Hvor ble det av konflikten?

Lederen for Arbeiderpartiet Jonas Gahr Støre. Foto: Arbeiderpartiet. Lederen for Arbeiderpartiet Jonas Gahr Støre. Foto: Arbeiderpartiet.

Så tapte altså opposisjonen valget i 2017, på tross av stor optimisme i begynnelsen av valgkampen. Eller sagt på en annen måte: Arbeiderpartiet tapte valget. Som kjent gikk de kraftig tilbake, mens Senterpartiet, MDG, SV og Rødt gikk fram. Regjeringspartiene og deres støttepartier gikk tilbake alle som en. Det kjennes som et deja vu til da Fredrik Reinfeldts borgerlige regjering ble gjenvalgt i Sverige i 2010 og alle spurte seg: Hvordan er det mulig? Hvordan kan egentlig sosialdemokratene tape fra opposisjon?

Det burde vært så enkelt, og lenge så det også ut til å være det. Regjeringen driver gjennom en upopulær sentraliseringsreform, ulikhet var et stort tema i valgkampen, det samme var usikkerhet i arbeidslivet og profitt i velferden. Alle er tydelige saker hvor det går an å dra like tydelige skillelinjer mellom opposisjonen og regjeringen. Venstresida gjorde også det, og vokste på det. Senterpartiet løftet fanen høyt mot tvangssammenslåing av kommuner og for lokalsamfunn, sykehus og politistasjoner. SV og Rødt hamret løs på velferdsprofitører og forskjells-Norge og MDG tjente på den voksende interessen for å gjøre noe med klimaendringene framfor å stå å se på at livsgrunnlaget vårt forsvinner. Arbeiderpartiet stakkars, hadde ingen slike saker å markere seg tydelig på, alle var allerede tatt av de andre «særinteressepartiene», og det eneste de da kunne gjøre, var å snakke i generelle vendinger om skole og helse og et bedre styre under dem.

Arbeiderpartiet er ikke et en-saksparti, men må likevel markere seg på saker som alle andre.

Det kan i hvert fall virke som om det var det de tenkte, men det er i så fall en underlig konklusjon. Arbeiderpartiet er ikke et en-saksparti, men må likevel markere seg på saker som alle andre. Og verken miljø eller framtidas organisering av velferdsstaten kan avvises som sære enkeltsaker. For å vinne et valg fra opposisjon, trenger man å være i opposisjon til det gjeldende alternativet. Det fikk Senterpartiet til på forbilledlig vis, og Arbeiderpartiet kunne ha kastet seg med, de er jo tross alt godt representert i distriktene og skeptiske til sentralisering.

Eller de kunne tatt tak i jernbanereformen: Privatisering eller ikke? Sterk og tydelig konflikt, hvor en rad argumenter sier at land som har privatisert er misfornøyd, mens land som har beholdt en statlig modell har en bedre og billigere jernbane. De ansatte, og hele fagbevegelsen, frykter privatiseringen, og re-nasjonalisering er en stor vinnersak for Arbeiderpartiets søsterparti Labour i Storbritannia. Sverige, som har gått foran med privatiseringen, opplever lavere kvalitet på jernbanen sammenlignet med de fleste andre land i en internasjonal undersøkelse, samtidig som kostnaden per innbygger er dobbelt så høy som den statskontrollerte jernbanen i nabolandet Finland.

Lokalt har Arbeiderpartiet gode resultater å vise til i arbeidet mot at fellesskapets penger skal gå til privat profitt.

Eller hva med kampen mot velferdsprofitørene? Det er selvsagt kjedelig å bli dyttet på av SV og Rødt, men det hadde vært mulig å ta sin egen vri og vise tydelig avstand mellom blokkene her. Lokalt har Arbeiderpartiet gode resultater å vise til i arbeidet mot at fellesskapets penger skal gå til privat profitt, og hvorfor skal sosialdemokrater være med på at penger som kunne gått til en anstendig pensjon for de ansatte ender opp i skatteparadiser? Opinionen er også på deres side: 61 prosent av befolkningen sier nei til privat profitt i velferdstjenestene.

Alternativt kunne Arbeiderpartiet gått hardere ut mot bemanningsbyråene, etter en rekke medieoppslag om nulltimerskontrakter, mafia på byggeplassene og massiv sosial dumping. Det var Arbeiderpartiet selv som slapp bemanningsbransjen løs ved årtusenskiftet, men det er ingen grunn til å ikke ville stramme inn nå, om man da vil. Ap har antydet noe i retning av det, men hvordan når man ut med budskapet sitt når det er så utydelig? Skal VG skrive at «Jonas er i hovedsak enig med Erna om kontroversielle bemanningsbyråer, men vil kanskje vurdere forbud innen én enkelt bransje, og da bare i Oslo-området»?

Om Arbeiderpartiet, og resten av venstresida, skal dra en lærdom fra dette valget, bør det være at det gjelder å tone flagg og stå i konflikter.

Felles for disse sakene er at de står fagbevegelsen nært, en bevegelse som nok en gang har mobilisert for Arbeiderpartiet. I bytte har de fått vag mumling om man skal se på ditt og datt etter valget (som jernbaneprivatisering og «å stille tydeligere krav» til kommersielle sykehjem), og at man kan styre noe bedre enn de blå. Dette i et valg hvor den uttalte strategien var å få folk opp av sofaen og ned fra gjerdet, ikke å hanke inn flytvelgerne. I en slik strategi er det åpenbart at man trenger konflikt, og Arbeiderpartiet hadde flere åpne mål å score på i så måte. I stedet sendte de pasninger til sentrumspartiene på midtbanen, og flørtet med Venstre samtidig som de tok avstand fra SV, Rødt og Miljøpartiet.

Om Arbeiderpartiet, og resten av venstresida, skal dra en lærdom fra dette valget, bør det være at det gjelder å tone flagg og stå i konflikter. Fagbevegelsen har forsøkt, men har fått lite drahjelp fra partiet de legger tyngden sin bak. De har derfor all grunn til å være sinte nå, og bør kreve tydeligere standpunkter for sin massive støtte neste gang. For nå kommer privatiseringene og angrepene på et organisert arbeidsliv. Den nordiske modellen er under hardt press. For å få velgerne ned fra gjerdet, er Arbeiderpartiet nødt til å komme ned selv.