Bokomtale: Torbjørn Røe Isaksens Den onde sirkelen utgitt på Dreyer forlag.

Torbjørn Røe Isaksen har skrevet en liten bok om et stort tema, «om å falle utenfor i verdens rikeste land». Røe Isaksen byr på seg selv i Den onde sirkelen, og åpner boka med en historie som gjør at man føler at man kommer nærmere innpå ham som person, og etablerer tillit og troverdighet: Her handler det ikke om milliarder, men mennesker. Jeg kjenner meg godt igjen i den takknemlighetsfølelsen han beskriver, i møtet med et velferdssystem som sikrer at vi klarer oss når livskriser banker på døra. Som leser tror man også på Røe Isaksen når han i forlengelse av sin egen mors sykdomshistorie forsikrer om at han ønsker å ta vare på det sosiale sikkerhetsnettet vårt.

Fine meninger, dårlige løsninger
Det er i det hele tatt mye som er fint med Røe Isaksens bok. Med en lett omskriving av Høyres valgkampslagord «nye ideer, bedre løsninger» kan man si at det er en bok full av «fine meninger, dårlige løsninger». Det er de fine meningene som får mest plass, og som inntar forgrunnen. Ta for eksempel det første premisset Røe Isaksen legger til grunn: At vi må være «ærlige på hva som svikter, og hvordan det svikter» i velferdsstaten. Alle er vel enige i det?

Røe Isaksen er både empatisk og virkelighetsnær i sine beskrivelser.

Gitt at ærligheten fremheves som en førende dyd for Røe Isaksens prosjekt, forventet jeg at det som fulgte skulle være et slags kampskrift. Mannens siste tanker som fri mann, så å si, før han inntok statsrådposten alle har spådd står og venter på ham – i alle fall inntil Høyre begynte å falle på meningsmålingene. Men det er ikke noe kampskrift Røe Isaksen har skrevet. Å kalle det en pamflett, slik han gjør i forordet, er villedende markedsføring: Riktignok er boka kort, men i form er den på ethvert vis innbundet. Røe Isaksen er både empatisk og virkelighetsnær i sine beskrivelser av skjebnene han har møtt på sin vei. Dessverre blir han mer svevende og uklar når det kommer til hva slags løsninger problemene han beskriver kan få: Fellesskolen kritiseres for sine feil og mangler, men vi får ingen argumenter for hvorfor Høyre har stemt mot leksehjelp og mot flere lærere, ei heller hvordan privatskoler for de velbemidlede vil gjøre situasjonen bedre. Det er nesten så man spør seg om denne boka først og fremst er blitt til for å vise hvilket godt menneske Røe Isaksen er. I så fall er det vanskelig å se noen berettigelse for boka, ettersom dette er noe jeg tror de fleste, selv langt ut på ytterste venstrefløy, for lengst har fått med seg.

Rund, nærmest uangripelig
Klassekampens anmeldelse av boka bar betegnende nok overskriften «Forførande fyr». Røe Isaksen er rund, nærmest uangripelig, i 99 prosent av utsagnene sine. Det skyldes ikke minst at boka er full av selvfølgeligheter, som at «sannheten er langt mer komplisert enn at latskap og dårlig arbeidsmoral brer om seg», at «barn som ikke får grenser, blir oftere grenseløse voksne», eller at folk med psykiske lidelser ikke har «vondt i viljen, men trenger hjelp». Det er mulig slikt fremdeles er kontroversielt i Høyre og Frp, og i så fall er det gledelig at Røe Isaksen har tatt på seg oppgaven å bedrive folkeopplysning. Noen ganger blir det likevel for mye av det gode, som når selvfølgelighetene kursiveres og i tillegg krydres med Martin Luther King-retorikk: «Jeg har en liten drøm. På alle Nav-kontor i hele Norge skal det henge et lite skilt hvor det står: Å stille krav er å bry seg.»

Hvem er uenig i at det er viktig at NAV må kunne «ruste brukerne til arbeidslivet»?

