Indre fiender

POLITISKE TVILLINGSTUDIER: Da Sylvi Listhaug ble felt som justisminister i 2018, var det på grunn av lignende retoriske grep som Aftenposten og Dagbladet nå bruker mot både Rødt og Frp i strømdebatten, skriver Magnus Marsdal. FOTO: Fremskrittspartiet

«Det er Putin i Europa!!!». Visste statsminister Støre hva han slapp løs under partilederdebatten i Arendal?

Statsministeren og hans regjering var på defensiven. Kanskje ikke så rart. I 100 år har det norske folk nedbetalt verdens beste kraftsystem. Fordi det er kaldt her. Fordi vår vei til industrialisering gikk langs strømkablene fra nasjonens fossefall.

Så opplever bedrifter og vanlige folk strømpriser på både ti og hundre ganger produksjonskostnad. Ikke fordi Norge har underskudd på kraft. Ikke fordi strømmen går til å berge et Europa i krig, for det gjør den ikke. Eksporten av norsk vannkraft er knapt en dråpe i havet av europeisk energimangel.

Priskrisa skyldes villet politikk. Den børsbaserte prisfastsettelsen, innført i et øyeblikk av malplassert markedstro, tvinger nå norske bedrifter og husstander til å by på norsk vannkraft til norske stikkontakter i konkurranse med meglere i Tyskland, Storbritannia og andre stater med enormt energiunderskudd og skyhøye priser.

Når strømprisfadesen skyldes en EU-integrering som Støre har stått i spissen for, er det forståelig at han følte et behov for å komme på offensiven, da partilederne møttes til dyst i Arendal. Det er også forståelig at han ville minne om at Russlands politikk er en viktig årsak til Europas energikrise (godt hjulpet av USAs veto mot gassforbindelsen North Stream II). Men da statsministeren ropte «Det er Putin!», utløste han ikke bare terningkast 6 og EU-stjerner i øynene på kommentariatet i hovedstaden. Han slapp også løs den nye McCarthyismen i norsk politikk.

«En rekke politikere har snakket seg bort fra eget ansvar ved å rope ‘Putin’»

Da Sylvi Listhaug fra Stortingets talerstol uttalte at «Det var en tabbe å bygge de to siste utenlandskablene», var det en innrømmelse på vegne av et Frp som har støttet de samme utenlandsforbindelsene. Så la hun til: «Og slutt å skylde på krigen i Ukraina!». Var det relevant? Ja. En rekke ansvarlige politikere har funnet det opportunt å snakke seg bort fra sitt eget ansvar ved å rope «Putin».

Man kan gjerne, og med god grunn, kritisere den ansvarsløse populismen til et Frp som selv har ivret for de to utenlandsforbindelsene som Listhaug nå vil profittere på protesten mot. Den EU-frelste meningseliten i våre kommersielle konsensusmedier valgte en annen vinkel. Aftenpostens Alstadheim hevder i fullt alvor at Listhaug går «langt i å frita Russlands president Vladimir Putin for den krigføringen han driver med» (19. september). Usaklig på grensen til usmakelig, der altså, før Alstadheim la til at Frp og Rødt i strømsaken er «som politiske tvillinger».

Videre ned langs den retoriske veien Støre staket ut vandret Dagbladet. Om krigsherren Putin anførte avisa på lederplass at «noen partier» i Norge «begynner å løpe hans ærend». Man skjønner at avsenderen har gitt opp å famle etter saklige argumenter når Dagbladet skjeller ut lederen i Frp, det mest USA-lojale parti som tenkes kan, for å være «Putins lille hjelper.»

Det finnes en lang og lite ærerik tradisjon for å kneble politisk uenighet innenriks ved å stemple meningsmotstandere som medløpere for en dødelig trussel utenriks.

Det finnes en lang og lite ærerik tradisjon for å kneble politisk uenighet innenriks ved å stemple meningsmotstandere som medløpere for en dødelig trussel utenriks. Denne autoritære «patriotismen» gjennomsyret stalinismen i Sovjetunionen. Slik den også definerte den illiberale og ensrettende McCarthyismen i USA.

Den samme illegitime logikken lå til grunn for utsagnet som i 2018 felte justisminister Sylvi Listhaug. Ap var uenig med Frp om den nøyaktige prosedyren for å frata fremmedkrigere norsk statsborgerskap. Justisministeren skrev at Aps vern om «terroristenes rettigheter» kan undergrave «nasjonens sikkerhet». Dette var et forsøk på å kneble meningsbrytning innenriks ved å stemple motstanderen som medløper for en dødelig trussel utenriks. For denne illiberale debattformen ble justisministeren kritisert sønder og sammen av både Aftenposten og Dagbladet. Og Listhaug måtte gå. Nå har de samme mediene senket seg til hennes nivå.

 

Teksten sto i Klassekampen 1.11.2022.