Kirkens Nødhjelp lanserte nylig rapporten «Norges rettferdige andel av en ambisiøs global klimainnsats». Det aller viktigste vi kan bruke den til er å gi begrepet klimarettferdighet et konkret politisk innhold. Anbefalingene fra rapporten bør sette standarden for ambisjonsnivået i norsk klimapolitikk. Ut i fra denne kan vi måle om vi gjør nok eller ikke, sett i lys av det ansvaret vi har for klimaproblemet. Måler man mot dagens politikk er svaret såre enkelt: vi er milevis unna å gjøre det som trengs.

Poenget som må synke inn hos alle politikere er at dette ikke er fantasitall, men de reelle opprydningskostnadene etter det norske oljeeventyret.

Ikke fantasitall
I følge rapporten må vi kutte utslippene med 297 prosent i 2020 og 585 prosent i 2030 for å ta vår del av ansvaret. Ettersom dette naturlig nok ikke er mulig, foreslås det en fordeling der vi skal kutte innenlands utslipp med 48 prosent og bevilge 30-110 milliarder til klimakutt internasjonalt innen 2030. Poenget som må synke inn hos alle politikere er at dette ikke er fantasitall, men de reelle opprydningskostnadene etter det norske oljeeventyret.

Hovedproblemet i norsk klimapolitikk er at verken røde eller blå regjeringer de siste årene har vært villige til å erkjenne hva klimarettferdighet dypest sett handler om. Atmosfæren har ingen landegrenser og tilhører alle. Siden det er begrenset hvor mye klimagasser vi kan slippe ut før vi får alvorlige og uopprettelige klimaendringer, må også plassen fordeles likt mellom menneskene på jordkloden. Med dagens klimapolitikk sier imidlertid regjeringen at nordmenn har større rett på plassen i atmosfæren enn indere, kinesere og nigerianere. Det er mildt sagt oppsiktsvekkende.

Hvert eneste tonn vi lar være å kutte fra det som er vår rettferdige andel, må kuttes av noen andre som har sluppet ut mye mindre historisk sett.

I Norges offisielle posisjoner før klimatoppmøtet i Polen i fjor høst, ble heller ikke historisk ansvar nevnt som en av de faktorene som skal være førende for byrdefordelingen i en ny, global klimaavtale. I stedet ble det lagt vekt på at avtalen må gjenspeile faktiske forskjeller i utslipp og økonomi. Her er det verdt å se nærmere på andre lands rettferdige andel av den globale klimainnsatsen. Med dette menes hvert enkelt lands ansvar for å kutte utslipp eller å betale for utslippskutt, ut i fra hvor mye de historisk sett har bidratt til å slippe ut klimagasser og deres økonomiske forutsetninger for å redusere utslipp.

Historisk ansvar
Ut i fra den forståelsen kan vi se på hva rapporten anbefaler som en rettferdig andel av den globale klimainnsatsen for andre land enn Norge. I 2020 har USA ansvar for 40 prosent, og EU 20 prosent, av utslippene. Til sammenligning har Kina kun ansvaret for åtte prosent, og India for 0,06 prosent. Til og med i 2030 vil industriland ha ansvar for 72 prosent av klimagassutslippene, mot utviklingslandenes 28 prosent. Når vi vet at rapporten i tillegg bare har tatt med utslipp siden 1990, og at rike land ene og alene stod for omtrent alle utslipp før det, er det enkelt å se at det å kun basere seg på dagens forskjeller i utslipp og økonomi, er dypt urettferdig.

Rapporten til Kirkens Nødhjelp kommer i rett tid og gir regjeringen en klar arbeidsinstruks.

Nettopp denne ekstremt avvikende virkelighetsforståelsen fra rike land når det gjelder klimarettferdighet og historisk ansvar er årsaken til at verden til nå har mislyktes med å bli enige om en ny klimaavtale. Det er skremmende naivt å tro at det blir enklere å få med Kina og India på en ny avtale bare vi venter til 2020, uten at land som Norge både retorisk, men ikke minst i praktisk handling, viser helt andre takter i klimapolitikken.

Nye klimamål
Den norske klimadebatten må derfor gå fra å dille med klimatiltak vi synes er sånn passe behagelige å gjennomføre, til å handle om ansvaret vi har i en global sammenheng. Og implikasjonen av et slikt utgangspunkt er tindrende klart: hvert eneste tonn vi lar være å kutte fra det som er vår rettferdige andel, må kuttes av noen andre som har sluppet ut mye mindre historisk sett. Hver eneste krone vi lar være å bevilge til den internasjonale klimadugnaden må bevilges av noen andre, som har mye mindre penger. Da er det mer sannsynlig at utslippene ikke blir kuttet eller at pengene ikke kommer. Resultatet av det er at enda flere av de fattigste menneskene på jordkloden, de som lever mest sårbart, vil miste livsgrunnlaget sitt. Det vil også innebære en mer utrygg og ustabil verden for Norge.

Om kort tid skal regjeringen legge fram klimamål for 2030, bevilge penger til Det grønne klimafondet i FN og utrede behovet for en klimalov. Videre er det bare et drøyt år til en ny global klimaavtale etter planen skal vedtas i Paris høsten 2015. Rapporten til Kirkens Nødhjelp kommer derfor i rett tid og gir regjeringen en klar arbeidsinstruks.

Det viktigste klimaminister Tine Sundtoft må gjøre, er å stanse all politikk som øker norske og internasjonale utslipp.

Det viktigste klimaminister Tine Sundtoft må gjøre, er å stanse all politikk som øker norske og internasjonale utslipp. Videre må hun legge fram en forpliktende plan for hvordan hun har tenkt til å kutte de åtte millioner tonnene vi er på etterskudd med for å nå klimamålet for 2020. Deretter bør hun og regjeringen støtte Miljøpartiet De Grønnes forslag om å bevilge en klimaprosent, tilsvarende 30 milliarder kroner i året, til klimafinansiering gjennom FN. Hvis ikke bør hun fortelle hvilke annet land som skal ta Norges klimaansvar i stedet for oss.