I de norske hjerters hurtigere banken

Flyktninger i Lampedusa i Middelhavet. Foto: Noborder Network/Flickr Flyktninger i Lampedusa i Middelhavet. Foto: Noborder Network/Flickr

Sentralt i den norske nasjonsbyggingen var Fridtjof Nansens polferder, som helt frem til i dag kjennetegner vår egen og utlandets oppfatning av Norge.

For to tusen år siden var det ikke rom i herberget, nå er det ikke rom i Siv Jensens reviderte statsbudsjett.

Men kanskje viktigere var Nansens engasjement for de som hadde lagt ut på en enda farligere ferd. Polarhelten var verdens første høykommissær for flyktninger, og selv om han verken var sosialist eller liberaler, gjorde han «nestekjærlighet til realpolitikk» og internasjonal dugnad til norsk utenrikspolitikk.

I de norske hjerters hurtigere banken
Sovjetkommunismens sanne ansikt var hungersnød og politisk forfølgelse, og russernes lidelser gjorde dypt inntrykk på Fridtjof Nansen. De mange russiske flyktningene hadde ofte ikke pass og identitetspapirer. Å vende tilbake var umulig.

Fridtjof Nansen (1861-1930). Foto: Jean-Pierre Dalbéra/Flickr
Fridtjof Nansen (1861-1930). Foto: Jean-Pierre Dalbéra/Flickr

Derfor børstet Nansen støv av en tsjekkoslovakisk idé, som senere skulle bli kjent som Nansen-passet. Ordningen gjorde det mulig for nesten en halv million statsløse russere, armenere, syrere, tyrkere og kaldeere å leve et trygt liv med rett til arbeid i Europa.

Nestleder Per Sandberg hadde så alvorlige morgensmerter at han truet med å gå ut av regjeringen.

Fremskrittspartiet ville trolig karakterisert Nansen-passet som snillisme, men vi har god grunn til å være stolte over denne delen av norsk historie. Morgenbladets nekrolog over Nansen fra 1930 viser hvilken stilling polarhelten hadde blant nordmenn:

«For Fridtjof Nansens storhet kan best måles ved hvad han er for hver enkelt nordmann, den stilling han inntar i våre sinn: Der har han sine skjønneste æresminner, i de norske hjerters hurtigere banken når hans navn blir nevnt har vi målestokken for hans uforgjengelige arbeide og skikkelse: umålelig ved yttre midler, lettfattelig og nær når hjertet spørres.»

Hva ville Nansen sagt om dagens Europa?
Også i det 21. århundret tvinges mennesker på flukt fra krig og forfølgelse.

T-skjorten med et fint båtmotiv og påskriften GOD JOURNEY satte motepolitiet i full beredskap.

Akkurat nå er det over 50 millioner flyktninger i verden. I Syria ser vi den verste flyktningkatastrofen siden andre verdenskrig, og Den islamske statens (IS) terrorvelde herjer et Midtøsten i oppløsning. Når FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) og hjelpeorganisasjonene oppfordrer rike land som Norge til å ta imot betydelig flere syriske flyktninger, følger de bare Fridtjof Nansens fotspor.

Etter landsmøtene til samtlige partier på Stortinget – med unntak av Høyre og Fremskrittspartiet – gjorde vedtak om å ta imot 10 000 syriske flyktninger de neste to årene, inviterte Arbeiderpartiet til et bredt forlik som inkluderte regjeringspartiene. Men Fremskrittspartiets «smertegrense» var ikke særlig høy – noe som tvang dem til å trekke seg fra forhandlingene før partiets sjel fikk varige skader. Nestleder Per Sandberg hadde så alvorlige morgensmerter at han på NRKs Politisk Kvarter truet med å gå ut av regjeringen.

Det kan vel best beskrives som å gjøre mangel på empati til realpolitikk.