Hvem er uenig i at det er viktig at NAV må kunne «ruste brukerne til arbeidslivet»? Det er vel heller knapt politisk mulig å være uenig i utsagn som dette: «Det er en formidabel oppgave å koordinere det offentlige systemet – fra Nav-innsatsen, tiltaksplassene og aktiviteten til helsebehandlingen – men vi har faktisk ikke noe alternativ om vi skal gi folk en ny sjanse.»

Velferdsbomber?
Mer interessant er det kanskje derfor å se hvordan Røe Isaksens bok vil bli brukt som kontekst og springbrett når Høyre skal utforme sin argumentasjon og politikk for hva som skal gjøres med velferdsstaten etter en eventuell valgseier. I Dagens Næringsliv skrev for eksempel Erna Solberg nylig en kronikk med utgangspunkt i boka hans, under overskriften «Må hindre velferdsbombe» (31. august). Dersom Høyre mener det er en tikkende bombe som ligger og lurer under velferdsstaten, er det klart at nokså dramatiske forandringer er berettiget. Men ikke noe sted i Røe Isaksens bok finner vi grunn til slik alarmisme. Der er det snarere snakk om en målretta, gradvis innsats for å rette opp feil og mangler, å justere der ting ikke fungerer som det skal – omtrent akkurat det samme som den sittende regjeringen driver med, med andre ord.

Men ikke noe sted i Røe Isaksens bok finner vi grunn til alarmisme.

At Røe Isaksen etablerer stråmenn han kan argumentere mot, endrer ikke på dette – som når han etablerer en «venstreside» som mener at «det å diskutere kultur, normer og verdier knyttet til arbeid» er første skritt på veien mot «et høyreliberalistisk og iskaldt samfunn hvor enhver er sin egen lykkes smed og ingen bryr seg om naboen», eller når han kjører reprise på sitt oppgjør med en «brutaliseringsmyte» ingen har argumentert for.

Klassiske høyreforslag
Stråmenn og selvfølgeligheter til tross: Noe kjøtt er det da på beinet i Røe Isaksens skriverier. Bakerst i boka setter Røe Isaksen opp en liste på 12 punkter, der vi gjenfinner mye av Høyres tradisjonelle medisin for å få flere i arbeid. Ett av forslagene er å kutte i støtten til aleneforsørgere. Selv om det ikke er mer enn et knapt år siden aktivitetskravet ble innført i overgangsstønadsordningen – som så å si alle tidligere var enige om at hadde noen ganske problematiske sider ved seg – er både Høyre og Frp skråsikre på at oppskriften er å kutte kraftig i ordningen. Som arbeidsminister Anniken Huitfeldt nylig påpekte i Klassekampen (2. september), vil høyrepartienes forslag til kutt ikke bare «føre til at mange enslige forsørgere mister inntekten sin», men også «redusere sjansen for at denne gruppen i fremtiden kan leve av egen inntekt», i og med at de i praksis vil kastes ut av ordningen. Aleneforeldreforeningen har sagt at «å ødelegge eller fjerne overgangsstønaden vil gjøre det vanskeligere å ha eleneomsorg for barn, forskjellene i Norge vil øke og barnefattigdommen blir mer utbredt».

Som leser spør man seg hvor det ble av den empatiske forfatteren av bokas første halvdel.

Røe Isaksen har også flere klassiske Høyreforslag på 12-punktslista si, herunder flere midlertidige ansettelser og aktivitetsplikt for sosialklienter. Det siste er siden blitt spesifisert i et oppslag i VG, der Røe Isaksen tok til orde for at sosialklienter må måke snø dersom de ikke skal få redusert ytelsene sine. Hvordan dette skal bidra til å redusere barnefattigdom og «utenforskap» er det ikke lett å bli klok på, og som leser spør man seg hvor det ble av den empatiske forfatteren av bokas første halvdel, som innså kompleksiteten i de mange problemene NAV er satt til å løse, og som viste forståelse for hvor fornedrende og demotiverende kronisk fattigdom kan være.

