Integrering går ikke én vei

mariaamelie

Jeg er ikke en filmkritiker. Dette er ikke en filmanmeldelse, men en «følelsesmeldelse». For meg handler Hisham Zamans siste film «Brev til kongen» om nakenhet. Vi ser ikke avkledde kropper, men avkledde hjerter på sitt mest sårbare. I starten av filmen ser vi asylsøkernes hverdag på et asylmottak, og deres forberedelser til en Osloutflukt. I det øyeblikket hovedpersonene ankommer Oslo, forvandles de fra asylsøkere til individer. De har hver sine mål og drømmer, og få timer til å oppfylle dem. Klokka sju tar bussen dem tilbake til det lukkede ventelivet på mottaket, men i disse få timene skal de strebe, elske, drepe og være levende.

brevkongen

Det er kort tid, også for regissøren selv, som bare har gitt seg 75 minutter til å formidle livene deres. Han en balansekunstner av de sjeldne. Med noen få ord og bilder forstår vi at hvert av disse menneskene har opplevd nok tragedier til å fylle flere filmer.

Han har et mål med Oslobesøket – å levere et brev han har skrevet til kongen. I brevet ber han om et pass, slik at han kan dra hjem til Kurdistan.

«Av og til lurer jeg på om det er best å være død blant de levende, eller levende blant de døde.» Slik oppsummerer en 83 år gammel asylsøker i filmen sin tilværelse i Norge. Han har et mål med Oslobesøket – å levere et brev han har skrevet til kongen. I brevet ber han om et pass, slik at han kan dra hjem til Kurdistan og med verdighet begrave sine syv barn som ble bortført og drept under konfliktene i Irak. En kan ikke unngå å kjenne klump i halsen når man følger hans målbevisste skritt over slottsplassen.

Drømmen om bli sett som normal
Filmen er full av slike desperate og uadekvate ønsker om å bli hørt, sett og passe inn i dette rare samfunnet. Det er drømmen om å bli sett på som normal, mens man skjuler sine arr, farger håret blondt og later som om man er norsk uten å forstå hva det innebærer. Asylsøkernes integreringsforsøk blir så klønete og komiske i møte med den fremmede, norske kulturen at det er pinlig og hjerteskjærende. De er mennesker som bærer krigen på sine skuldre selv om Oslo er solfylt og vårlig. Krigen forfølger deres intensjoner, og møtet med det idylliske norske forvirrer dem enda mer. Og de får nok ikke psykologisk hjelp heller, for å bearbeide det vonde. De er overlatt til seg selv, til å brenne innvendig med urealiserte drømmer, traumatisk fortid og usikker framtid.

2

Filmen viser mennesker strippet fra relasjoner, yrker og titler som kan brukes i det nye landet. De har heller ikke et språk for å forklare seg og glatte over misforståelser. De blir som barn, men høster ikke tilgivelse like lett som dem. De ser ut som voksne, fremmede og med dype spor av depresjon i ansiktstrekkene. Man blir engasjert og heier på deres naive og modige første steg i møte med nordmenn, men ser fort at de blir latterliggjort og satt i bås.

Zaman viser hvor angstfylt det kan være å kaste seg ut i en ny kultur, og hvor lett det er å gi opp hvis gjentatte forsøk på å skape nye relasjoner mislykkes. Integrering går ikke en vei. Det kreves like mye mot og tro på det beste i mennesket fra de som kommer til Norge, som fra oss som tar dem imot. Det kreves til og med enda mer fra oss, fordi det er vi som er ressurssterke. Det er vi som bør ta det første steget.

Det er ikke byen slik vi kjenner den fra Joachim Triers polerte og innadvendte «Oslo, 31. august»

Filmen viser også Oslo fra den andre siden, fra nykommernes perspektiv. Det er ikke byen slik vi kjenner den fra Joachim Triers polerte og innadvendte «Oslo, 31. august». I Zamans film er Oslo framstilt med småskjulte caféer hvor bare menn får sitteplass, og moskéer med menn som reiser seg og opp og ned på rekke og rad. Det er bakerier hvor lavash og pitabrød blir laget for hånd. Og taxisjåfører som tar seg en røykepause er ikke ansiktsløse uniformerte menn. De har en historie. Noen av dem er forrædere og har flyktet fra døden halve jorda rundt, bare for å møte den igjen i Oslo. Filmen viser også at svart arbeid foregår, enten for å utnytte mennesker uten rettigheter, eller for å hjelpe familiene i hjemlandet med penger.

mehiefp3

Knuste drømmer
Mot slutten av filmen er drømmer knust og mål har blitt oppnådd til en høy pris. Flertallet kommer tilbake til samlinga klokka sju, men det er også tomme seter på bussen. De som ikke møter opp, blir ikke ventet på. De blir heller ikke etterlyst verken i denne filmen eller i virkeligheten. Er en asylsøker borte, så er en asylsøker borte. En blir lett borte for seg selv og for andre når man er alene i et fremmed land uten ID.

Folk vil tro at du har reist videre til neste land fordi du fikk avslag på søknaden. Ingen kolleger vil ringe for å høre hvorfor du ikke er på jobb, for du ikke har lov til å jobbe og du har ingen jobb. Ingen på skolen vil savne deg, fordi du ikke får lov til å gå på skole.

Ingen vil lete etter deg, fordi alle som elsker deg og bryr seg om deg er i et land langt borte.

Mens publikum går ut av salen og tilbake til livene sine, blir jeg sittende og tenke på kongen og hans nyttårstale for noen år tilbake.

Intet menneske er en øy, sa kongen da. Ikke? – får jeg lyst til å ringe kongen og spørre. Men hva om man er asylsøker?