Frps utopiske nullvisjon
Men heller ikke Fremskrittspartiets tilsynelatende rasjonelle alternativ holder vann. Som når de påstår at det er mer humant for syrerne å bli i sine nærområder, i stedet for å flykte til Europa. Det er et hav mellom Europa og de syriske nærområdene – økonomisk og sosialt. Flyktningleirene i Jordan og Libanon er allerede overfylte etter å ha tatt i mot flere millioner. Folk der lever under katastrofalt dårlige materielle kår.

Tror virkelig Fremskrittspartiet at Jordan og Libanon evner å stå for hele dugnadsinnsatsen alene?

Frp-formann Siv Jensen. Foto: Norsk Olje og Gass/Flickr
Frp-formann Siv Jensen. Foto: Norsk Olje og Gass/Flickr

Hvis noen trodde det var mulig å få til et godt kompromiss med Fremskrittspartiet, kan de ikke ha fulgt godt med på hvilke strømninger som beveger seg i partiorganisasjonen.

Christian Tybring-Gjedde satte tonen på partiets landsmøte med følgende nyansering fra talerstolen: «Når vi sier «ikke 10 000», er det ikke 9 900. Vi skal heller ikke ha to, vi skal ha null

Partiet vedtok aldri en slik utopisk nullvisjon, men de utelukket flere syriske flyktninger i 2015. For to tusen år siden var det ikke rom i herberget, nå er det ikke rom i Siv Jensens reviderte statsbudsjett.

Man kan ikke akkurat si at Fremskrittspartiets utopiske nullvisjon bringer frem de norske hjerters hurtigere banken. Derimot var Fridtjof Nansen den mest markante kritikeren av stormaktene, da de ikke ville ta imot fattige og forfulgte armenere i kjølvannet av folkemordet. Nansen var sterkt uenig i at flyktningene skulle overlates til de sovjetiske nærområdene.

God reise!
Mest oppmerksomhet fikk Per Sandbergs litt uheldige valg av t-skjorte.

T-skjorten med et fint båtmotiv og påskriften GOD JOURNEY satte motepolitiet i full beredskap. Kristian Eilertsen, som er partiets ungdomskandidat i Troms og ungdomsfylkesleder, tok Sandberg litt vel bokstavelig. I en kronikk noen dager etter landsmøtet foreslo Eilertsen en ny informasjonskampanje rettet mot flyktningene, og budskapet var ganske så enkelt: «Hvis du forsøker å komme til Europa med båt, vil ikke Europa bli ditt hjem».

Hvordan skulle så budskapet nå frem til båtflyktningene? Det hadde Kristian Eilertsen allerede tenkt på: «[Den] tydelige beskjeden bør Europa gi alle som står på strendene i Libya og i Nord-Afrika for øvrig. Beskjeden må oversettes til ulike språk og sendes til de ulike regionene hvor strømmen komme[r] fra.»

Vil virkelig syrerne bli noen tryggere i land hvor IS’ terrorvelde herjer?

Se til Australia
Kristian Eilertsen har ikke kommet på forslaget helt av seg selv. Etter å ha blitt inspirert av Australia mener han at Europa må se down under for en ny flyktningpolitikk:

«Løsningen på problemet finner vi om vi retter blikket mot Australia. For bare noe få år siden døde svært mange når de forsøkte å ta seg til landet via båt. I fjor døde nesten ingen – reduksjonen i antall døde er på omtrent 98 prosent (!). Dette skyldes åpenbart den svært strenge og resolutte politikken landets myndigheter har ført siden høsten 2013. Som de selv sier: ‘Budskapet er enkelt: Hvis du kommer til Australia ulovlig med båt, vil ikke Australia bli ditt hjem’.»

Foto: Manhai/Flickr
Vietnamesiske båtflyktninger etter Saigons fall i 1975. Foto: Manhai/Flickr

Australia blir ofte trukket frem som et forbilde av innvandringsmotstandere. Men dør det færre flyktninger etter Australia strammet inn grensekontrollen?

I Den islamske statens Youtubevideoer
Mer trolig dør flyktningene nå i stedet utenfor våre badestrender i Syden – eller i IS’ Youtube-videoer.

