Hvem styrer Norge?

«Dagene går, blir til måneder og år. Statsministerens tiltro til EUs energimarked består,» skriver Magnus Marsdal. Foto: Arbeiderpartiet

Jeg møter LO-tillitsvalgte som har mistet all tålmodighet. Ap-medlemmer som river seg i håret. Sp-politikere som knapt har noe igjen å rive i.

Dagene går, blir til måneder og år. Statsministerens tiltro til EUs energimarked består.

Sammen med frustrasjon og utålmodighet, vokser opplevelsen av avmakt i demokratiet: I de store sakene er det Høyres politikk som regjerer, uansett hvem som vinner stortingsvalget.

Mens kritikken hagler fra venstre, kan Aps statsminister glede seg over varmblodig støtte fra Dagens Næringsliv. Den mest glødende av alle glødende EU-tilhengere i hovedstadspressa, DN-kommentator Kjetil Wiedswang, tar 14. februar for seg mitt forslag om å løsrive prisdannelsen på norsk vannkraft fra den EU-regulerte energibørsen, sette et pristak innenlands og forhandle med Storbritannia og EU om varige løsninger som ivaretar den nordlige vannkraftnasjonen Norges særskilte behov.

Dette, og liknende ideer fra Trond Giskes Ap-lag kan regjeringa umiddelbart kassere som «kraftnasjonalt tåkeprat», ifølge Dagens Næringsliv. Det får ikke hjelpe at en meningsmåling i august 2022 viste 79 prosent støtte til demokratisk innført makspris på strøm i Norge. Vanlige folks mening er og blir irrelevant. Energiministeren i EU-landet Danmark har nemlig omtalt det liberalistiske markedet for elektrisitet som «gullgåsa» som ikke må drepes, forteller Wiedswang. Da sier det seg selv at lille Norge ikke kommer noen vei.

Riktig nok må Wiedswang vedgå at land som Frankrike og Spania nå vil vekk fra EUs ensporede kraftliberalisme. Men: «Så lenge nordlige Europa, og spesielt Tyskland, sier nei, blir dette ikke noe av». Heller ikke i Norge. Wiedswang lyder mer som Kongens embetsmann under dansketida enn som pressemann i et fritt og udelelig rike.

«Vanlige folk trenger en mulighet til å vise regjeringa hva vi mener»

Har han ikke likevel rett? Har ikke Stortinget innlemmet Norge i EUs «energipakker», som påbyr oss å omsette vannkrafta på en børs? Jo. (Og lovligheten i den suverenitetsavståelsen skal nå prøves for Høyesterett.)

Like fullt er det juridisk fullt mulig å bli enig med EU om at Norge får ta energiområdet ut av det liberalistiske EØS-regimet. I lys av den ekstreme situasjonen og EUs avhengighet av norsk gass, kunne man tro det er politisk mulig også.

Wiedswang vet bedre. Snakk med Kommisjonen eller «en diplomat» i Brussel, skriver han, og det tar «mellom 20 sekunder og to minutter» før vedkommende latterliggjør tanken om at Norge, bare fordi vi ikke er med i EU, skal kunne få noe «spesialunntak» fra EU. End of story.

Hva er det relevante beslutningsnivået for prisregimet til norsk kraft, Norge eller EU? Wiedswangs svar er EU. Det samme har hele pro-EU-eliten i norsk politikk kommunisert fra dag én av strømpriskrisa. De har tapt to folkeavstemninger, men oppfører seg som om de vant begge.

Høyres og Ap-toppenes Ja til EU-koalisjon føler seg mektig nå. «Strømpolitikken er bestemt», konstaterer Morgenbladets kommentator Aslak Bonde 17. februar. «Grasrota i Ap og Sp er maktesløs». Det samme er opposisjonen fra SV og Rødt.

Idet den parlamentariske kampen mot kraftfadesen har nådd veis ende, må fagbevegelsen lokalt ta over initiativet. Det er tillyst politisk streik og markeringer i flere byer 16. mars. Skal venstrepartiene ha noen rolle i denne saken, burde de kaste seg inn i mobiliseringen. Vanlige folk trenger en mulighet til å vise regjeringa hva vi mener. Som gode, gamle Doobie Brothers synger så fint: «We’re takin’ it to the streets».