne diktere alle betingelser. Den svake må bare svelge unna.

Er dette forholdet mellom EU og Norge? Noen aktører i norsk politikk framstiller konsekvent EU som en nådeløs overmakt i en slik sadomasochistisk relasjon. Ethvert knyst fra Norges side vil møtes av sviende straff. Dette er de samme aktører som mest inderlig lengter etter fullt medlemskap. (Forstå det den som kan.)

I virkelighetens verden er ikke Norge noe viljeløst offer. EU-landene er på desperat jakt etter gass fra andre leverandører enn Russland. Norge står for 20–25 prosent av leveransene av gass til EU.

I virkelighetens verden er ikke Norge noe viljeløst offer. EU-landene er på desperat jakt etter gass fra andre leverandører enn Russland.

En bedre forhandlingsposisjon er det vanskelig å tenke seg. Men vi har faktisk en enda bedre posisjon: Norge rommer et overskudd av grønn elektrisk kraft. EU-landene sliter med sitt kraftunderskudd.

Hvis noe land i verden, på noe tidspunkt, har hatt en gunstig forhandlingsposisjon overfor EU når det gjelder vilkårene for handel med energi, er det Norge i 2022.

Velger Støre markedsliberalismens vei, er det ikke fordi han må, men fordi han vil.

Veivalget presser seg fram. Snart vet vi mer om hvilket av regjeringens to ansikter som snakker politikk, og hvilket som bedriver retorikk.

 

Les mer i pamfletten Det store strømsjokket. Om hva som gikk galt og hva vi kan gjøre med det.