Om Europa skal tvinge flyktningbåtene til å snu, vil virkelig syrerne bli noen tryggere i land hvor IS’ terrorvelde herjer? Det er ikke særlig lurt å søke ly i Hammerfest hvis bombene slår ned i Alta.

Når Australia tvinger flyktningbåtene til å snu, gjentar landet bare den grumsete historien til sine tidligere koloniherrer i Det britiske imperiet – som på 1920-tallet aldri anerkjente Nansen-passet og ellers forholdt seg nokså passive til flyktningenes lidelser (da de ikke selv satte lokalbefolkningen i fjerne strøk på flukt).

Balkan Beat Party
På 1990-tallet tok Norge imot over 20 000 balkanske flyktninger etter oppløsningen av Jugoslavia. Samtlige partier på Stortinget, med unntak av Fremskrittspartiet, støttet en luftbro mellom Balkan og Norge.

Det er ikke særlig lurt å søke ly i Hammerfest hvis bombene slår ned i Alta.

Frp-formann Carl I. Hagen var bekymret for at Norge skulle bli et fristed for «bekvemmelighetsflyktninger» som kosovoalbanere og bosniere. Men Hagen hadde liten støtte og fikk heller aldri rett i sine dommedagsvarsler. Økonomien kollapset ikke og norsk kulturarv ble ikke balkanisert.

Igjen er Fremskrittspartiet bekymret for at flyktninger fra fjerne kulturer skal true den norske kulturens bærekraft. Per Sandberg, som er kjent for å ha skallet ned en bosnisk asylsøker på fest[2], og hans protesjé Kristian Eilertsen, som for en tid tilbake ble rikskjendis etter at han forlot en fotballpub fordi «[h]ele asylmottaket okkuperer Metzo i Harstad når det er fotballkamp», bør ta seg en tur på musikk- og dansekonseptet Balkan Beat Party om de våger.

Da ville de sett at balkaniseringen av norsk kulturliv slett ikke var noe å frykte.

Ap-leder Jonas Gahr Støre. Foto: Troms Arbeiderparti/Flickr
Ap-leder Jonas Gahr Støre. Foto: Troms Arbeiderparti/Flickr

Parlamentarisk baklengs saltomortale
Etter et vaffelmøte mellom Arbeiderparti-leder Jonas Gahr Støre og Høyres parlamentariske leder Tom Helleland kom Høyre til enighet med et flertall på Stortinget om å ta imot 500 ekstra syriske flyktninger i år og 3000 de to påfølgende årene. Samtidig skal en forholdsvis beskjeden økning i bistanden til nærområdene og kostanden av bosetningen i Norge hentes fra andre poster på bistandsbudsjettet.

Hva er egentlig problemet med en populistisk flyktningpolitikk?

Forliket er ikke bare pinlig og skuffende i et humanitært perspektiv, som Amnesty og Flyktninghjelpen påpeker – det er også et skudd på baugen for demokratiet og en «parlamentarisk baklengs saltomortale», som Norsk Folkehjelp beskriver det.

I flyktningpolitikken ligger all makt i de vasne kompromissene.

Folk flest vil ha flyktninger
Stortingsflertallet har klart å forhandle bort sine egne landsmøtevedtak, som også har støtte hos et flertall i folket.

Begrunnelsen til Jonas Gahr Støre henger heller ikke helt sammen.

For det første begrunnet Støre behovet for et forlik med at det ikke var et politisk flertall for Arbeiderpartiets landsmøtevedtak, noe som er litt merkelig. Et flertall på Stortinget har jo likelydende vedtak fra sine landsmøter. Tror ikke stortingspolitikerne på sine egne partiers landsmøtevedtak?

