Integrering går ikke én vei

Jeg er ikke en filmkritiker. Dette er ikke en filmanmeldelse, men en «følelsesmeldelse». For meg handler Hisham Zamans siste film «Brev til kongen» om nakenhet. Vi ser ikke avkledde kropper, men avkledde hjerter på sitt mest sårbare. I starten av filmen ser vi asylsøkernes hverdag på et asylmottak, og deres forberedelser til en Osloutflukt. I det øyeblikket hovedpersonene ankommer Oslo, forvandles de fra asylsøkere til individer. De har hver sine mål og drømmer, og få timer til å oppfylle dem. Klokka sju tar bussen dem tilbake til det lukkede ventelivet på mottaket, men i disse få timene skal de strebe, elske, drepe og være levende.

brevkongen

Det er kort tid, også for regissøren selv, som bare har gitt seg 75 minutter til å formidle livene deres. Han en balansekunstner av de sjeldne. Med noen få ord og bilder forstår vi at hvert av disse menneskene har opplevd nok tragedier til å fylle flere filmer.

Han har et mål med Oslobesøket – å levere et brev han har skrevet til kongen. I brevet ber han om et pass, slik at han kan dra hjem til Kurdistan.

«Av og til lurer jeg på om det er best å være død blant de levende, eller levende blant de døde.» Slik oppsummerer en 83 år gammel asylsøker i filmen sin tilværelse i Norge. Han har et mål med Oslobesøket – å levere et brev han har skrevet til kongen. I brevet ber han om et pass, slik at han kan dra hjem til Kurdistan og med verdighet begrave sine syv barn som ble bortført og drept under konfliktene i Irak. En kan ikke unngå å kjenne klump i halsen når man følger hans målbevisste skritt over slottsplassen.

Drømmen om bli sett som normal
Filmen er full av slike desperate og uadekvate ønsker om å bli hørt, sett og passe inn i dette rare samfunnet. Det er drømmen om å bli sett på som normal, mens man skjuler sine arr, farger håret blondt og later som om man er norsk uten å forstå hva det innebærer. Asylsøkernes integreringsforsøk blir så klønete og komiske i møte med den fremmede, norske kulturen at det er pinlig og hjerteskjærende. De er mennesker som bærer krigen på sine skuldre selv om Oslo er solfylt og vårlig. Krigen forfølger deres intensjoner, og møtet med det idylliske norske forvirrer dem enda mer. Og de får nok ikke psykologisk hjelp heller, for å bearbeide det vonde. De er overlatt til seg selv, til å brenne innvendig med urealiserte drømmer, traumatisk fortid og usikker framtid.

2

Filmen viser mennesker strippet fra relasjoner, yrker og titler som kan brukes i det nye landet. De har heller ikke et språk for å forklare seg og glatte over misforståelser. De blir som barn, men høster ikke tilgivelse like lett som dem. De ser ut som voksne, fremmede og med dype spor av depresjon i ansiktstrekkene. Man blir engasjert og heier på deres naive og modige første steg i møte med nordmenn, men ser fort at de blir latterliggjort og satt i bås.

Zaman viser hvor angstfylt det kan være å kaste seg ut i en ny kultur, og hvor lett det er å gi opp hvis gjentatte forsøk på å skape nye relasjoner mislykkes. Integrering går ikke en vei. Det kreves like mye mot og tro på det beste i mennesket fra de som kommer til Norge, som fra oss som tar dem imot. Det kreves til og med enda mer fra oss, fordi det er vi som er ressurssterke. Det er vi som bør ta det første steget.

Det er ikke byen slik vi kjenner den fra Joachim Triers polerte og innadvendte «Oslo, 31. august»

Filmen viser også Oslo fra den andre siden, fra nykommernes perspektiv. Det er ikke byen slik vi kjenner den fra Joachim Triers polerte og innadvendte «Oslo, 31. august». I Zamans film er Oslo framstilt med småskjulte caféer hvor bare menn får sitteplass, og moskéer med menn som reiser seg og opp og ned på rekke og rad. Det er bakerier hvor lavash og pitabrød blir laget for hånd. Og taxisjåfører som tar seg en røykepause er ikke ansiktsløse uniformerte menn. De har en historie. Noen av dem er forrædere og har flyktet fra døden halve jorda rundt, bare for å møte den igjen i Oslo. Filmen viser også at svart arbeid foregår, enten for å utnytte mennesker uten rettigheter, eller for å hjelpe familiene i hjemlandet med penger.

mehiefp3

Knuste drømmer
Mot slutten av filmen er drømmer knust og mål har blitt oppnådd til en høy pris. Flertallet kommer tilbake til samlinga klokka sju, men det er også tomme seter på bussen. De som ikke møter opp, blir ikke ventet på. De blir heller ikke etterlyst verken i denne filmen eller i virkeligheten. Er en asylsøker borte, så er en asylsøker borte. En blir lett borte for seg selv og for andre når man er alene i et fremmed land uten ID.

Folk vil tro at du har reist videre til neste land fordi du fikk avslag på søknaden. Ingen kolleger vil ringe for å høre hvorfor du ikke er på jobb, for du ikke har lov til å jobbe og du har ingen jobb. Ingen på skolen vil savne deg, fordi du ikke får lov til å gå på skole.

Ingen vil lete etter deg, fordi alle som elsker deg og bryr seg om deg er i et land langt borte.

Mens publikum går ut av salen og tilbake til livene sine, blir jeg sittende og tenke på kongen og hans nyttårstale for noen år tilbake.

Intet menneske er en øy, sa kongen da. Ikke? – får jeg lyst til å ringe kongen og spørre. Men hva om man er asylsøker?