Menneskene feilet ved første forsøk. Adam og Eva spiste eplet de ikke skulle. De klarte ikke å leve opp til reglene Gud satte. Viljen deres holdt ikke til mål. Derfor ble de straffet – kvinnen måtte føde i smerte, være underdanig sin mann, de måtte dyrke jorden for å få mat. Det samme gapet mellom teori og praksis finner vi i bildet av det perfekte mennesket i dag. Spriket mellom skissen og det mennesker klarer å prestere, er for stort. I den kristne historien er det Gud som bestemmer idealet de første menneskene skal strekke seg etter og straffen de får hvis de ikke klarer det. Men hvem bestemmer idealene i det virkelige livet? Formidlere som magasiner, blogger og reklame er med på å sette standard, de må ta sin del av ansvaret. Men å peke på budbringerne gir ikke et fullstendig bilde. Bak formidlerne finnes det også noe som bestemmer hva de skal formidle. Det finnes stemmer som verken skriver eller viser bilder, men som hvisker meg i øret hvilket menneske jeg bør være. Det er noen som trekker i trådene, som definerer og skisserer en slags kollektiv forståelse av mennesket og livet her og nå.

Mens mannen kan likne en ape, framstår kvinnekroppen mer som en ribbet kylling.

Jeg har alltid barbert leggene. På ungdomsskolen eller kanskje på videregående en gang, begynte jeg å fjerne hårtustene på bena. Jeg er ikke sikker på når det startet. Jeg vet heller ikke hvorfor jeg gjør det. Jeg vet bare at jeg skal ta bort håret på kroppen. Mannen min har stort skjegg, og hår som er der det er. Det er kult. En norsk idealmann – anno 2010-tallet – med stort hipsterskjegg og en kropp som liksom akkurat har kommet ut av skogen. Det feminine idealet, derimot, er glattbarbert. Kun håret på toppen av hodet, øyevippene og øyebryn ser ut til å stå igjen. Mens mannen kan likne en ape, framstår kvinnekroppen mer som en ribbet kylling. Etter nærmere 30 år og det jeg anslo kunne være nærmere 1300 barberinger, dukket spørsmålet opp: Hvorfor i huleste barberer jeg leggene mine?

I 1991 spurte en avisleser seg det samme. Leseren skrev til spalten The Straight Dope i ukeavisen Chicago Reader.
«Kjære Cecil: Hvorfor barberer kvinner leggene og armhulene sine? Når startet denne praksisen? Hvis det er av hygieniske årsaker, hvorfor gjør ikke mennene det? Er det hele en stor konspirasjon fra barberutstyrsprodusentenes side? Jeg har hørt at noen europeiske kvinner ikke barberer seg. Vær så snill å oppklare dette mysteriet.»
Cecil Adams, som er spaltens undersøkende Klara Klok, fant svar i en vitenskapelig artikkel datert 1982. Den var skrevet av Christine Hope, en forsker som ønsket å rydde opp i fenomenet kjønn og hårvekst. I jakten på den barberte kvinnekroppens opphav nøstet Hope seg tilbake til mai 1915. Året viste seg å være armhulehårets Waterloo. Startskuddet var en reklameannonse i magasinet Harper’s Bazaar. Reklamen viste en kvinne fra livet og opp med en drapert togaliknende kjole. Den ene armen strakk hun i været mens hun smilte. Den eksponerte armhulen var uten hår. Under bildet sto det: «Summer Dress and Modern Dancing combine to make necessary the removal of objectionable hair.»

Man kunne skape et nytt behov der ute – et uendelig lønnsomt behov. For et par dager etter fjerning, ville jo håret vokse ut igjen. Det var bokstavelig talt en bisniss i vekst.

Sommerkjole og dans krevde altså hårfjerning – og det av frastøtende hår. Under teksten sto navnet på produktet, et hårfjerningsmiddel. Samme vår hadde de ermeløse kjolene for første gang dukket opp i motebildet. Eksponeringen av det nye området på kroppen åpnet for innsyn til den lille håransamlingen – og med det åpnet det seg også muligheter for nye markeder. Ved å framstille tustene som noe negativt, noe man ikke skulle ha, kunne man introdusere hårfjerningsprodukter på markedet. Man kunne skape et nytt behov der ute – et uendelig lønnsomt behov. For et par dager etter fjerning, ville jo håret vokse ut igjen. Det var bokstavelig talt en bisniss i vekst. Det kom flere produkter på markedet og flere reklamer som ville armhulehåret til livs. Da første verdenskrig var over, var også kampen om armhulehåret avgjort. Barberingen hadde vunnet.