For det andre sa Støre at det har vært viktig for Arbeiderpartiet å ha med regjeringen. Som han sa: «Tenk deg om du er flyktning – på flukt fra en regjering – og så kommer du til et land, og regjeringen er i mot at du skal få komme. Det er en dårlig start.» Har ikke Støre fått med seg at både justisministeren, integreringsministeren og finansministeren kommer fra Fremskrittspartiet? Når Fremskrittspartiet beskriver avtalen som å «dolke partiet i ryggen», er det å ha med seg regjeringen?

Støre prater ofte om betydningen av dialog, men i denne saken kunne stortingsflertallet med fordel opptrådt etter Einar Førde-doktrinen: «Jeg tror på konflikters positive betydning. Dårlige kompromisser er et problem.»

Et samlet Europa bygger nye murer for å stenge ute resten av verden – bokstavelig talt.

Couchsurfing, dugnad og rå populisme
Når Arbeiderpartiet sammen med flertallet på Stortinget opprinnelig ville gi opphold til 10 000 syrere i løpet av to år, var det i tråd med god, norsk tradisjon. Allerede har flere tusen nordmenn meldt seg inn i Facebook-gruppen «Har du plass til en ekstra i hjemmet ditt?» – inspirert av couchsurfing for flyktninger i Berlin.

Sågar hotellkjedeeier Petter Stordalen vil åpne opp hotellene sine for 1000 syriske flyktninger.

Fremskrittspartiet må gjerne stemple Arbeiderpartiets landsmøtevedtak som rå populisme av verste sort, men hva er egentlig problemet med en populistisk flyktningpolitikk, når det betyr at flere mennesker kan få den samme friheten som oss andre?

Det fins ett ord som ofte blir trukket frem som særnorsk: dugnad. Når vi nå ser forfølgelse og massedrap i Syria, må Norge stille opp for dem som har klart å flykte. Vi kan ikke forvente at alle andre skal gjøre dugnadsarbeidet for oss.

Riv ned murene
Berlin-murens fall blir ofte sett på som et symbol på europeisk samling. Men et samlet Europa bygger nye murer for å stenge ute resten av verden – bokstavelig talt. I kontrast til Nansens tid nikker Norge anerkjennende til denne utviklingen.

Berlin-muren falt i 1989. Foto: Gavin Stewart/Flickr
Berlin-muren falt i 1989. Foto: Gavin Stewart/Flickr

Det er på tide å finne frem Michael Hanssons takketale fra 1938, da han mottok Nobels fredspris på vegne av Nansen-kontoret.[3]

«Murene som stenger mellom landene, må̊ brytes ned, disse murer som allerede har ødelagt store materielle og kulturelle verdier. For min del tror jeg at det i tidens lange løp vil vise seg lønnende å føre en liberal politikk overfor innvandringen. Å ta imot flyktninger volder naturligvis ulemper av forskjellig art og koster penger i begynnelsen, men erfaring viser at innvandring, særlig når den skjer gradvis, så langt fra å ha skadet de land hvor emigrantene har søkt hen, tvert imot i tidens lange løp har vært en kilde til kraftutfoldelse og rikdom på mange måter.»

Hvor ble det av Fridtjof Nansen i alt mylderet? Har vi mistet hans fotspor av syne?

[1] Nobeliana: «1938. Det Internasjonale Nansen-kontoret for flyktninger». http://nobeliana.com/norsk/prisvinnere/_1938_nansen_kontoret/content_2/text_e7d10afa-129d-4dcd-839f-420cb3b799e9/1386512916095/_1938_nansenkontoret.pdf

[2] Dagbladet: «Frp-topp voldsdømt», 25.1.1997.

[3] Nobeliana: «1938. Det Internasjonale Nansen-kontoret for flyktninger». http://nobeliana.com/norsk/prisvinnere/_1938_nansen_kontoret/content_2/text_e7d10afa-129d-4dcd-839f-420cb3b799e9/1386512916095/_1938_nansenkontoret.pdf

En kortere versjon av denne teksten sto på trykk i Nordlys den 25. mai.

Creative Commons License
This work is licensed under a Creative Commons Attribution-ShareAlike 4.0 International License.