Hvor er virkelighetsforståelsen?
Man spør seg også hvordan det står til med Røe Isaksens virkelighetsforståelse når han tar til orde for at «terskelen inn i arbeidslivet må bli lavere» i form av en generell adgang til midlertidige ansettelser. Dette begrunner han med at «alle brukere som er blitt skjøvet rundt i Nav-systemet i mange år» burde «få den samme muligheten»:

Har Røe Isaksen virkelig ikke fått med seg at Arbeidsmiljøloven gir adgang til seks måneders prøvetid?

De burde kunne komme til arbeidsgiver og si: «Hei, jeg vil gjerne ha en jobb. Du er kanskje skeptisk, og derfor skal du få lov til å prøve meg i tre måneder for å se om det fungerer».

Har Røe Isaksen virkelig ikke fått med seg at Arbeidsmiljøloven gir adgang til seks måneders prøvetid for alle nyansatte? Og lever han virkelig i den tro at det er redselen for lønnsutgifter som gjør at mange arbeidsgivere kvier seg for å ansette folk med en «fortid i Nav»? Eller at de mange ulike skjebnene som befinner seg i randsonen av eller langt utenfor arbeidsmarkedet kan gis «den samme muligheten»?

Aktivisering vs. kvalifisering
Det som gjør at mange arbeidsgivere kvier seg, er nok oftere at de er usikre på hva slags spesielle tilretteleggingsbehov den ansatte har, og om dette er noe de selv er i stand til å løse. Her spiller NAV og attføringsbedriftene en viktig rolle som profesjonelle tilretteleggere, og kan – dersom de fungerer som de skal (hvilket de selvsagt ikke alltid gjør!) – sørge for at brukeren får med seg det han eller hun trenger for å komme seg inn på arbeidsmarkedet.

Fornedrende aktiviteter som imiterer lønnsarbeid, er rett og slett ikke løsningen.

Overordnet sett kan man si at konflikten her står mellom høyresidens ensidige fokus på aktivisering, og den sosialdemokratiske arbeidslinjas fokus på kvalifisering. Det er viktig å sørge for at NAV er rustet til å gi folk et individuelt tilpasset tilbud, som gjør at folk får det de trenger: Noen har behov for tiltak som gir dem bedre selvtillit, andre trenger påfyll av kompetanse. Noen trenger kortvarige tiltak som kan legge grunnlag for mer langvarige tiltak senere; andre vil ikke ha evne til å komme inn i ordinært arbeid. Det blir vanskelig for NAV å gi et godt og tilpasset tilbud til brukerne dersom Høyre og Frp beordrer dem til å sløse bort tida si på aktiviseringstiltak lik de du finner i Sverige, der folk settes til å male en stol gul den ene dagen, for så å male den blå dagen etter. Fornedrende aktiviteter som imiterer lønnsarbeid er rett og slett ikke løsningen på de problemene Røe Isaksen beskriver.

Store utfordringer for NAV
Det vil heller ikke bli lett å finne penger til å finansiere slike tiltak dersom NAV skal kaste penger etter arbeidsgivere i form av generøse lønnstilskudd. Arbeidstakere som kommer til arbeidsgivere og sier «Hei, jeg vil gjerne ha en jobb», befinner seg i det hele tatt så tett på arbeidsmarkedet at det vil være fullstendig galematias å kaste lønnstilskudd etter dem. Det vil i så fall fortrenge normale ansettelser på arbeidsmarkedet, og føre til mindre ressurser til bruk på de som står langt unna arbeidsmarkedet.

Som retorisk grep egner «utenforskap» seg svært godt for klassisk høyrepolitikk.

