Hvordan politisere en tragedie

Jeg skriver dette morgenen etter en rekke av voldelige angrep i Paris som myrdet over 120 mennesker, og det føles kynisk i det hele tatt å skrive om det. Mens store deler av verden sørger, er det noe veldig brutalt ved idéen om at dette er et godt tidspunkt for å kreve at andre lytter til ens egen veldig smarte mening.

Om det er barbarisk å skrive dikt etter Auschwitz, så er det også barbarisk å skrive kronikker etter Paris. Ikke politiser; ikke bruk massemord til å skåre retoriske poenger mot fiendene dine, ikke hover je te l’avais bien dit (hva var det jeg sa), ikke bruk de døde kroppene i en politisk dragkamp, ikke forsøk å få dette til å handle om deg, ikke få dette til å handle om politikk.

Om det er barbarisk å skrive dikt etter Auschwitz, så er det også barbarisk å skrive kronikker etter Paris.

Tilsynelatende er det litt underlig: Døden er alltid politisk, og ingenting er mer politisk en et terrorangrep. Disse hendelsene skjer av politiske årsaker, og de har politiske konsekvenser. Å ha en mening er bra, om enn frustrerende, i fredelige tider. Under kriser er det helt essensielt.

Likevel. En følelse av avsky vekkes når folk kommenterer Frankrikes drastiske avgjørelse om å stenge landets grenser med å si at om de hadde gjort det tidligere, kunne alt dette vært unngått. Eller når noen begynner å lalle om den globale trusselen fra islam og den fremmede i vår midte, eller selvtilfreds erklærer at en streng våpenpolitikk har etterlatt befolkningen forsvarsløs.

Dette er ikke en tendens som finnes bare på høyresida: Det er mange nok på den såkalte venstresida som lar massakren være en uberørt scene hvor de kan spille ut sine monologiske moralstykker. Hva om terroristene hadde vært hvite, ville ikke alle da snakket om psykisk helse? Vet du ikke at ikke-muslimer også er terrorister? Hvorfor bryr du deg om dette og ikke om alle de andre tragediene som foregår rundt om i verden? Kan du ikke se at disse likene bare finnes for å bevise at jeg hadde rett hele tiden?

Bataclan konserthus ble åstedt for et grusomt terrorangrep fredag 13. november 2015. Her avbildet i 2008. Foto: Cecilie
Bataclan konserthus ble åstedt for et grusomt terrorangrep fredag 13. november 2015. Her avbildet i 2008. Foto: Céline

Normalt er plikten til ikke å mene noe som bare tilfaller en veldig liten del av befolkningen, men de siste årene har vi alle blitt utsatt for det. Mye av denne disiplinen skjer på internett, og det føles absolutt og fullstendig feil å på et verdig vis forsøke å fortolke noe ut av de hundrevis av personlige apokalypsene på samme plattform, og i samme format, som brukes til å diskutere TV-serier og fotballkamper.

Vi rabler ned våre tanker i blod.

Mye av dette har å gjøre med kravene fra formatet selv: Du blir uopphørlig oppmuntret til å «si din mening» og «delta i debatten», å konstant fylle hvite bokser med ord, fordi hva du mener om ethvert tema har blitt utrolig viktig, og før du vet ordet av det, i stormløpet mot å si din mening og delta i debatten, har du trampet over de døde. Vi rabler ned våre tanker i blod. Å uttrykke noe annet enn sorg er monstrøst.

Men ta en nærmere titt på det som blir sagt. Samme kveld som angrepene sto den franske presidenten François Hollande utenfor Bataclan-scenen, hvor flere ti-talls mennesker hadde blitt drept, og sa at «vi kommer til å kjempe, og kampen vil være nådeløs». Det kommer til å bli mer krig, mer død, mer tragedie.

TV-kanalene henter inn sine eksperter som insisterer på at dette er innvandrernes og utlendingenes feil, som om flyktningene bar med seg den volden de flykter fra. Mer undertrykkelse, flere grusomheter, mer organisert forfølgelse. Terrorangrep utføres, som vi alle vet, med intensjonen om å sette folk opp mot hverandre, og å nøre opp under og intensivere staters vold. Og så blir folk behørig satt opp mot hverandre, og staten annonserer sin beslutning om å iverksette vold.

Dette er allerede en politisering av tragedien, og å snakke tydelig imot det er en annen. Er det også uakseptabelt?

Flyktningeleiren Bourj el-Barajneh utenfor Beirut ble åsted for et terrorangrep torsdag 12. november. Stedet er en flyktningeleir for hovedsaklig palestinere. Foto: Al Jazeera English
Flyktningeleiren Bourj el-Barajneh utenfor Beirut ble åsted for et terrorangrep torsdag 12. november. Stedet er en flyktningeleir hovedsaklig for palestinere. Foto: Al Jazeera English

Dagen før angrepene i Paris sprengte to selvmordsbombere seg selv i Bourj el-Barajneh, en hovedsakelig shiamuslimsk forstad til Beirut, og drepte 43 uskyldige mennesker midt i deres daglige gjøremål. Nyhetsbyråer som Reuters rapporterte om et angrep mot et «Hizbollah-fort».

De var ikke mennesker, de var Hizbollah.

Det menneskelige ved ofrene forsvant, de ble brutalt tatt til inntekt for et politisk parti noen av dem kanskje eller kanskje ikke støttet – de var ikke mennesker, de var Hizbollah, som om det som ble angrepet var en festning med våpen snarere enn et nabolag fullt av familier. Mange mennesker tok til motmæle mot det horrible i dette. Men det var også en politisering av tragedien: Var også det uakseptabelt?

Om det settes ut i live på en ærlig måte, betyr påbudet om å ikke politisere og ikke la noens død handle om noe annet. Det handler ikke om sakene du alltid har brydd deg om, og det handler ikke om deg. Å bruke hendelsen slik, er en form for politikk. Men det finnes en annen. Å insistere på ofrenes menneskelighet er også en politisk handling, og mens tragedien spinner avgårde mot konflikt mellom sivilisasjoner, eller en unnskyldning til å angripe de som allerede er ofre, er det en helt nødvendig en.

Det finnes en politisering som avviser ethvert ferdigskrevet manus, annet enn å oppfordre til frigjøring.

Det finnes en politisering som utnytter død for kortsiktige, politiske formål. Og det finnes en politisering som avviser ethvert ferdigskrevet manus, annet enn å oppfordre til frigjøring. Denne politiseringen insisterer på tragediens politiske natur. Ikke for å dytte den mot et bestemt narrativ, eller legge et venstrevridd eller høyrevridd filter over bildene av blodsutgytelse, men fordi politikk er en vei ut av alt dette.

Misgjerninger krever solidaritet. Absolutt sympati for ofrene, for alle ofrene. Å insistere på å ha en mening, ikke det selvfornøyde hånfliret fra en som hadde rett hele tiden, men uforbeholden solidaritet stilt overfor fortvilelse. Å slå tilbake mot de som angriper konserter og kaféer, de som bomber byer med jagerfly og sine egne kropper, de som overlater migranter til kulden på utsiden av sine grenser, og de som sendte dem på flukt. Å kjempe: den forente kampen til alle som lider, mot lidelse.

 

Denne artikkelen er hentet fra det amerikanske tidsskriftet Jacobin, og er oversatt fra engelsk av Ellen Engelstad.

Creative Commons License
This work is licensed under a Creative Commons Attribution-ShareAlike 4.0 International License.