Ice, ice baby

I går kom nyheten om at klimaminister Tine Sundtoft har flyttet iskanten nordover. Siden samarbeidsavtalen med Krf og Venstre forbyr oljeboring «ved iskanten», har de mørkeblå like godt flyttet grensa for hvor iskanten defineres, og i samme slengen åpna en haug nye områder for oljeindustrien. Solberg og co kunne neppe funnet en bedre måte å signalisere at de driter i både klima og miljø, og gjerne vil gå baklengs inn i framtida.

«Iskanten», om du skulle lure på det, er overgangen mellom åpent hav og havis, og det Tine Sundtoft har tegna på kartet, er det området i Barentshavet hvor det arktiske isdekket begynner. Norsk Polarinstitutt beskriver iskantsonen som et noen titalls kilometer bredt belte, men det er vanskelig å definere siden størrelsen varierer og området flytter seg sammen med isutbredelsen gjennom året. Grunnen til at dette området er så viktig, er at det skjer en enorm biologisk produksjon nettopp her, spesielt i vårhalvåret: En intens produksjon av planteplankton og isalger, som gjør mye av det rike fiske- og dyrelivet i Arktis mulig. Den nye foreslåtte iskantgrensa er nord for naturreservatet Bjørnøya, som vil bli enda mer utsatt for oljesøl hvis plattformene kan rykke stadig nærmere.

Umulig å fjerne oljesøl
Sundtoft sitt argument for å flytte iskant-grensa nordover er at klimaendringene får den arktiske isen til å smelte, altså flytter isen seg nordover. Men akkurat som den globale oppvarmingen ikke er en jevn temperaturstigning fra år til år, varierer også isutbredelsen i Arktis fra år til år, selv om trenden er at isen smelter på grunn av vår forbrenning av kull, olje og gass. I 2003, for eksempel, var utbredelsen av iskanten større enn der grensa går i dag.

Solberg og co kunne neppe funnet en bedre måte å signalisere at de driter i både klima og miljø.

En av grunnene til at Norge ikke har tillatt oljeboring i is, er at det ennå ikke fins noe utstyr til å fjerne oljesøl fra is. Etter Full City-ulykken utenfor Langesund i 2011 sto folk med kost og spade – det mest høyteknologiske utstyret for å fjerne olje fra is per i dag. Et oljesøl i isdekte områder i Barentshavet kan fort ende som mat for fisk og i fjærene på sjøfugl. Så når Tine Sundtoft har flyttet iskantgrensa på kartet, har hun i praksis skrotet det norske prinsippet mot å bore i isdekte områder.

Olja må bli liggende
Samtidig er de mørkeblås flisespikking på hvor langt nord vi kan flytte iskanten helt ubetydelig ut fra klimaforskningen: en ny rapport har nemlig slått fast at all oljen og gassen i Arktis må bli liggende hvis vi skal klare å begrense den globale oppvarmingen tilstrekkelig. Altså er det det samme om byråkrater i Klima- og miljøepartementet tegner iskantgrensa litt lenger nord – kunnskapen vi har tilsier at det ikke kan åpnes for mer oljeboring i Barentshavet eller Arktis. Punktum.

Kunnskapen vi har tilsier at det ikke kan åpnes for mer oljeboring i Barentshavet eller Arktis.

Etter en høst med stadig flere permitteringer i oljeindustrien og en stupende oljepris, kan regjeringas flytting av iskanten leses som et desperat tiltak for å signalisere til oljeindustrien at oljealderen fortsatt ikke er over. I stedet for å gripe muligheten som usikkerheten i oljebransjen tilbyr, og starte den overmodne omstillingen av olje- og leverandørindustrien til fornybare arbeidsplasser innenfor felter som energieffektivisering, fornybar energi, industri og transport, tviholder Solberg-regjeringa på siste rest av oljealderen og fortsetter norsk økonomis oljeavhengighet. Det er vel ikke akkurat nye ideer og bedre løsninger.

Denne teksten er en sampublisering med Dagbladet.