Neste kamp foregikk noe lenger ned på kroppen. Leggene sto for tur. Ved utgangen av andre verdenskrig var også kvinneleggene blitt glatte. Samspillet mellom mote, marked, reklame og magasiner hadde forandret oppfatningen menneskene hadde av en kvinnekropp. Kroppshår ble ikke lenger sett som naturlig i armhuler og på ben. Det var ikke lenger kvinnelig. Da bikinien ble introdusert i 1946, ble bikinilinjen også et tema. Nå måtte håret i lysken vekk. Til slutt var det bare ett område igjen. Mot slutten av 1980-tallet kom Brazilian Wax. I løpet av det neste tiåret ble voksing av kjønnshår sakte, men sikkert normalisert.

Samspillet mellom mote, marked, reklame og magasiner hadde forandret oppfatningen menneskene hadde av en kvinnekropp.

Igjen sto en raket kvinne som ideal. Det var ingen helsemessige grunner til at håret skulle bort. Ingen praktiske hensyn å ta. Det som utløste det nye synet på kvinnekroppen – som har gjort at kvinner har brukt tid på å fjerne kroppshår og penger på å kjøpe hårfjerningsmidler i 100 år – var et ønske fra noen få personer om økonomisk gevinst. En rekke kommersielle grep opp gjennom tidene har manipulert fram dette synet på idealmennesket. Markedet krøp inn i hodene våre og møblerte om oppfatningen av oss selv. I dag vet man ikke lenger hvorfor man tenker det man tenker og gjør det man gjør med håret. Ideen om den glattbarberte kroppen har gått over landegrenser og blitt en kollektiv definisjon på hva en kvinne skal være. Idealbildet har rykket opp på samfunnsnivå, der den blankskurte kvinnen er en del av selve kulturen og tiden. Slik endte hårfjerningsselgernes en gang så fikse bisnissidé som en rad av dominobrikker, der den ene brikken tok den andre, og samhandlingen mellom dem skapte et nytt bilde – et nytt kollektivt ideal.

Gudinnen Sita er også et slikt ideal. Gudinnen fra det hinduistiske eposet Ramayana er definisjonen på hva den perfekte kvinne skal være. Da ektemannen Rama – prins av Ayodhya og avatar av guden Vishnu – lot seg forvise ut i skogen i eksil for å bevare farens ære, fulgte Sita etter. I 14 år ga hun opp alt for å være med sin store kjærlighet. Selv da hun ble bortført av demonkongen Ravana og holdt som fange i borgen Lanka, klarte Sita å bevare roen og kyskheten. Under fangenskapet overlevde hun ved å fokusere på kjærligheten til Rama og konsentrere seg om sin religiøse praksis. I mellomtiden fikk Rama hjelp av apekongen Hanuman og hæren hans. Til slutt klarte de å drepe demonene og sette Sita fri. Sammen returnerte ekteparet endelig til Ayodhya, og Rama ble kronet til konge.

Tolkningen av gudinnen har sevet inn i den kollektive bevisstheten, og blitt en bakeform for både kjønn og personlig identitet.

Eposet er en av de mest kjente og folkekjære hinduistiske tekstene i India. De 24 000 tolinjede versene er samlet i syv bøker, der de første delene er skrevet århundrer før Jesus ble født. Den nåværende utgaven av Ramayana var trolig ferdig rundt år 100 før vår tid. Fortellingen om Sita og Rama er den klassiske historien om kampen mellom det gode og det onde, der det gode vinner til slutt. Men de to gudene har også spilt en rolle i indisk kultur. For mens Rama har blitt tolket som den ideelle indiske mannen – et ærlig, fromt og tålmodig menneske, har Sita blitt definisjonen på hva den perfekte kvinne er. Sita var trofast og sto ved sin manns side i tykt og tynt. Kjærligheten til ham og troen hjalp henne til å gjøre det rette. 2000 år etter at eposet var komplett, har Rama og Sita fortsatt en definisjonsmakt.

Da en ung kvinnelig student ble brutalt gjengvoldtatt på en buss i New Delhi i 2012 og senere døde av skadene, ble hindugudinnenes rolle i det indiske samfunnet nok en gang trukket fram. Den gammeldagse holdningen om at kvinner skal være hjemme og lydige mot sin mann, finner resonans i gudeverdenen. Dagens forståelse av kvinner har referanser til Sita. Tolkningene av hennes kvaliteter sies å være en av grunnene til at indiske kvinner blir diskriminert og utsatt for vold. Selv om hindugudinnene blir framstilt som sterke i de opprinnelige tekstene (Sita var blant annet kritisk til å bevise sin kyskhet for Rama etter året hos Ravana), er mange tolkninger gjort i mannens favør. Ramayana er selvsagt ikke årsak til kjønnsdiskriminering og at 35 millioner indiske kvinner og jenter har dødd som følge av vold de siste hundre årene. Det er tolkningen av idealene, i samspill med sosiale og politiske faktorer, som har gjort Sita-myten til en bremsekloss. Tolkningen av gudinnen har sevet inn i den kollektive bevisstheten, og blitt en bakeform for både kjønn og personlig identitet. Religionen har vært med på å definere hva et idealmenneske skal være. Samfunnet – med religionen som argument – får være med på å forme individers innerste jeg.