Det hersker liten tvil om at utfordringene for NAV er store. Det er behov for flere tiltaksplasser, særlig for dem med redusert arbeidsevne, og mange av tiltakene må gis et bedre innhold. I stortingsmeldingen «Flere i arbeid», som regjeringen nylig la fram, er det en oppmerksomhet om dette som jeg synes er merkelig fraværende i Røe Isaksens bok. Fafo-forskeren Anne Britt Djuve, som Røe Isaksen selv siterer, har understreket at det å tvinge folk til å delta på tiltak som ikke virker kan oppleves krenkende og virke nedbrytende. Hun mener at det allerede i dag er et for sterkt fokus i NAV på å sikre overgang til en hvilken som helst jobb – helt uavhengig av hvor lenge man klarer å bli værende der etter at målet om retur til arbeidslivet er «oppfylt». Som Djuve nylig sa på Fafo-konferansen 2013: Å komme seg opp om morran er ikke nok. Vel så viktig er hva man skal gjøre resten av dagen.

Utenforskap
Røe Isaksen gjør en hel del ut av begrepet «utenforskap» i boka si. Det er et begrep som er importert fra Høyres svenske søsterparti Moderaterna, som har hatt god nytte av begrepet i sin drastiske omkalfatring av den svenske velferdsstaten. Som retorisk grep egner «utenforskap» seg svært godt for klassisk høyrepolitikk, fordi det vrir oppmerksomheten bort fra forhold på arbeidsmarkedet, og oppretter en hovedkonflikt mellom det å stå i arbeid og det å være uten jobb. Så lenge du er i jobb er det underordnet hva slags jobb det er, og til hva slags betingelser.

«Innenforskapet» er ikke nødvendigvis er en løsning på folks, eller velferdsstatens, utfordringer.

I sin Malmö-trilogi, som begynte med romanen Yarden og som nå er avsluttet med En hjemby, nylig utgitt på norsk på Flamme forlag, har Kristian Lundberg gitt noen uforglemmelige skildringer både av det å vokse opp i fattige kår hos en psykisk syk mor, og om å vokse inn i et arbeidsliv der stadig flere henvises til midlertidige ansettelser og bemanningsselskap. Beskrivelsene fra arbeidsplassen Yarden, der innleide arbeidere som klager på dårlige arbeidsklær blir sendt hjem på dagen og må gå tre uker hjemme uten verken lønn eller trygd, illustrerer med all tydelighet at «innenforskapet» ikke nødvendigvis er en løsning på folks – eller velferdsstatens – utfordringer.

Det nærmeste Røe Isaksen kommer noen overveielser om dette, er når han i en bisetning nevner fenomenet working poor, det vil si folk som er fattige til tross for at de har et arbeid. Det er uklart hvorfor Røe Isaksen nevner fenomenet, men han ser ut til å antyde at trygdesatsene i Norge er for høye – i alle fall sier han ikke noe om at minstelønningene for rengjøringsarbeiderne han nevner er for lave. Det hele blir imidlertid hengende i lufta, og den eneste «løsningen» Røe Isaksen har å by på, er nok en selvfølgelighet – denne gang om at man ikke må «stemple ærlig arbeid som noe mindreverdig».

Klassisk høyrepolitikk
Om man vil unngå en utvikling lik den vi ser i stadig flere land – for eksempel skildret av Aftenposten i en reportasje fra Tyskland 30. august – er poenget imidlertid at både trygdesatser og minstelønninger må ha et anstendig nivå. Enda viktigere er det at myndighetene ikke subsidierer arbeidsgivere som betaler lave lønninger, i form av ulike former for lønnstilskudd. Ifølge den tyske forskeren Claudia Weinkopf, som også holdt foredrag på Fafo-konferansen 2013, bruker tyske myndigheter nå 11 milliarder euro årlig på å subsidiere lavlønte jobber. 29 prosent av de som mottar sosialstøtte er i jobb, og omvendt: Hver fjerde tyske arbeidstaker er nå henvist til en lavlønnsjobb. På Fafo-konferansen beskrev Weinkopf hva det er som har bidratt til å skape et slikt arbeidsmarked. Viktige elementer var:

• deregulering av vikarbyråer og midlertidige ansettelser

• plikt for trygdemottakere til å ta arbeid helt uavhengig av hva slags lønn arbeidsgiveren tilbyr

• lavere trygdesatser

• en svekket allmenngjøringsordning, som har ført til at flere bransjer som er utsatt for sosial dumping står helt uten lønnsgulv.