  • M2T2

    Hei, «Maria». Hvorfor undertegner du ikke artikkelen med ditt egentlige navn?

    • SvennHauge

      Hei M2T2
      Det var et godt spørsmål.
      Og skikkelig effektfullt når det kommer fra deg….

      • M2T2

        Vel, hun heter faktisk Madina Salamova, ikke Maria Amelie. «Maria Amelie» er et navn hun fant på i prosessen med å søke asyl / opphold når hun oppholdt seg ulovlig i Norge. Jeg tvler ikke på at Madina har mye førstehåndskunnskap om integrering og å være fremmed / ulovlig i et annet land, men synes du det er for mye å be om at hun spiller mer med åpne kort enn dette?

        • John Magne Trane

          Jeg lurer nå mere på hva navnene hun og foreldrene brukte i Finland, der de først søkte asyl, var.

          Trist at det er de som pressen holder sin klamme hånd om som får førsteklassebillett inn i landet, og som uthuler hele asylinstituttet med alle løgnene sine.

          Har det noen gang kommet frem hvor foreldrene hennes oppholder seg? La oss håpe det ikke er som i den såkalte andre ambulansesaken i Oslo.

        • Jarle V. Traavik

          Gjesp. Maria har deltatt i offentligheten med navnet sitt i mange år, og skriver i denne sammenheng om sine refleksjoner rundt en gruppe sårbare mennesker. Hva du måtte mene om hennes valg av nom de plume er fullstendig irrelevant.

          • M2T2

            Godt å skjønne at mine lille skriblerier ikke hisser opp noen. Ja, Maria har deltatt offentlig med navnet sitt i flere år, og det var jo nærmest et helt pr-byrå som bygget opp identiteten hennes. Jeg forstår at det er mye morsommere å fortsatt være Maria enn Madina, en jente som, sagt litt stygt, flykter med foreldrene sine fra kreditorer i Russland og pga gode gener og mektige venna klarer å skape en falsk identitet som forfulgt og papirløs flyktning som etter massiv og ekstremt ensidig mediedekning på tross av gjentatte brudd på asylreglene og ikke beskyttelsesbehov faktisk får opphold i Norge. Phuh, det hadde jeg lengtet etter å si lenge, selv om det antagelig er irrelevant for alle andre.

            Uansett er hovedpoenget mitt at jeg ikke synes Madina vil være en særlig god talsperson for de sårbare personene som filmen handler om før hun er mer ærlig om sin egen skjebne, som jeg opplever at hun ikke er når hun fremdeles kaller seg Maria.

          • Jarle V. Traavik

            Les boken hennes, hvor hun beskriver utførlig det livet som du oppsummerer på en måte du selv oppsummerer som stygg, så oppdager du kanskje selv hvor poengløse kommentarene dine er.

          • M2T2

            Jeg tviler ikke på at Madina og familien har hatt det veldig vanskelig i Norge, og selvfølgelig er det ikke sånn at jeg ikke synes synd på mennesker som lider. Men det forandrer ikke poenget om at de bevist har brutt loven og oppholdt seg ulovlig i Norge i årevis, og til en viss grad vært en offentlig person med en falsk historie.

  • philliz

    Jeg har selv ikke sett filmen, men sett nok av livet på asylmottak, både gjennom frivillig arbeid gjennom Redd Barna, og gjennom nært vennskap med mennesker, og også nær familieforbindelse med noen som lever på vent i mottak. Jeg kjenner folk som har vært gjennom hele prosessen, fått opphold eller avslag. Det du skildrer her, dine betraktninger og din forståelse av håpløsheten og behovet for å bli sett på som menneske, verdifull er helt på kornet slik det er. Jeg skulle ønske det var annerledes, at de kunne slippe å føle seg så utrolig isolerte og utenfor samfunnet. Det sitter så mange gode, nyttige, verdifulle mennesker på vent og bare brytes ned, svinner bort. Det er de tøft å skulle beholde optimisme, selvrespekt og livsgnist over tid.

  • Pingback: Brev til kongen | Krysskultur()

  • Jarle V. Traavik

    Alle som har møtt håpløsheten og rådvillheten til asylsøkere i møtet med Norge kan kjenne seg igjen i det du beskriver så inderlig godt, Maria. Den største tragedien tilfaller de som ikke ser en vei gjennom villnisset og ender med å ta sine liv; de ender opp som «arbeidsuhell» i et mangelfullt norsk mottaks- og integreringssystem. http://www.nrk.no/ho/_-norge-svikter-asylsokere-1.11504610

  • Bjørn Rasmussen

    Jeg forstår ikke hva artikkelens overskriftens har med artikkelens innhold. Artikkelen er en sosialkonsturksjonistisk narrativ med fokus på offerrollen og en uangripelig «retten til et verdig liv» budskap. Et narrativ som ikke gir noen muligheter for refleksjon over den globale folkevandringen og hvordan denne folkevardrignen skal møtes av mottakerlandene. Hva er det vi skal tilpasse oss. kastesystemer, analfabetisme, fundamentalisme, klans-kontroll, tvangs ekteskap/arragnerte ekteskap, emanglende motivasjon eller evne til å lære seg norsk, familierett basert på sharia, grunnleggende mistro til barnevern, politi og NAV. Barn som er født i Norge og som ikke kan nok norsk tll å følge undervisningen når de begynner på skolen. Ungdommer som deler elvene på skolen mellom Utlendninger og Nordmen (dette er ikke norske ungdomer som gjør). Hvor er tolleransen for homofile, blandings ekteskap, apostasi, sekularisme, religionskretikk osv. Et verdig liv må være en individuell rettighet, ikke bare en grupperettighet, klans, kaste eller familie rettighet.