I hinduismen står samfunnssystemet sentralt. Hver gruppe og hvert individ har tradisjonelt hatt klart definerte roller. Gode handlinger har vært handlinger som har bidratt til å opprettholde dette systemet. Slik fikk blant annet Varnasystemet – kjent som kastesystemet – dype røtter på det indiske subkontinentet. Religion og system smeltet sammen. Styresett, familie og tro ble sett under ett. Sitas evne til påvirkning må sees i lys av denne religionens filosofi. Likevel forteller eksemplet Sita også noe universelt om samfunnets rolle i menneskets syn på seg selv. De store tankene og føringene i samfunnet påvirker hver og en.

Opp gjennom motehistorien har samspillet mellom samfunn og menneske manifestert seg i ulike idealer. Oldtidens egyptere malte sorte linjer rundt øynene med et blyholdig stoff blandet med dyrefett. I ettertid ble den sorte sminken, kalt galena, forklart med at den holdt fluer unna øynene. Andre mente den beskyttet øynene mot sterk sol. Men trolig hang det sammen med gudetro. De sorte linjene skulle imitere øynene til Horus – himmelguden med menneskekropp, falkehode og ditto blikk.

Opp gjennom motehistorien har samspillet mellom samfunn og menneske manifestert seg i ulike idealer.

Litt lenger nord, i Hellas under den greske antikken, var ansiktene sminkefrie. Kun nygifte kvinner fikk lov til å fiffe seg litt opp på bryllupsnatta. Ellers var sminke fy-fy. Hvorfor? Fordi fellesoppfatningen av skjønnhet ikke stemte overens med sminke. Skjønnhet var forbundet med naturlig harmoni og en veltrent kropp. Antikkens tanker om mennesket, kombinert med et rigid samfunnssystem, gjorde det blankskurte ansiktet til mote.

Og slik fortsetter tiden og samfunnet å modellere menneskene som plastelinaklumper. Med kristningen av Europa under middelalderen ble det jomfruelige et ideal. Det ble vakkert å ha en ung og ubesudlet kropp med små, spretne pupper, langt hår og en tydelig mage som tegn på fertilitet.

I årene før den franske revolusjonen gikk forbruket av rouge til værs. To millioner dåser med rouge ble solgt bare i Frankrike i året 1781. Idealet var å utstråle et visst snev av seksuell opphisselse. Man skulle se litt fyrig ut. Men det utmattende livet med festing til langt på natt reduserte ansiktsgløden og økte dermed behovet for kunstig farge på kjaken. Med revolusjonen svingte pendelen i en ny retning. Tankegodset ble byttet ut, og idealene skiftet innen livsstil og utseende. Klassisismen børstet støvet av antikkens idealer. Sminke og parykker ble borte. Det naturlige var nok en gang perfekt. For en stakket stund var til og med korsettet pakket vekk. Kjolelivene krøp opp til under bysten. Man kunne slippe ut magen og puste. Tanken var nemlig å være fri.

Hva som regnes som ideelt og perfekt, kommer ikke ut av det blå. Som marionettedukkenes bevegelser blir styrt av mer eller mindre usynlige tråder, beveger idealene seg på en tilsvarende måte. Dukken er styrt av tråder. Trådene er igjen styrt av en gjenstand – som oftest to pinner i kryss. Man ser ikke pinnene med det blotte øye når dukken opptrer, heller ikke hvem som beveger dem. Men dukken lystrer bevegelsene fra den øvre usynlige makt og får liv. Slik styres også idealene våre. Av en slags felles oppfatning, der tiden og tankegodset påvirker innholdet. Der verdens- og menneskesynet kommer til uttrykk gjennom visuelle tegn – som i arkitektur, kunst, design og mote. Idealene springer ut av en slags felles samfunnshjerne der de kollektive tankene projiseres på kroppene og i de synlige måtene vi lever livene våre på.
Dette gjør også at idealbildene har et større nedslagsfelt enn man tror.

Utdrag fra boka «Perfekt. Skapelsen av det plettfrie mennesket» på Forlaget Manifest.