Klassisk høyrepolitikk alt sammen, med andre ord.

Løse problemer, eller bare skjule dem?
Røe Isaksens bok bærer preg av at vi lever i en sosialdemokratisk velferdsstat der vi har åtte år med rødgrønn regjering bak oss. Det har gjort at det politiske sentrum ligger nokså langt til venstre, akkurat som det i Sverige ligger langt til høyre etter nesten like mange år med borgerlig regjering. I Sverige sliter sosialdemokratene med å utfordre sentrale elementer ved Allians-regjeringens systemskifte; i Norge tør ikke Høyre lefle for mye med høyrepolitikk, i frykt for at de nok en gang vil bli straffet av velgere som verken krever velferds- eller skattekutt, og som sier de er fornøyde med samfunnsutviklingen.

En forenklet og pervertert form for «arbeidslinje».

På omslaget av Den onde sirkelen er Torbjørn Røe Isaksen avbildet som en litt rufsete kledd aksjonist, mens han tilsynelatende holder en appell på en demonstrasjon. Det passer utmerket til markedsføringen av en norsk form for «compassionate conservatism», som Høyre har lagt mye krefter i å skape de siste årene. Man bør imidlertid ikke skue hunden på hårene: Selv om en norsk utgave av omtenksom konservatisme naturligvis vil være mer sosialdemokratisk anlagt enn de anglosaksiske orginalversjonene, er det en radikalt annen tankegang enn den sosialdemokratiske «alle skal med»-linja som ligger til grunn for prosjektet.

Å stirre seg blind på aktivisering og «innenforskap» slik høyrepartiene gjør, er en forenklet og pervertert form for «arbeidslinje». Daniel Suhonen fra den svenske tenketanken Katalys deltok nylig på et arrangement i regi av Manifest Analyse, der han beskrev hva dette har betydd i vårt naboland: «I Sverige er det nå 200 000 ungdommer som ingen vet hva gjør for noe. Moderaterna har slått i stykker store deler av ordninger rettet mot ungdom. Ledige mister trygd etter et halvt år, dersom de i det hele tatt har rett på trygd. Halvparten av de ledige har ikke rett på hjelp. Landet sitter med 200.000 ungdommer som ikke er registrert noen steder, som ingen vet hva gjør for noe. Moderaterna kaller det suksess så lenge disse ikke mottar ytelser».

Vi sitter ikke på noen «velferdsbombe».

Underkommuniserte poenger
I Norge har vi svært høy sysselsettingsgrad. Andelen ungdom som verken er i arbeid, utdanning eller arbeidstrening er betraktelig lavere her enn i de fleste andre land. Vi sitter ikke på noen «velferdsbombe». De som er arbeidsløse, syke eller uføre har rett til offentlige ytelser – heldigvis. Vi sliter fortsatt med fattigdom, særlig blant nyankomne innvandrere, men de økonomiske forskjellene er små sammenlignet med andre land, og tilgangen til velferdsstatens tjenester er i liten grad betinget av lommeboka til den enkelte.

Velferdsordningene våre fører ikke til at flere trekker seg bort fra arbeidslivet, men gjør det tvertimot lettere for vanskeligstilte grupper å klare seg selv, og til å delta i et arbeidsliv som er i rask endring. Alt dette er beklageligvis sterkt underkommunisert i Røe Isaksens bok, som etterlater et inntrykk av at NAV og fellesskolen først og fremst er tannhjul i en «ond sirkel». Det er misvisende, men også bekymringsfullt. For noe bedre enn dette får man ikke fra Høyre. Og Torbjørn Røe Isaksen er, tross alt, bare én enkelt mann i et parti fullt av kalkulatorer.